Anmeldelse

Guitar Hero III: Legends of Rock

Jeg husker fortsatt mine første timer med det første Guitar Hero. Jeg ble blåst tilbake i sofaen av den herlige spillbarheten og følelsen av at jeg var en rockestjerne. Alle mine sorger forsvant som dugg for solen mens stua ble til en storslagen scene hvor jeg framførte gamle og nye rockeslagere for et ellevilt publikum. Guitar Hero III er det fjerde spillet i serien (om vi teller med Guitar Hero: Rock the 80's), og tar over staffettpinnen fra Guitar Hero II som også leverte en bunnsolid spillopplevelse. Guitar Hero III (heretter GH3) fortsetter i samme spor som før: Det er fortsatt deilig å gjøre stua om til en scene og rocke med plastgitaren sin, men noen endringer er det selvsagt også gjort plass til.

Se video fra spillet

Vis større

Video: Guitar Hero III: Legends of Rock #3


Til de som har vært utvekslingsstudenter på månen de siste årene, eller av andre grunner ikke har hørt om Guitar Hero (skam dere): Spillet går ut på å ta rollen som gitarist i et band med en bråte herlige coverlåter på repertoaret. Med en plastgitar i hånda, utstyrt med fem akkordknapper og en vippeknapp der strengene vanligvis er, leder du ann bandet ditt fra undergrunnen til stjernehimmelen. Basert på noter som kommer strømmende mot deg på skjermen skal du trykke på riktige knapper til riktig tid. Om du bommer på notene kommer det ulyder, og du kan risikere å bli buet av scenen. Men om du beregner bra, og spiller sangen som den skal spilles, strømmer det ut herlige gitarriff fra høyttalerne og publikum jubler! Få spill skaper samme mestringsfølelse som Guitar Hero.

Nye låter – samme oppsett

GH3 fortsetter altså der GH2 slapp. Som før er det din rytme og presisjon som bestemmer hvor hardt du rocker. Nytt i GH3 er at «Hammer-on»- og «Pull-off»-notene er bedre markert, og dermed lettere å mestre. For de uinvidde kan dette beskrives som noter man spiller uten å slå på strengene. Ellers er det meste som før. Like fordømrade bra som før. De forskjellige vanskelighetsgradene danner fortsatt en perfekt læringskurve og sanking av poeng står fortsatt sentralt. Om du klarer å spille feilfritt en periode kan du opptil firedoble poengsummen du hover inn. Om du bommer på for mange noter etter hverandre kan du bli kastet av scenen.

Som før er noen av notene er formet som stjerner, og om du spikrer alle notene i en rekke med stjernenoter får du «Star Power». I takt med at du løfter gitaren sidelengs for å aktivere "Star Power" løfter taket seg i det publikum går av hengslene og du sanker inn enda flere poeng enn før. «Star Power» kan være til stor hjelp i vanskelige partier av sangen – publikum bryr seg liksom ikke så mye om at du bommer på notene når du spiller med gitaren over hodet.

Den mest opplagte endringen fra tidligere spill i serien er låtlisten. Her kan alle rockefantaster finne sin favoritt, for låtlisten er svært variert og inkluderer musikk fra storheter som Rolling Stones, Rage Against the Machine, Bloc Party og Kiss. Favoritten her i gården er Metallicas «One», ikke bare fordi sangen er sjef i rockehimmelen, men også fordi det virkelig føles som at det er jeg som spiller den. Totalt er det rundt 70 låter tilgjengelig, i tillegg til at du kan laste ned nye låter gjennom Xbox Live for en liten sum Microsoft-poeng. Med sin variasjon og bredde er dette kanskje den sterkeste låtlisten i serien til nå, men det betyr ikke at alle låtene fungerer like godt. Noen låter har for mange repeterende akkordprogresjoner med få solopartier og blir dermed svært gjentagende. Det er ikke det at låtene er dårlige, men de blir raskt kjedelige å spille på grunn av sine repeterende riff.

Der GH og GH2 har benyttet seg av coverlåter er en stor andel av låtene i GH3 orginale innspillinger. Dette er i utgangspunktet en god ting – man vil jo høre den ekte artisten spille. Resultatet er dessverre tveegget. Med coverlåtene kunne utviklerne samarbeide tett med coverartisten, og gitarriffene kunne tilpasses spillet og plastgitaren. Med autentiske innspillinger er dette umulig, og for noen sanger går dette ut over følelsen av at det er du som spiller. I tillegg virker det som om utviklerne ikke har tatt seg god nok tid til å dele alle gitarsporene like nøyaktig, og av den grunn fortsetter gitarlyden å strømme ut fra høyttalerne på tross av at du bommet på forrige note!

Plastic fantastic

En annen påfallende endring er den nye gitaren, en herlig plastikkversjon av en av Gibsons mest annerkjente gitarer: Les Paul. Ikke bare er det den mest sexy plastgitaren til nå, men den er også deilig å spille på. Helt perfekt er den dog ikke. Noen ganger skal det bare et lite rykk til for å aktivere «Star Power», noe som kan gi fatale konsekvenser om du sparer til en viktig del av sangen. Gitaren er tyngre enn før, og føles dermed mer robust. Samtidig er den sammenleggbar slik at du enkelt kan transportere den fra scene til scene – eh, jeg mener stue til stue.

Den mest etterlengtede endringen er nok alikevel at den er trådløs. Nå kan du virkelig bevege deg som en rockestjerne, uten begrensninger! Dessuten slipper folk å deise i gulvet når de snubler i kabelen. På den andre siden fortjener kameratene dine å snuble i noe og hvis de beveger seg foran skjermen når du spiller, så da kunne kabelen vært grei å ha.

De som tenker å spille på pc får dessverre ikke benytte den nye gitaren, men den gode gamle vi kjenner fra Guitar Hero 2 følger med: En klassisk Gibson Explorer med ledning og usbtilkobling. Ellers er spillene nærmest helt identiske på PC og 360. Det er litt uvant å rocke foran skrivepulten, og skjermen føltes ekstremt liten, men det er ikke noe man ikke kan venne seg til. Jeg er forøvrig overrasket over hvor mye datakraft spillet krever av datamaskinen. På min litt eldre maskin ble det av og til så mye etterslep at det var umulig å treffe notene. Det virker som om utviklerne av pc-versjonen har lagt for lite arbeid i å optimalisere spillet.

I Wanna Rock and Roll All Night

Spillet kommer med en bråte forskjellige moduser, inkludert den klassiske kampanjemodusen hvor man kjemper seg fra null til gull. Nytt i kampanjemodusen er duellene mot ekte gitarlegender. I duellene er «Star Power» byttet ut med Mario Kart-lignende oppgraderinger du må bruke for å få motstanderen din til å feile. Du kan for eksempel få de til å ryke en streng eller øke vanskelighetsgraden. Konseptet er morsomt og skaper en kjærkommen variasjon i kampanjen, men blir veldig vanskelig på høyere vanskelighetsgrader fordi man ikke får øve på sangene.

I tillegg til den vanlige kampanjemodusen kommer GH3 med en samarbeidskampanje. Du og en venn tar på dere hver deres rolle i bandet, som bassgitarist, rytmegitarist eller sologitarist (avhengig av sangen), og jobber dere sammen til toppen. Et kjærkomment tilskudd for de som liker å spille på lag.

Som i de tidligere spillene kommer GH3 med en heftig flerspillerdel hvor man i tillegg til å samarbeide kan man utfordre hverandre til duell. Det er her spillet virkelig kommer til sin rett, og jeg kan garantere at stemningen i stua vil nå høyder selv Empire State Building vil se med misunnelse på. At man kan velge vanskelighetsgrad ut i fra hvor god man er gjør at en nybegynner kan vinne over en erfaren spiller, noe som gjør spillet til det perfekt midtpunktet på vorspielet. Som i kampanjemodusen er gitarduellene hvor man kan ødelegge for hverandre underveis en morsom vri som garanterer enda flere timer med rockefest.

Nytt av året er også en temmelig omfattende onlinemodus. Den inneholder de samme mulighetene som lokal flerspiller, men duellene blir ikke like intense som når man rocker side ved side. Det er uansett en herlig tillegg til et ellers massivt spill og øker varigheten betraktelig.

Konklusjon

Guitar Hero III er på langt nær noen revolusjon, men det forhindrer det ikke fra å være et svært underholdende spill. Noen vil kanskje argumentere med at endringene fra Guitar Hero II er for få og små, men hvorfor endre på en oppskrift som fungerer? Jeg hadde, og har det forsatt, sabla moro med Guitar Hero III, på tross av noen svake låter og annet småpjusk. Med sine nye elementer og sterke låtliste er det ingen tvil om det er denne Guitar Hero-versjonen jeg vil ty til de dagene jeg føler for å rocke. Er du allerede helfrelst Guitar Hero-fan er dette et obligatorisk kjøp. Har du enda ikke blitt introdusert til spillserien er det på tide å bli kjent med rockeren i deg.

Merk: Guitar Hero III: Legends of Rock er også tilgjengelig for PlayStation 3, PlayStation 2 og Wii, men disse utgavene har vi ikke fått mulighet til å vurdere.

Vurdering


X360 | Windows
Svært godt

Guitar Hero III: Legends of Rock Windows

Guitar Hero III: Legends of Rock X360

Guitar Hero III: Legends of Rock Windows Windows 8/10 PS2 X360 8/10 Wii PS3

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 23. november 2007
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Activision
  • Utvikler: Neversoft Interactive

Guitar Hero III: Legends of Rock X360 X360 8/10 PS2 Wii PS3 Windows 8/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 23. november 2007
  • Plattform: Xbox 360
  • Utgiver: Activision
  • Utvikler: Neversoft Interactive

Kommentarer (35)

Forsiden akkurat nå

Til toppen