Anmeldelse

Guitar Hero: On Tour

To år etter sin debut er Guitar Hero blitt allemannseie og fast inventar på mange vorspiel over det ganske land. Spillene hvor du som gitarist i et framadstormende rockeband må kjempe deg fra musikkundergrunnen til stjernehimmelen er svært bejublet. Det ferske Guitar Hero: On Tour til Nintendo DS lever dessverre ikke opp til sine storebrødres gode rykte. Spillet er en nedskalert versjon av det applauderte musikkspillet, hvor selve måten man spiller på er det største ankepunktet.

Slik spiller du

Vis større

Trailer: Guitar Hero: On Tour


Ny spillestil

Guitar Hero: On Tour kan enklest defineres som et rytmespill. Et noteark ruller over skjermen, og det er din oppgave å trykke på riktig knapp til riktig tid for å treffe notene og fyre av gitarriff. Bommer du på notene blir den råe gitarlyden erstattet av fæle ulyder, og du risikerer å bli kastet hodestups av scenen. Om du derimot treffer mange noter på rad økes multiplikatoren på poengmåleren, og poengene renner inn. Konseptet er enkelt, men engasjerende, og grensesnittet byr på en skyhøy mestringsfølelse.

I On Tour er gitaren vi kjenner fra de tidligere spillene byttet ut med et enkelt fireknappers grep du kobler til på undersiden av DS-en. Grepet sitter overraskende dårlig fast, og om du ikke passer på skal det lite til for at det kobles ut når det passer dårligst – gjerne i midten av en heftig gitarsolo når du frenetisk beveger hendene som mest. Konsekvensen av et frakoblet grep er utrolig nok at spillet må omstartes. En elendig løsning som fører til mye bortkastet tid og frustrasjon.

Man spiller med DS-en på høykant, holdt som om man skjuler en jukselapp når man holder tale. I den andre hånden trakterer man et stilig stylus-plekter som brukes til å slå på strengene som vises på den trykkfølsomme skjermen. I teorien en kurant løsning, selv om følelsen av å spille gitar er forsvunnet som dugg for solen.

Man spiller på strengene ved å dra stylus-plekteret over den trykkfølsomme skjermen.
Man spiller på strengene ved å dra stylus-plekteret over den trykkfølsomme skjermen.

I praksis er saken en annen. Uansett hvordan jeg prøver å plassere hendende føles grepet unaturlig, og det er svært slitsomt å spille selv over kortere perioder. Etter en halvtimes spilling er det ikke uvanlig at jeg sitter igjen med tilnærmet krampe i håndleddene og stive nakkemuskler. Systemet er også veldig knotete. Knappene på gitargrepet er små og tettsittende, og jeg føler at flyten blir forstyrret av at hånden må holdes så statisk.

Det er dermed ikke til å unngå: Hver gang jeg spiller Guitar Hero: On Tour merker jeg et savn etter den gode gamle plastgitaren. For meg var gitaren selve nøkkelen til den svært involverende musikkopplevelsen. Med gitaren rundt halsen og stereoanlegget på full guffe var det umulig å ikke føle seg som frontfiguren i et rockeband. Stua ble omgjort til en scene, og du var midtpunktet alle jublet for. Denne følelsen er ikke-eksisterende i Guitar Hero: On Tour, og vi står igjen med et heller regulært rytmespill, framfor rock 'n' roll-simulatoren vi kjenner fra tidligere.

«Rock on»

På den ene skjermen kommer notene strømmende, mens den andre inneholder informasjon om antall poeng, poengmultiplakatoren og en Whammy-spake i tillegg til gitaren. Whammy-spaken brukes med å dra stylus-plekteret fram og tilbake over skjermen når du har spikret en lengre note og setter en ekstra piff på gitarlyden.

Ved å treffe riktig på spesielle stjerneformede notesekvenser opparbeider du deg stjernekraft, en kraft som dobler gjeldene multipliaktor når den taes i bruk. For å aktivere stjernekraften må du brøle inn i DS-ens innebygde mikrofonen, gjerne «rock on» eller andre rockeklisjéer, mens feiginger som meg kan nøye seg med å blåse inn i mikrofonen. Kanskje like greit om man spiller på bussen eller bakerst i klasserommet.

I karrieremodus skal du jobbe deg fra null til gull, og som før tjener du penger på å fullførre sanger og konserter. Pengene kan brukes i butikken til å kjøpe deg nye gitarer, klær og utstyr. Det er småstilig at gitarenen du kjøper vises på den trykkfølsomme skjermen når du spiller.

Tilkall Brannmann Sam, gitaren min brenner!
Tilkall Brannmann Sam, gitaren min brenner!

Utvidet duellmodus

Nytt i Guitar Hero: On Tour er en egen karriere for duellmodusen som ble introdusert i Guitar Hero III. I dueller kjemper du mot en annen gitarhelt, og bare en av dere kan komme seirende fra det. Det er ikke bare om gjøre å spille best, ved å fullføre duellnotesekvenser får du muligheten til å ødelegge for mostanderen med diverse angrep, som for eksempel å sette fyr på gitaren hans, eller omgjøre noen av notene til bomber. Antall angrep er utvidet fra Guitar Hero III og spesialtilpasset DS-ens brukergrensesnitt. Tar gitaren din fyr må du slukke den ved å blåse inn i mikrofonen, og sender motstanderen din en overbegeistret tilhenger i din retning må du skrive autografen din på et papirark som dukker opp på skjermen før du får spille videre. Småmorsomt.

Jeg var en av de som så på duellene som en kjærkommen avveksling i karrierermodusen til Guitar Hero III, men en egen karriere blir faktisk i overkant. I lengden blir det mer frustrende enn morsomt å gang på gang få ødelagt flyten med et irriterende angrep fra motstanderen.

For få sanger

Flerspiller har alltid vært en viktig del av Guitar Hero-serien. Å rocke løs side ved side med en god kamerat kan ikke beskrives som annet en herlig. Siden jeg kun mottok én kopi av On Tour har jeg ikke fått testet flerspillerdelen av spillet mot en kompis, men jeg ser for meg at det er like morsomt som før, om enn litt begrenset av at man sitter bøyd over to små skjermer kun en person kan se på av gangen. Det er i hvert fall sikkert at man kan vinke farvel til festspillaspektet.

Dette går jo riktig så bra!
Dette går jo riktig så bra!

Låtlisten er overraskende skral, med kun 25 låter på repertoaret. At 6 av disse også var med i Guitar Hero III vitner om latskap fra utviklere som hviler på sine laurbær. Med det sagt er de nye låtene like morsomme å spille som de i de tidligere versjoner, selv om låtlisten totalt sett opptrer i overkant myk med sine innslag fra Maroon 5 og Rick Springfield som regelen snarere enn unntaket.

En annen ting jeg reagerer på er lydkvaliteten. Musikken småskurrer som en MP3-fil med lav bitrate, og lydbildet blir forvrengt på DS-ens fattige høyttalere. Å koble til hodetelefoner er et must for å gjøre opplevelsen best mulig, selv om ledningen har en tendens til å komme i veien, men selv da er lydkvaliteten skuffende lav.

Konklusjon

Så der står jeg, med DS-en i den ene hånden, plekteret i den andre, og prøver fortvilet å rocke løs, mens kabelen fra hodetelefonen kommer i veien for mine slitasjeskadete fingre. Ikke særlig appellerende, men det funker på sitt vis. Guitar Hero: On Tour er fortsatt et Guitar Hero-spill, med flere av de goder som følger med. Mestringsfølelsen når du fullfører en vanskelig solo er ubeskrivelig, og gleden av å endelig klare sangen du har slitt så lenge med er stor. Men der stopper likhetene. Gitargrepet du spiller med er ubehagelig, knotete og sitter dårlig fast i DS-en. Sangutvalget er labert og lydkvaliteten dårlig, selv om du velger å bruke hodetelefoner.

Det er ikke dermed sagt at det er vanskelig å finne noe glede i Guitar Hero: On Tour. Klarer du å traktere grepet på en måte som ikke gir deg senebetennelse er det bare å kjøre på. Og for deg som ikke klarer det er spillet fortsatt morsomt om du nyter det i ytterst små doser. Under panseret er nemlig spillet nesten like godt som tidligere.

Vurdering


Guitar Hero: On Tour DS DS 5/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 18. juli 2008
  • Plattform: Nintendo DS
  • Utgiver: Activision
  • Utvikler: Vicarious Visions

Kommentarer (8)

Forsiden akkurat nå

Til toppen