Anmeldelse

Harry Potter og Ildbegeret

Historien i Harry Potter og Ildbegeret er enkel. Harry blir trukket ut til å delta i tretrollmannsturneringen, og det viser seg etter hvert at ikke alt er slik det skal være på Galtvort. De tre vennene Harry, Hermine og Ron får tydeligvis ikke nok av å snike rundt i mørke ganger og i gufsne skogholt. Dermed er scenen satt for årets film-rip-off fra EA.

Jakten på bønnene
Harrys tidsfordriv denne gangen er å løpe rundt og forhekse rare skapninger mens han samler små bønner. Lite nytt på den fronten altså. På trollmannsskolen Galtvort fungerer flerfargede smågodt-bønner som valuta, og ved å samle slike kan man kjøpe forskjellige samlekort som videre påvirker spillet. Disse kan for eksempel gjøre forskjellige monstre enklere å ta knekken på, og samler du en hel serie, får du et bonuskort.

I jakten på bønnene (som egentlig fortoner seg som jakten på utgangsdøren av alle brettene), har man en trofast tryllestav som medhjelper. Denne kan brukes til to forskjellige typer formler. Valget står mellom enten å skyte ut en "ball" eller en stråle av magi, og disse brukes forskjellig. "Ballen" egner seg best til å forsvare seg mot fiender, mens strålen brukes for eksempel til å løfte store steiner eller fikse ødelagte ting. I filmen kan Potter og vennene hans tilsyneltande ubegrenset med formler, men i spillet begrenser dette seg til et lite knippe. Spillet ville helt klart fått en større dybde ved å inkludere flere forskjellige formler også.

Enkelte ganger må trekløveret samarbeide om å fortrylle ekstra store objekter, og da har utviklerne inkludert en funksjon på den ene skulderknappen. Ved å trykke på denne roper man på vennene sine, og de kommer til unnsetning. Veldig grei måte å få til samarbeid på, selv om det betyr at man herser ukritisk med folk man normalt ville kalt sine venner. Men sånt er vel gjerne greit på Galtvort.

Kamper i 3D
På GBA er kampene med monstre i spillets gang ganske enkle og ensformige. De fleste floker løses ved å skyte løs med tryllestaven helt til den tapende part blir til støv og bønner. På DS er dette litt mer innviklet. For det meste foregår kampene på samme måte som på GBA, men med ujevne mellomrom forsvinner de vante omgivelsene og spilleren blir kastet inn i en tredimensjonell verden. Til vanlig vises spillfigurene på den øverste skjermen, mens poeng og liv vises på den nedre, trykkfølsomme skjermen. I disse kampene vises derimot monsteret på den øverste skjermen, og spillfiguren du styrer på den nederste. For å kjempe mot uhyret må du bruke den trykkfølsomme skjermen til å tegne og trykke for å skyte magi mot monsteret. De første fem gangene dette skjer, er det ganske gøy, men etter hvert blir det veldig rutinepreget siden du bare har tre forskjellige angrep tilgjengelig. Dessuten blir det altfor enkelt, det er jo ikke gøy hvis det faktisk ikke er sjanse for å bli drept? Selv om utviklerne har gjort angrepene mer varierte på DS enn på GBA, blir også kampene på DS-en veldig ensformige i lengden.

Selv om Harry Potter og Ildbegeret til det kjedsommelige handler om å løpe rundt omkring og finne utgangen av brettet, er det også noen brett som bryter opp monotonien. Tretrollmannsturneringen byr blant annet på "biljakt" fra sopelimen med en ildsprutende drake i hælene, og alle fjortissers mareritt blir levendegjort i en egen juleballutfordring. Der må Harry imponere jentene med noen groovy dansesteg, og spilleren må trykke riktig knapp til rett tid for å få til rytmen og få poeng hos damene. Et tappert forsøk fra utviklerne på å bryte brett-monotonien, men forsøkene er for sporadiske til å være verdt noe.

Snopsortering som småspill
I tillegg til disse utfordringene har utviklerne slengt på en liten dose med småspill i DS-versjonen. Her bruker man pekepennen for blant annet å sortere søtsaker og matche forskjellige samlekort. Disse blir låst opp mens man spiller kampanjemodusen, men påvirker ikke spillet på noen som helst måte. De havner i en egen meny, hvor de kan spilles utenom det vanlige spillet. Småspillene er variasjoner over kjente tema, og har ingen videre stor verdi for seg selv. Da er det mye kulere å ta hånd om en Niffler. Dette er et eget lite Tamagotchi-lignende spill som havner i menyen hvor man velger mellom å ta fatt på småspillene eller kampanjemodusen. Niffler-spillet utnytter DS-ens muligheter veldig godt. Det byr på 3D-grafikk, og bruker både mikrofonen og den trykkfølsomme skjermen. For vanlige brukere kan det være litt forvirrende hva en skal gjøre med niffleren i begynnelsen, men etter litt prøving og feiling finner man etterhvert ut av ting. Da har man desverre sittet såpass lenge og stanget hodet i veggen at man er lei hele niffleren. Etter hvert som man får oppdratt niffleren sin kan man også sammenligne nifflere via den trådløse modusen, hvis du har noen venner som også har spillet.

På GBA støtter spillet bruk av linkekabel, og slik får man muligheten til å utfordre vennene sine i grenene i tretrollmannsturneringen, samt juleballdansing.

Utdatert, gammelt nytt
Grafikkmessig er Harry Potter og Ildbegeret gammelt nytt. Spillverdenen ses skrått ovenfra. Grafikken skal forsøke å fremkalle en form for tre-dimensjonell følelse, men siden figurene ikke kan hoppe, beveger de seg faktisk bare i to dimensjoner. Det som er ekstra skuffende er at grafikken på GBA og DS er bortimot helt lik, samtidig som den er heller dårlig. Figuranimasjonene kunne et barnehagebarn gjort bedre, og de grafiske lyseffektene kan telles på en hånd. Alt som skjer på skjermen er rett og slett så forutsigbart at det nesten er til å gråte av. Det er akkurat de samme, ødelagte søylene vi må stable sammen hele tiden, og selv om vi er midt ute i skogen ligger det ødelagte søyler overalt. Hvor kommer søylene fra? Er det Hagrid som loker rundt og legger fra seg søyler? Eller er det spillutviklerne som mangler kreativitet? Jeg stemmer for det siste alternativet.

Konklusjon
Harry Potter og Ildbegeret er altfor kjedelig. Dataspill skal fungere som underholdning, og det gjør ikke EA Games' skamløse film-rip-off. Grafikken er grim, konseptet utbrukt og kampene ensformige. Harry Potter og Ildbegeret er et symptom på manglende kreativitet hos utviklerne. Dette er et virkelig tørt spill fra ende til annen, og hvis noen i utviklerteamet seriøst har sett på dette som noe annet enn en pengemaskin, har de tydeligvis blitt nedstemt. Styr unna dette spillet!

Vurdering


GBA | DS
Svært dårlig

Harry Potter og Ildbegeret DS

Harry Potter og Ildbegeret GBA

Harry Potter og Ildbegeret DS DS 2/10 Windows 3/10 PS2 3/10 PSP 4/10 GC 3/10 GBA 2/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 10. november 2005
  • Plattform: Nintendo DS
  • Utgiver: Electronic Arts
  • Utvikler: EA Games

Harry Potter og Ildbegeret GBA GBA 2/10 Windows 3/10 PS2 3/10 PSP 4/10 GC 3/10 DS 2/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 10. november 2005
  • Plattform: Game Boy Advance
  • Utgiver: Electronic Arts
  • Utvikler: EA Games

Kommentarer (7)

Forsiden akkurat nå

Til toppen