Anmeldelse

Hour of Victory

Microsoft og deres Xbox 360 skryter ofte av deres eksklusiviteter, og Hour of Victory er et av flere i arsenalet for sommeren og høsten. Men jeg tviler på at Sony eller Nintendo, ikke engang Gizmondo, griner. Dette spillet er en eksklusiv forbannelse som ingen vil ha om de så får den kastet etter seg.

Hour of Victory føyer seg inn i rekken av førstepersonsskytere som baserer seg på andre verdenskrig, og det er flere ting enn skyttergravsfot som gjør at det er langt fra stridsdyktig. Det absolutt første som burde vært gjort da dette spillet skulle slippes på markedet, var en innrømmelses- og selvransakelsesprosess blant nFusion Games og utgiver Midway. Hour of Victory er hva vi får når udugelige utviklere skal lage spill og ukritisk klapper hverandre på skuldra for hver bidige detalj de legger til under utviklingen.

Hvor er selvinnsikten og den kritiske sansen? Hvor har dere vært de siste ti årene? Hvordan er det mulig at spill lagd for fem år siden knuser dette så til de grader ned i støvlene på alle tenkelige områder?

Det første jeg la merke til og funderte over, var den forholdsvis spretne tittelen. Greit nok at tittelgeneratoren for spill fra andre verdenskrig sliter om dagen, men «Seierstimen» er en tittel som burde kunne fange litt oppmerksomhet. Bildene som kommer opp i hodet mitt tegner en intens time hvor et hurtig pulserende gameplay levner deg med bakoversveis, før du på klimakspunktet vinner krigen med de allierte.

Som så mange ganger før ble jeg opplevelsesmessig skåldet av min egen optimisme, og under det myke saueskinnet fant jeg en skabbete ulv.

Ingen motivasjon

Hour of Victory går i de samme fellene som sitt store idol Call of Duty 3, men der sistnevnte opp til flere ganger klarte å sno seg unna de styggeste tabbene, sitter ei svær bjørnesaks i vranglås om føttene på Hour of Victory. På samme måte som Call of Duty 3 er dette spillet skrekkelig lineært, og følelsen av å dras gjennom andre verdenskrig iført tvangstrøye, sitter klistret på opplevelsen.

I enspillermodus blir du kastet ut i en lite engasjerende historie, hvor mellomsekvenser forteller hvordan tre spesialsoldater fra forskjellige grener blir kalt inn for å gjøre en svært viktig jobb. Det er en typisk mannsgreie å ville redde verden, og i mange spill føler jeg meg også som en helt når jeg har gjort nettopp det. Hour of Victory levner meg apatisk med en vaklende historie og et kunstig høyt testosteronnivå. Det er ingen fortellerglede, lavt engasjement og dårlig klasse over dette. Til helvete med verden! Jeg har ikke lyst å redde de frie landene fra nazispøkelset, hvis det skal være så kjedelig og fargeløst som dette.

Foran hvert oppdrag får du «friheten» til å velge en av tre hardbarkede soldater. Kommandosoldaten er sterkere, tåler litt mer enn de andre og er utstyrt med et kraftig gevær i tillegg til en pistol. Infiltrasjonsspesialisten kan dirke låser og har kniv i tillegg til en lettere maskinpistol. Snikskytteren har som du sikkert skjønner et snikskyttergevær, i tillegg til en vanlig pistol.

Tanken er god, men utførelsen er på linje med de fleste andre ting i spillet så banal at det aller meste blekner i forhold. Det er ingen reell forskjell på soldatene. Brettene har alltid én eller to snarveier hvor du kan dytte noe vekk med kommandosoldaten eller dirke noe med infiltrasjonsspesialisten. Våpnene er – med unntak fra snikskyttergeværets ekstra siktefunksjon – skremmende like i alt fra lydeffekter til rekylopptak og generell skytefølelse. Det verste er at man faktisk kan løpe gjennom enkelte brett bare ved hjelp av kniven. Tyske SS-soldater faller døde om hvis du skjærer dem i kneet. For et ninjaspill!

Makkverk

På bunnen handler spillet stort sett bare om å løpe fra A til B mens du skyter eller vifter med ninjakniven. På enkelte brett skal du bemanne antiluftskyts, skyte med mitraljøse eller kjøre tanks, men dette er så lite velfungerende sider av spillet, at jeg ikke har ord. Det er når du sitter bak en luftvernkanon som kun kan skyte bombefly på femten meters hold, eller i den ustyrlige stridsvognen, at det virkelig går opp for deg hvilket makkverk du har foran deg.

Brettdesignet kommer til tross for sitt ultralineære og uoriginale preg, med et lite lyspunkt. Miljøene er mer varierte enn i mange andre spill i sjangeren. Du slipper for eksempel å dra deg opp Omaha Beach for ente gang. Men det lille lyset i tunnelen var dessverre bare et høyhastighetstog på vei rett mot deg. Usynlige vegger, trapper man ikke kan gå opp i, skudd som kommer fra posisjoner du ikke kan avfyre mot, er bare toppen på et stort isfjell av feil og mangler.

Det finnes aspekter som – spillets skrøpelige befatning tatt i betraktning – fungerer på et nivå som er rett under akseptabelt. Den kunstige intelligensen er på mange måter ikke den verste, og enkelte av de «topptrente» SS-soldatene bytter faktisk stilling under skuddveksling. De er også såpass smarte at de til tider forsøker å flankere deg, samtidig som de også vil bemanne et tungt stasjonært våpen, hvis du har skutt den som i utgangspunktet hadde kontroll over det.På den andre siden er det lite variasjon mellom vanskelighetsgradene. Forskjellene ligger stort sett i mer treffsikre fiender.

Ustabilit

Jeg klarer ikke helt å være like tilgivelig overfor spillets grafikk, til tross for at det i sin grunnutforming ikke er så ille. Fysikkmodellen er lite troverdig og ensformig. Kniv eller kule, fiendene faller om på samme måte. Våpenfølelsen er som tidligere nevnt alt for svak for en førstepersonsskyter, og jeg er ikke fornøyd med bildeoppdateringsfrekvensen heller. Om ikke dette var nok, har nFusion laget en slags hurtigløsning som gjør at synsrekkevidden din er merkbart kortere enn i andre førstepersonsskytere. Objekter som befinner seg over en gitt avstand blir skurrete, og «deltar» ikke i spillet før du er innenfor den aktuelle radiusen. Dette er svært irriterende når du kjører stridsvogn, fordi panservernraketter ofte kommer fra posisjoner du ikke kan identifisere eller returnere ild mot.

Hour of Victory har en kurant flerspillerfunksjon som er bygd opp på en måte vi kjenner fra sjangeren. I tillegg til vanlig «Deathmatch» og «Capture the Flag» er det en «Devastation»-modus, hvor spillere løper rundt med en bombe som skal detoneres på fiender. Spillet er forferdelig dårlig optimalisert for flerspiller, og etter gjentatte forsøk mot spillere fra hele kloden, må jeg slå fast at jeg ikke orker mer enn fem minutter av gangen. Det lugger stort sett hele tiden, og det er så mange bedre alternativ på markedet, at du må være idiot for å bruke tid på dette.

Konklusjon

Hour of Victory er et hårreisende produkt som stiller med et sterkt kandidatur i klassen for dårligste spill til Xbox 360. Det sliter på absolutt alle punkter. Sjeleløsheten og følelsen av rutine er som en helmantlet 7,62mm i en så oppløyd sjanger. Om ikke det var nok, er det heller ingenting som er i nærheten av brilianse innenfor rent spilltekniske felt som grafikk, brettdesign eller grensesnitt.

Det er forferdelig å se at Midway skamløst krever penger for produktet som i en rettferdig verden ville blitt titulert Hour of Intense Boredom. Det minner mye mer om en moderne særoppgave til karakteren Ng i tiende klasse, enn et stykke digital underholdning.

Vurdering


Hour of Victory X360 X360 2/10 Windows

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: Ikke fastsatt
  • Plattform: Xbox 360
  • Utgiver: Midway
  • Utvikler: nFusion Games

Kommentarer (19)

Forsiden akkurat nå

Til toppen