Anmeldelse

Indiana Jones and the Emperor's Tomb

Indiana Jones er tilbake som spill, og akkurat som forrige gang ligger hovedvekten på action. Væpnet med pisk, revolver, oneliners og stort sett alle andre våpen han kommer over skal Indiana Jones igjen redde verden. Nok en gang er det skumle skurker som ved hjelp av en eller annen arkaisk gjenstand skal tilegne seg stor, og nok en gang er noen av skurkene tyske nazister.

Side 1
Side 2
Side 3

Ved spillets begynnelse befinner Indy seg i jungelen utenfor et tempel i Ceylon, og forsøker å komme seg inn i tempelet for å finne en verdifull gjenstand. Spilleren får en gjennomgang av hvordan spillets kontroller virker, og hvilke bevegelser vår helt kan utføre, før en får lov å utforske litt selv og banke opp noen skumle typer som også surrer rundt i tempelet. Ikke overraskende klarer Jones å få tak i gjenstanden, men bare så vidt, for en skummel fyr med tysk aksent dukker opp og forsøker å ta den fra ham. Vel tilbake på universitetet sitt blir dr. Jones oppsøkt av en kinesisk embetsmann og den vakre, kvinnelige assistenten hans, og blir forklart at gjenstanden Jones har funnet i virkeligheten er en tredjedel av nøkkelen for å åpne et legendarisk kinesisk gravkammer. Indiana Jones går med på å forsøke å finne resten av nøkkelen, og setter avgårde til Praha.

Som bakgrunn for et actionspill er historien i "the Emperors Tomb" godt over gjennomsnittet, det er bare litt synd at en må spille seg gjennom hele tempelet i Ceylon før en får se noe til den. Historien er godt fortalt ved bruk av spillets egen motor, i tillegg til de obligatoriske kartene med røde streker som illustrerer Indys reiser. Akkurat som vi forventer av et Indiana Jones-spill blir vi tatt med på skattejakt i eksotiske settinger jorda rundt. Noen av settingene kan riktignok kanskje sies å være litt i overkant klisjéfulle, men dette er fullt og helt i filmenes ånd. Det som derimot savnes er humoren, for bortsett fra onelinerne til Indy er denne nærmest fraværende. Om du ser "the Emperors Tomb" i forhold til de gamle adventurespillene, som nærmest utelukkende baserte seg på nettopp humor, blir savnet enda kraftigere. Du får liksom ikke den samme "Indiana Jones"-følelsen uten.

Dårlig håndverk
Hovedmenyen i "the Emperors Tomb" består av de vanlige bokstavmenyene, men i bakgrunnen ser du et rikt utsmykket gravkammer hvor de forskjellige menyvalgene illustreres av passende detaljer som kameraet fokuserer på. Første gang du ser dette virker det stilig, og det viser på alle måter spillets grafikkmotor fra sin beste side. Det negative er, som alltid med denne type menyer, at det tar en evighet å flytte fra et menyvalg til et annet, og enda lengre tid å starte opp menyen eller forlate et spill for å gå ut til menyen igjen. Om du ønsker å fortsette på et tidligere spill må du først velge "load", deretter velge sted, så velge brett. Når dette er gjort står du fortsatt i menyen, men valgmuligheten "start" har plutselig blitt mulig å trykke på, og du kan, om du velger det, beundre eventuelle trofeer du måtte ha samlet. Med andre ord er menyene spillets første eksempel på en total mangel på brukervennlighet og generelt "forseggjort" arbeid. Dessverre er det ikke det siste.

"Indiana Jones and the Emperors Tomb" er ekstremt linjært. Du vil aldri møte situasjoner hvor problemene kan løses på flere måter, designerne gir deg alltid en utvei, og bare den. I seg selv ville ikke det vært så ille siden flere spill i samme sjanger gjør akkurat det samme. Problemet oppstår når designernes utvei langt fra er den opplagte, og i måten de hindrer deg å løse problemene på andre måter. For eksempel vil du møte platåer Indy lett kunne nådd, for deretter å hoppe over en sperring, men fordi spilldesignerne har tenkt at du i stedet skal gå rundt, drepe noen fiender og dra i en spak som åpner sperringen definerer de platået som umulig å gripe tak i, uten å gi spilleren noen visuell indikasjon på dette. Slik blir det umulig å hoppe opp på det. Dette fører til at du som spiller kan risikere å forsøke hoppet igjen og igjen, bare for å oppdage at en annen og langt mer tungvint vei er eneste løsning. Ikke bare skaper det frustrasjon, men det gjør også at spillet blir enda mindre realistisk, i og med at spilleren tvinges til å se at han faktisk ikke finner løsninger, men bare følger brettdesignernes ferdige ruter.

På PC er vi ganske uvant med å ikke få lov å lagre spillet når vi selv ønsker det. Som alltid er problemet at spillet blir kjedelig når en til en hver tid bare kan laste et lagret spill om en gjorde noe galt, men at det er forferdelig kjedelig å måtte spille gjennom hele brettet gang på gang fordi en møter et vanskelig problem mot slutten (eller bare gjør en liten feil). "the Emperors Tomb" lagrer bare spillet mellom brett, og tvinger deg dermed til å spille gjennom noen partier flere ganger. På et plattformspill er kanskje dette det lureste selv på PC, men det er da viktig at ikke intervallene mellom lagringene blir for lange. Det gjør de desverre ofte i "the Emperors Tomb".

Side 1
Side 2
Side 3

Siste fra forsiden