Intervju

Intervju: – Spill er ikke bare action for dumme tenåringer

Vi har pratet med folkene bak post-apokalyptiske Metro: Last Light.

LONDON (Gamer.no): Dypt under bakken omringer skyggene oss. I en tunnel over dundrer et passerende tog så det rister i de gamle murveggene. Nei, dette er ikke en beskrivelse av Metro: Last Light, men snarere korridorene vi må gjennom for å komme til Deep Silvers presentasjon.

Egentlig er det ganske trivelig her. Men Deep Silver har lagt ned en respektabel innsats for å sette den riktige stemningen når skytespillet Metro: Last Light skal testes. Som forgjengeren foregår Last Light i Moskvas undergrunn, så da passer det perfekt at de tyske utgiverne har leid et utested i tunnelene under togstasjonen London Bridge.

Styggvakkert i Moskva

Metro: Last Light fortsetter historien fra Metro 2033. Selv om det ikke er så himla lenge siden forrige besøk er det godt å være tilbake i det radioaktive Russland. Kontrollene føles bedre denne gangen – idet jeg tramper meg gjennom noen utbombede bygninger på jakt etter kuler, helsepakker og oksygenfiltere.

Så bærer det ut i dagslyset, og man merker umiddelbart at grafikkavdelingen i 4A Games har hatt det travelt. Overflaten ser fantastisk ut idet lyset skjærer gjennom det tykke skylaget og bringer våren til Moskva. Men den post-apokalyptiske idyllen varer ikke lenge når hylene av deformerte mutanter jaller faretruende i det fjerne. På tide å lade børsa og tørke duggen av gassmasken.

Metro: Last Light er et artig spill. I 20 minutter. For en kjip feil gjør at min russiske følgesvenn ikke flytter føttene, og selv en rekke iherdige forsøk fra Deep Silvers hjelpere får ikke mannen i gang igjen. Utviklerne bedyrer at feilen er fjernet innen release og det har de nok helt rett i. Alle de andre tilstede kom seg nemlig smertefritt gjennom partiet.

Men uflaksen varer ikke lenge. Noe forsinket ankommer forfatter Dmitry Glukhovsky undergrunnshulen, og det gir oss en fin anledning til å stille noen spørsmål. Glukhovsky skrev Metro 2033, sci-fi-romanen det første spillet var basert på, og har også bidratt med historie og dialog til Last Light.

Hvorfor valgte du å adaptere Metro 2033 til et spill? Var det ditt foretrukne medium eller var det bare den muligheten som dukket opp først?

– Det var faktisk den muligheten som dukket først opp, men jeg hadde absolutt ingen fordommer mot spill. Jeg spiller jo tross alt selv, og som en 33-åring tilhører jeg den generasjonen som vokste like mye opp på spill som på bøker og filmer. Et spill kan, på samme måten som en fantastisk film, være et mesterverk. Det er bare et annet medium, med andre krav og trekk. Forestillingen om at spill kun kan være action for dumme tenåringer er en utdatert tankegang og har ingen ting med virkeligheten å gjøre.

– Da utviklerne kom til meg i 2003 eksisterte det ingen utgitt bok, kun tekster på nettet som var gratis å lese. Jeg ble entusiastisk over ideen, men 4A Games var ikke de første som hadde spurt meg.

– Det var andre bedrifter som også ville lage et spill, men 4A Games hadde jeg kjennskap til ettersom flere av de involverte hadde jobbet på S.T.A.L.K.E.R. Jeg hadde sett grafikken og trailerne til det spillet, og jeg forstod umiddelbart at de hadde et godt øye for post-apokalypsen. Det var et type talent som var helt nødvendig, så jeg sa ja. Men prosessen var lang. De kontaktet meg i 2003, og Metro 2033 kom ikke ut før i 2010. Etter det tok det tre nye år før oppfølgeren Last Light ble ferdig.

Metro: Last Light er en helt original historie. Hvorfor valgte du å ikke adaptere oppfølgerboken Metro 2034?

– Metro 2034 er en veldig annerledes historie, uten et tydelig action- eller eventyrelement. Boken handler hovedsakelig om mennesker som husker tilbake til dagene før krigen, eller om folk som er født etter krigen og som forestiller seg hvordan livet en gang var. Metro 2034 passer rett og slett ikke som en førstepersons-skyter.

– Riktignok dreper hovedpersonen Artyom bare én eneste person i hele boken Metro 2033, men man har en setting og et eventyrelement som passer. Artyom reiser fra stasjon til stasjon, med et klart mål, og det gjorde det mulig å adaptere til et spill.

Den fjerde verdenskrig på vei

Hvordan forholdt du deg til historien i Last Light?

– Jeg fortalte utviklerne at det ikke var nok action og eventyr til å adaptere 2034 til et spill. Istedenfor ville jeg skape en ny historie som ville fortsette fortellingen om Artyom. I Last Light begynner vi der vi sluttet i 2033. Artyom har utryddet «The Dark Ones» og tror han har gjort det riktige. Han blir mottatt som en helt og en frelser hos resten av menneskene i undergrunnen, men det viser seg at hans egentlige oppdrag var å fungere som en slags tolk mellom oss og «The Dark Ones». Artyom innser at han er ansvarlig for et massemord og det er byrden han tar med seg fra det forrige spillet og over til dette.

– Det viser seg at det finnes én eneste overlevende «Dark One» igjen, og det blir Artyoms oppgave å finne ham. Samtidig har vi en konflikt som brygger i bakgrunnen mellom de ulike fraksjonene i undergrunnen. Ny-nazister, kommunister og kapitalister er i ferd med å møtes i en konflikt som kan utvikle seg til å bli Fjerde Verdenskrig.

Det er mye som skjer på alle fronter?

– Under skriveprosessen av Last Light, da jeg bygde opp plottet og utforsket ideene, forstod jeg fort at fortellingen ville være altfor omfattende for bare ett spill. Jeg bestemte meg for å utvikle historien som om jeg skulle skrive en bok. Det skulle være seriøst og dramatisk, med dybde i ideene, metaforene og tematikken. Last Light skulle rett og slett være mitt neste litterære prosjekt. Det var en masse ideer og dialog som ikke fikk plass i spillet, så dette ville inkluderes i romanen Metro 2035. Boken vil både inkludere historien i Last Light og utvide den ytterligere.

Kommentarer (50)

Forsiden akkurat nå

Til toppen