Sniktitt

Jam with the Band

I disse Idol-dager er det visse ting man aldri klarer å få nok av, og for min del involverer det hovedsakelig å finne andre ting å drive på med. Et av mine desidert heftigste tidsfordriv de siste ukene har vært en japansk Nintendo DS-tittel ved navn "Daigasso! Band Brothers" (eller "Jam with the Band" som det kommer til å hete i USA). Nært beslektet med andre rytmespill som "Amplitude" og "Dancing Stage" (Dance Dance Revolution), går det hele ut på at du (eller flere) tar på deg jobben med å spille et spesifikt instrument i ei bandgruppe. For de som har spilt "Amplitude" tidligere bør dette høres kjent ut, men i motsetning til i "Amplitude" hvor du måtte hoppe mellom alle de ulike instrumentene i et musikkspor, holder du deg her til en spesifikk oppgave.

Det er fritt valg blant de tilgjengelige instrumentene i hver sang, og hvert instrument har sin egen vanskelighetsgrad. I starten har du ikke mulighet til å bli rangert på noen av sangene, og kombinasjonene du skal trykke er heller ikke låst opp. Spillet bruker nesten alle knappene på DS-en, og sørger for å få testet fleksibiliteten din i henhold til skulderknapper og andre merkelige vridninger. Musikkmotoren ser ut til å være bygget på helt vanlig midilyd, slik at de tonene du trykker er de som faktisk blir generert. Fordelen med dette er at du ikke bare må trykke i et spesielt tempo for å spille av samples i den sammenhengen de var ment (som i "Amplitude"), men at du selv bestemmer hvilke noter som skal spilles. Dette fører til at dersom du bommer høres det hele grufullt falskt ut, og du lover deg selv at nå er det på tide å skjerpe seg. Deretter høres det akkurat like falskt ut, og personer som befinner seg i din nære omgangskrets begynner å holde seg for ørene.

Big in Japan
Ulike nivå låses opp ved å gjennomføre en studioinnspilling, der du må spille deg gjennom flere sanger etter hverandre på stadig vanskeligere nivå. Etter en godkjent økt låses alle sangene på det nåværende nivået opp, og fråtsingen i rekordsetting kan starte. Spillet involverer en del kjente sanger, spesielt for de av oss som har spilt en del Nintendo-spill opp gjennom årene. Ettersom vi snakker om det som foreløpig kun er en importtittel fra Japan, er lydsporet også tungt påvirket av dette. En del av sangene har du nok aldri hørt om (og ettersom tittelen er skrevet på japansk, aner de fleste heller ikke hvordan det uttales), men noen vestlige klassikere har klart å finne veien inn på lydsporet. Den mest kjente er nok "Smoke on the Water", og det er bare å legge seg i sjela for å kopiere et av verdens mest kjente gitarriff.

Etter hvert som vanskelighetsgraden stiger, blir knappefråtsingen stadig mer hektisk. Plutselig befinner du deg i en posisjon hvor du må spille trommer på "Super Mario Bros."-lydsporet, og du er pinlig klar over at verden har hørt langt bedre versjoner. Kjennskap til sangene er en klar fordel, ettersom det gjør rytmeinndelinga langt enklere å treffe på første forsøk. De fleste av oss vet sånn omtrent hvordan "Smoke on the Water" går, men det blir nok litt verre med japansk populærmusikk. De høyeste poengsummene dine lagres, slik at du senere kan komme tilbake og vise verden akkurat hvordan skapet skal spikres.

Den neste Beethoven
Skulle du ikke være fornøyd med sangene som allerede ligger i spillet, kan du ta i bruk den innebygde editoren til å lage dine egne sanger. Ettersom spillet er på japansk og det foreløpig er veldig lite digitale tjenester for Nintendo DS tilgjengelig her på markedet, har vi ingen informasjon på redistribusjonsmuligheter. Det bør imidlertid regnes som sannsynlig at dette kan gjøres via det trådløse nettverket på enheten, og vi har allerede fått bekreftelser på at Nintendo tilbyr innhold for dette spillet på nedlastningsstasjoner i Japan. Legg imidlertid ikke vekk notearkene, og gjør deg klar til å både skape og spille musikk på egenhånd.

Og dersom du ikke skulle ha fått nok av å klaske rundt i et musikalsk tempo allerede nå, er det på tide å forklare deg at du ikke bare kan oppleve dette alene. Få med deg en haug venner som også innehar Nintendo DS, og start deres eget band. Med Marius på trommer, Eirik på gitar og Jon på bass er det bare å kjøre i gang. Dere har hvert deres ansvarsområde, og dere må sammen yte best mulig for å høste respekt. Om det ikke var ille nok å måtte høre dine egne, sure toner, kan du nå også regne med at du må høre alle andres også. Og ikke minst, de kan få høre hvor utrolig dårlig du er til å spille gitar. Uten gitar.

Avslutningsvis
Dette må sies å være et av de morsommere og mer uvanlige spillene som har kommet seg inn på Nintendo DS-en min. Med en unik spillestil, en god del kjente sanger og et enkelt utseende bevises det nok en gang at spillbarhet er det ultimate våpenet i kampen om spillerenes interesse. Spillet kan fint nytes uten store kunnskaper om japansk, selv om vi for all del håper at dette kommer til Norge på et senere tidspunkt. Det største problemet ligger garantert hos alle de som må høre deg spille. Stakkars.

Kommentarer (1)

Forsiden akkurat nå

Til toppen