Anmeldelse

Kentucky Route Zero

Klar for en spillopplevelse utenom det vanlige?

Kentucky Route Zero er nominert i hele fire kategorier i årets Independent Games Festival, inkludert den gjeveste av de alle. Det er et episodebasert spill i fem akter, og nå har den første akten dukket opp på nettet. Uten å vite helt hva jeg gikk til, annet enn at IGF-dommerne tydeligvis liker det, tok jeg en titt.

Ved første øyekast virker Kentucky Route Zero som et tradisjonelt, tredjepersons pek-og-klikk-eventyr. Du styrer figuren din rundt på skjermen ved å peke dit du vil han skal gå, og når du kommer i nærheten av noe som kan undersøkes eller manipuleres, får du opp et liten firkant hvor du kan velge mellom de ulike interaksjonsmulighetene.

Ingen hindringer

Men selv om Kentucky Route Zero kanskje ser ut som en stemningsfull og mystisk versjon av Monkey Island, er det egentlig helt annerledes. Spillet har nemlig ikke gåter. I alle fall ikke i tradisjonell betydning. Du får oppgaver underveis, men alle situasjonene løses ved å utforske eller snakke med folk, og i de tilfellene hvor du får flere valg er ingen av dem gale. De gir deg bare muligheten til å oppleve historien på en litt annen måte.

Hva er greia med dette stedet?

Kentucky Route Zero handler altså ikke om utfordringer, men om stemning og historiefortelling. Det legger ingen hindringer i veien for deg, og det finnes sikkert dem som vil protestere på at det i det hele tatt kalles et spill – slik vi har sett med titler som Dear Esther, Journey og til og med Telltales The Walking Dead. Akkurat det er ikke et spørsmål jeg vil gå inn på her. Kentucky Route Zero er hva det er, og det viktigste er opplevelsen det leverer, ikke hva vi kaller det.

Du får rollen som Conway. Han jobber for en antikvitetsbutikk, og kjører passende nok rundt i en veteranlastebil for å levere varene som butikken har solgt. Nå er han på jakt etter en spesiell adresse i Kentucky, men han sliter med å finne den. Han stopper på en bensinstasjon for å spørre om råd, og etter litt om og men blir det klart at han ikke kan forvente å finne adressen langs det ordinære veinettet. I stedet ligger den langs Route Zero, en hemmelig motorvei som slynger seg gjennom Kentuckys huler og tunneler.

Men siden veien er hemmelig, er det ikke så lett å finne den. Conway får tidlig tips om noen som kanskje kan hjelpe ham på riktig spor, men i Kentucky Route Zero er ingen ting slik de ser ut. Finnes faktisk veien i det hele tatt, eller er den bare oppspinn?

Hva har skjedd her?

Man må følge med

Det sies ofte at ulike typer spill må spilles på ulike premisser. Skrekkspill, for eksempel, bør visstnok spilles alene, med høretelefoner i et mørkt rom og kanskje aller helst mens det regner og tordner ute. Først da får man maksimalt utbytte av spillet, sies det. Jeg har aldri helt kjøpt denne tankegangen, fordi jeg mener at et godt spill bør få deg til å glemme omgivelsene dine uansett hvor og når du spiller det, men jeg er enig i at ikke alle spill stiller de samme kravene til oss som spillere. Kentucky Route Zero er et godt eksempel på dette.

Første gangen jeg fullførte Kenturcky Route Zero var det uten å bli særlig involvert i opplevelsen. Det var kaldt i huset, og jeg hadde en støyende vifteovn på i samme rom. Jeg var litt sliten etter en lang arbeidsdag, noe som sikkert påvirket hvor godt jeg klarte å følge med. Jeg skumleste mange av samtalene, gjorde det jeg trodde jeg skulle, og gled gjennom opplevelsen uten de store høydepunktene. Så sluttet spillet, og jeg satt igjen som et stort spørsmålstegn. Hva hadde egentlig skjedd? Var det over nå, eller krasjet bare spillet? Jeg måtte faktisk ut på nettet for å bekrefte at jeg faktisk hadde fullført akt én, i stedet for å ha funnet en «krasj til Windows»-bug.

Som vanlig etter å ha spilt et spill jeg skal skrive om, åpnet jeg umiddelbart et tekstdokument for å notere litt fra opplevelsen. Men jeg kom ikke på noe vettugt å skrive. Den første jeg skrev var rett og slett «høh?». Så skrev jeg «mystisk stemning, en rar opplevelse. men ble aldri så veldig involvert», som oppsummerte opplevelsen godt.

Et rart sted å lete etter en motorvei.
Les også
NiP-Gaming tok atter en DreamHack-seier

Langt bedre neste gang

Men jeg klarte ikke helt å la det bli ved dette. Noen dager senere startet jeg spillet på nytt. Ingen vifteovn denne gangen, men høyere lyd på høyttalerne i stedet. Jeg lovet meg selv at jeg ikke skulle skumlese, og jeg skulle prøve å legge merke til detaljene. Det var på tide å følge med.

Dette resulterte i en mye bedre opplevelse. Allerede helt i begynnelsen la jeg merke til detaljer som hadde gått meg hus forbi tidligere, og jeg begynte å skjønne mye mer av handlingen. Jeg oppdaget til og med flere steder og hele bihistorier som jeg rett og slett hadde misset i min første gjennomspilling, og jeg koste meg mye mer med spillets underlige stemning.

Detaljene er nemlig ekstremt viktige for opplevelsen. Kentucky Route Zero føles utrolig gjennomtenkt, og selv den minste detaljen er relevant og interessant på et eller annet vis. De er alle små puslespillbrikker som du kan sette sammen for å få et klarere bilde av hva det hele dreier seg om – uten at du på noe som helst tidspunkt i denne første akten får se hele bildet. Det er fortsatt et mysterium, og selv om jeg aldri tror jeg får klarhet i alt, gleder jeg meg til å pusle videre.

To menn dytter et fly langs veien.

Dynket i melankoli

Det er noe tragisk over spillets versjon av Kentucky. Miljøene er forfalne eller forlatte, og de små historiene du vikles inn i handler som oftest om tap. Mennesker som har mistet jobbene eller hjemmene sine, eller kanskje enda mer. Inntrykket er av et samfunn som synger på siste verset, og når jeg spiller får jeg assosiasjoner til rapporter fra steder i verden der de økonomiske nedgangstidene har rammet mye hardere og skarpere enn her i Norge. Men det er ikke bare trist. Det er også vakkert, og handler om mennesker og steder som klarer seg på tross av motgang.

Mange av disse inntrykkene kommer fra bihistorier. Jeg tror du kun trenger å besøke tre steder i hele spillet, og det ene av disse kan du forlate etter å kun ha utforsket en fjerdedel. Men det er så mye mer å oppdage hvis du tar deg tid til å utforske. Det er faktisk et helt veinett fullt av destinasjoner. Mange av dem formidles kun via tekst, gjennom små «velg ditt eget eventyr»-sekvenser. Heldigvis er tekstsekvensene like forseggjorte som de grafiske miljøene, og de er med på å gi liv til spillets merkelige verden.

Spillet har en spennende visuell stil. Figurene og omgivelsene er alle laget i 3D, men handlingen sees stort sett fra siden slik at spillet får et todimensjonalt preg. Spillet røper kun et fåtall ganger at det i det hele tatt finnes en ekstra dimensjon, men til gjengjeld er dette et effektivt virkemiddel når det skjer. Ofte er store deler av skjermen helt mørklagt, gjerne med omgivelsene tegnet som silhuetter, og det er kun lys og farger på de mest relevante stedene.

Eventyret er ikke ensomt.

Verken miljøene eller figurene i spillet er teksturerte. Figurene er akkurat så detaljerte at vi får et inntrykk av hvem de er, men overlater det å «male» overflatene deres med detaljer til spillernes fantasi. Det er likevel mye sjel i de enkle modellene, og de er dessuten usedvanlig godt animert. Et av høydepunktene er Conways følgesvenn, en gammel hund med stråhatt. Alle som noensinne har hatt en hund godt opp i årene kjenner umiddelbart igjen de slitne og tunge bevegelsene.

Lydene er like forseggjorte som grafikken, med effektivt utvalgte bakgrunnslyder og til og med noen overraskelser underveis. Også her brukes små detaljer godt, og den melankolske stemningen er til å ta og føle på. Lydbildet forstyrres aldri av snakking; dialogene i spillet formidles kun gjennom tekstbobler, og det tror jeg var et riktig valg av utviklerne selv om det blir litt vanskeligere å følge med når man aktivt må lese.

Konklusjon

Kentucky Route Zero har verken intrikate gåter eller spennende action, men til gjengjeld byr det på stemning og mystikk i bøtter og spann. Men det er samtidig et krevende spill, og hvor mye du får ut av opplevelsen avhenger av hvor mye du legger i den. Du kan ikke sitte som en passiv mottaker, men må aktivt legge merke til detaljer og søke etter mening i det som skjer. Det er lett å ødelegge opplevelsen ved å være distrahert eller ikke følge godt nok med, noe jeg selv fikk erfare første gangen jeg fullførte spillet.

Stemning.

Jeg er fullt klar over at Kentucky Route Zero ikke er for alle. Det er litt skummelt å forsøke å spå hvem som kommer til å like det og hvem som ikke gjør det, men et minstekrav er i alle fall at du er åpen for interaktive opplevelser som ikke byr på de tradisjonelle utfordringene vi ofte forbinder med ordet «spill». Jeg tør i alle fall love at spillet byr på en ganske unik opplevelse, og jeg tror at hvis du er lysten på å oppleve noe nytt vil du sette pris på det.

Det er vanskelig å sette karakter på en opplevelse som dette, og jeg vet ikke hvor meningsfullt det er heller. Veldig mye av opplevelsen foregår inni spillerens hode, og handler om hvilke tanker man gjør seg underveis. For min egen del opplevde jeg det samme spillet på to helt forskjellige måter, og den eneste forskjellen var min egen tilnærming. Karakteren ender derfor mer opp som en måler for hvor mye jeg anbefaler deg å spille dette spillet, enn et forsøk på å oppsummere spillets kvaliteter i et tall.

Du kan kjøpe Kentucky Route Zero (for Windows og Mac) fra det offisielle nettstedet. Det er DRM-fritt, og alle som kjøper det vil få Steam-nøkkel når det kommer på Steam. Akt 1 selges separat, eller som en del av hele «spillet». Det vil være fem akter totalt.

Karakter på denne episoden: 8

Siste fra forsiden