Anmeldelse

kill.switch

Iblant blir det utgitt spill på markedet som gjør sitt ytterste for å skape noe som ingen andre spill i sin sjanger har brakt på banen tidligere. Namco har med kill.switch lykkes i å produsere et actionspill litt utenom det vanlige, men totalt sett mangler spillet det lille ekstra.

Side 1
Side 2

Noen ganger befinner man seg i en posisjon der man skulle ønske at man helst hadde tilbrakt dagen i andres sko. For Nick Bishop i kill.switch er dette en typisk slik situasjon. Ganske uklar om hvem du er, hvor du er og hvorfor du er der, blir du helt ukritisk plassert i deler av verden som er på randen av en ny krig. Det er ennå ikke brutt ut krig i områdene, men alt har en begynnelse og oppdraget ditt denne gangen er å sørge for at krigen kommer godt i gang.

Spillet tar oss rett inn i en liten landsby hvor stillheten råder og vaktene, dog sterkt bevæpnet, ikke gjør stort. Alt dette vil forandre seg når Nick Bishop begynner sin blodige pilegrimsferd mot sitt endelige mål. Oppdragene er utrolig ukomplisert lagt opp og man blir aldri stående fast og lure på hva man skal foreta seg. Man skal i hovedsak kun sørge for å få Bishop fra A til B. Det kommer neppe som noen overraskelse at man, med diverse våpen ad hende, må drepe seg vei for å komme dit.

I kill.switch må man planlegge hvordan man skal entre nok et område fylt med skyteklare soldater. Det holder ikke her, som i mange andre spill, å ta bena fatt og løpe rett ut i felten. Her må man søke ly bak diverse gjenstander for å overleve det massive kuleregnet som tidvis inntreffer. Selv om man er fylt til randen med et godt utarbeidet arsenal, finner man fort ut at det å gjemme seg bak gjenstander er alfa omega.

Fiendene tåler i hovedsak kun ett eller to skudd, men man skal aldri være helt sikker på at man har tatt knekken på dem. Spillet har dessuten lykkes særdeles godt med utformingen av blitsgranatene. Kaster man en slik på fienden vil de skrike av sjokk og smerte, løpe rundt i ørska og skyte vilt om seg i panikk. Den eksploderer nemlig med en øredøvende, høyfrekventert pipelyd og et intenst hvitt lys blender synet totalt i noen sekunder. Du må med andre ord taktisk planlegge hvert eneste trekk, ellers vil du ganske kjapt bli utmanøvrert av et dusin skyteglade fiender.

Detaljene utgjør forskjellen
Namco har lagt stor innsats på "blindfire" - en faktor som bidrar til at skuddvekslingene i kill.switch blir noe ganske annet enn i de fleste andre spill. Dette betyr at man kan fyre av våpenet i retning av fienden, men fortsatt holde seg i dekning. Kulene går i hytt og pine og dette skaper en lettere panisk stemning hos fiendene. De blir tvunget til å søke dekning og dette gir deg akkurat nok tid til å løpe til en bedre stilling eller reise deg for å sikte skikkelig. Spillet er fylt med ytterligere mange gode effekter som bidrar til å skape den rette atmosfæren og dette gjør at spillet lykkes utmerket godt i å frembringe den riktige stemningen.

I mange slike krigsspill er musikken ofte typisk bakgrunnsmusikk uten noen spesiell fremtreden eller i verste fall tatt helt bort. I kill.switch gjør musikken en hederlig jobb som stemningskaper og den bidrar til å få i gang adrenalinet. En annen utrolig positiv effekt er at fiendene har glimrende kunstig intelligens og vil sette i gang diverse tiltak for å få has på deg. De forandrer stillinger, angriper fra flankene, søker dekning når de blir beskutt og kaster seg langflate vekk fra granater. Skuddene lager digre kulehull, våpnene har kraftig rekyl og skytelydene er varierte og realistiske. Etter endt skyteduell ser rommet ganske herjet ut med kulehull, knust glass, spredte patroner, døde soldater og våpen liggende spredt rundt. Det skorter i det hele tatt ikke på faktorer som skaper innlevelse i kampscenene.

Skytescenene og kamphandlinger er spillets hovedfokus og stemningen forsterkes av alle de gode effektene og ikke minst kontrollene. Det er ikke ofte man føler at PS2-kontrollens kapasitet utnyttes til det fulle, men i motsetning til mange andre spill høster Namco stor honnør for mesterlig gjennomført arbeid. Det er virkelig en glede å geleide Bishop med et såpass godt utviklet kontrollsystem og heldigvis er spillbarheten såpass godt utviklet, for historie- og handlingsmessig sett snubler det nemlig litt.

Side 1
Side 2

Siste fra forsiden