Anmeldelse

Killer 7

Hvordan kan man beskrive Killer 7? Hvordan kan man beskrive et spill som ved hver eneste sving, og med hvert eneste spillelement, setter himmel og hav i bevegelse for å være annerledes? Vi vet ikke. Vi vet at noen kommer til å elske det, mens andre aldri kommer til å skjønne tegninga. Alt avhenger av tre ting: Hvor tolerant er du for særheter? Hvor mye verdsetter du originalitet og stil i spillene dine? Og sist, men ikke minst: Er du klar for et on-rails-skyter-eventyr-team-rollespill med en historie som benytter seg av barnehandel, internasjonal politikk, åpenbare seksuelle referanser, sektledere og brevduer for å formidle sitt mildt sagt forvirrende plott? Tenkte vi det ikke.

Utgangspunktet er som følger: Harman Smith er en leiemorder med tradisjon i de store menns maktspill. At han tilsynelatende er gammel og skrøpelig ser ikke ut til å hindre ham i å spre utspekulert smerte gjennom sine syv spaltede personligheter.

Garcian Smith er gruppens forhandler og "cleaner", en høyreist, hvitdresset neger med en beinhard holdning. Dan Smith er gruppens revolvermann, også han i dress, og med et drapsinstinkt du helst unngår. Syndikatets eneste kvinnelige medlem heter Kaede Smith; Hun bærer en snikskytterpistol og en überkort kjole tilsølet av blod, mens Kevin Smith har evnen til å gjøre seg usynlig og kaste kniver. Con Smith er bare en ungutt, og det nyeste medlemmet av klanen, men han er rask i alt han foretar seg, og dessuten liten nok til å komme seg gjennom små sjakter og passasjer. Tyven i følget heter Coyote Smith og er dyktig med låsdirking, mens Mask De Smith er en tidligere wrestlingbryter som nå har gått over til å bære en lilla kappe og to granatkastere.

Blood me tender
Under oppdragene kommer du til å skifte jevnlig mellom disse, ofte avhengig av hvis evner du trenger for å komme forbi en gitt hindring, men også ofte bare fordi de alle er så fristende å spille. Figurutformingen er enkel, med ganske stereotype roller, men samtidig effektiv; Du vil elske måten Dan Smith holder den overdimensjonerte pistolen tilbakelent over hodet på mens han går. Du vil elske måten Con Smith har raffinert sin hyperaktivitet til det punkt hvor han bruker et halvt sekund på å lade sine to pistoler. Og du vil elske, virkelig elske, de små snuttene i spillet hvor du til og med får kontroll over Harman selv, der han sitter, med et gigantisk grønt drapsrør av et våpen festet til ryggen av sin rullestol. Mer hardt stilfull krøpling finnes ikke.

Innholdsmessig er spillet en full cocktail av stiler, stemninger og ritualer. Killer 7 utarter seg i USA, men det er et USA du garantert aldri har sett maken til. Gjennom ulike fargeleggingsteknikker og mye uteksturerte, ensfargede eller graderte flater skildrer Killer 7 både omgivelsene og menneskene på en måte som trollbinder, men som samtidig abstraherer den utagerende volden i den grad et den nesten blir appetittlig. Blod spruter i røde strimer fra åpne sår, men det er karikert blod fra karikerte monstre. Armer og ben og hoder skytes av, men det er mer estetikk enn voldsreklame. Ikke slik å forstå at spillet passer for mindreårige, og det er heller ikke tvil om at Capcom her er både vovede og kontroversielle med fullt overlegg. Likevel er alt altså veldig abstrakt, spesielt siden nesten alt du dreper er zombie-aktige "Heaven Smile"-skapninger, som i kjent Resident Evil-stil er besatt av et virus som sprer seg raskt. Det er tegneserievold, for å si det enkelt.

Mer potensielt problematisk for den blaserte voldsgamer vil det være at Capcom har sørget for å krydre fortellingen med en rekke figurer, gjerne i form av spøkelser. I Killer 7 sin verden er ikke spøkelser bare i stand til å snakke med de levende, de går heller ikke av veien for å bedrive artige dagligdagse sysler som å steke speilegg, trene styrke eller kanskje henge fra taket i en dristig, rød PVC-drakt. I tillegg finner de det dessuten ofte for godt å bidra med hjelp og tips på veien for de syv drapsmaskinene som er under din kontroll, uten at spøkelsenes motiver for dette på noen måte kan sies å være åpenbare.

Det er alltid valgfritt hvem av disse spøkelsene du gidder bruke tid på å høre på, men i redsel for å gå glipp av noe viktig klikker du deg gjerne innom de fleste. Problemet her vil for noen være at det de sier, vises som tekst, mens det du hører gjerne er en forvrengt, metallisk kaudervelsk, som garantert kommer til å drive enkelte til vanvidd. Igjen lukter man et behov for å være sær nesten for særhetens egen skyld hos Capcom, men samtidig blir det etterhvert en del av sjarmen. Dessuten brukes også disse figurene og deres tilsynelatende intetsigende pjatt etterhvert som en arena for å formidle biter av historien, og da blir det naturligvis mer interessant å høre på.

Blood, blood me do
Ah, men jeg forglemmer meg. Selve spillet, ja. Hvordan spiller man? Vel, i all hovedsak bedriver man fire ting: Utforsking, skyting, gåteløsning og oppgradering av syndikatmedlemmene. Utforskingen av spillet foregår langs forhåndsdefinerte ruter. Ved å holde inne A(GC)/X(PS2) setter du figuren din til å løpe framover. Et trykk på B/trekant får ham/henne til å snu, slik at du kan løpe i motsatt retning. Idét du hører en ond latter, vet du at det er en eller flere Heaven Smile i nærheten, noe som er ditt signal om at det er på tide å finne fram våpenet. Ved å holde inne R/R1 åpnes førstepersons-synsvinkel, men før du kan begynne å skyte ned de stakkars bastardene, må du skænne området med L/L1 slik at de blir synlige. Det er ikke så komplisert som det høres ut, men det er et av de mest aparte kontrollsystemene vi har vært borti på en god stund i et tredjepersons actioneventyr.

Det at du kun beveger deg langs ferdiglagte ruter har flere fordeler. For det første, og dette synes å ha vært sentralt for et så visuelt distinkt spill som Killer 7, gir det utviklerne mulighet til å lage dramatiske kameravinkler uten at det går ut over spillbarheten. For det andre gjør det det enklere for deg å utelukke at du har gått glipp av noe: Ved veiskillene hvor du navigerer deg rundt i bygningene og områdene du besøker, merkes det av med fargekoder hvor du alt har vært, og hvor du kom fra, slik at du enkelt holder oversikten. For å si det enkelt: I Killer 7 blir du aldri gående rundt og lure på om du glemte noe inne i et hjørne et eller annet sted. Hvis noe er viktig, markeres det med kameravinkling og lydsignaler, og dette sørger for den nødvendige framdriften.

Killer 7 PS2

Killer 7 GC

Killer 7 PS2 PS2 GC

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 14. juli 2005
  • Plattform: PlayStation 2
  • Utgiver: Capcom
  • Utvikler: Grasshopper Manufacture

Killer 7 GC GC PS2

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 14. juli 2005
  • Plattform: Nintendo GameCube
  • Utgiver: Capcom
  • Utvikler: Grasshopper Manufacture

Kommentarer (27)

Forsiden akkurat nå

Til toppen