Kommentar Den formaliserte fremtiden

(Bilde: Gamer.no, Dreamhack/Abraham Engelmark)

Derfor husker «ingen» det norske laget eoLithic

Norsk e-sport er avhengig av et samspill mellom arrangørene, lagene og spillerne.

Denne kommentaren er skrevet av Stein Wilmann, e-sportansvarlig hos Gamer.no og styremedlem i BX3 Elektroniske Sportsklubb. Innlegg fra personer som ikke er knyttet til redaksjonen samsvarer ikke nødvendigvis med Gamer.nos standpunkt i saken.


Få mennesker får oppleve det å være med på begynnelsen av noe stort i løpet av sitt liv . Det er forbeholdt mindretallet som er på rett sted, til rett tid. Enda færre har vært klar over det faktum at de nå står ved starten av en reise som med all sannsynlighet vil berøre mennesker langt utover deres egen omgangskrets.

Norsk e-sport er ved et slikt veiskille nå, og det er opp til oss som er en del av nuet å ta de «rette stegene», som vil legge grunnlaget for generasjonen som kommer etter oss.

Jeg har vært en del av norsk e-sport siden dens spede begynnelse i 2000. En generasjonen av gamere som har tråkket opp stien for de som i dag er e-sportutøvere. Over denne tidsperioden har det vært en generell utvikling, men den har manglet mål og mening. Femten år senere kan se ut som denne stien har ledet inn i stagnasjon. Hvorfor ble det slik?

Les også: – E-sporten i Norge må samles rundt et forbund

Det finnes mange teorier om hvorfor Norge har ligget så langt etter store deler av den vestlige verden når det kommer til e-sport. Enkelte er det mer hold i enn andre, men én ting er sikkert: For å forstå utviklingen i norsk e-sport må den ses i lys av det kontekstuelle bakteppet som er offline/online-dikotomien knyttet til LAN-miljøet. Denne toneangivende epoken av norsk e-sport illustrerer så altfor godt behovet nytenking rundt organisering og struktur i e-sportmiljøet. 

LAN har vært en viktig drivkraft for den norske e-sportscenen.
LAN har lenge vært en viktig drivkraft for den norske e-sportscenen. Bilde: Stein Wilmann

En kjærlighetshistorie

Det som tilsynelatende har sett ut som en perfekt symbiose mellom e-sport og LAN i over et tiår, er ironisk nok, nettopp det som har bragt oss der vi er i dag. Med gode nettlinjer, kurante premier, og muligheten til å sosialisere med likesinnede, er det ikke så besynderlig at LAN-ene befestet sin posisjon som den dominante arenaen for norsk e-sport.

LAN i egenskap av seg selv har ikke vært en negativ innflytelse på norsk e-sport, men det skapte grobunn for aksiomet «online» er veien til «offline». Manifestasjonen av denne grunnsetningen sees i lingvistikk og turneringsstruktur fra tidsrommet 2000 frem til 2014. Nettbaserte turneringer fungerte i mange tilfeller som rene kvalifikasjonsarenaer for offline-arrangement. Uttrykk som «sees på LAN» og «onlinehelter» fikk fotfeste og ble en del av den daglige sjargongen mellom spillere.

Resultatet ble et ad-hoc og sesongbasert norsk e-sportmiljø. 

Systemsvikt

Utfordringen med dette systemet er frekvensen på turneringene og offline-arrangementene. De fleste LAN tilfaller et tidsrom som stort sett spenner mellom tidsintervallene vinterferien, påskeuken og høstferien. Ved første øyekast er dette fem av 52 uker gjennom et helt år. Konsekvensene av denne trenden er et miljø som oppfordres til sporadisk lagdannelse, med det formål om å konkurrere i spesifikke turneringer noen få ganger i året. Lagene faller deretter ofte fra hverandre, og resten av tiden fylles med «gatherspill» og andre mindre lagfokuserte aktiviteter.

Norsk e-sport trenger en lavterskel- og hverdagslig arena hvor det regelmessig konkurreres i.

Det viktige poenget å trekke fra denne dynamikken er ikke at lag faller fra hverandre på grunn av LAN, men i mangel av et annet tilbud resten av året. Den røde rettesnoren som gir lagene det ekstra incentivet til å holde sammen utenom det ekstraordinære. Norsk e-sport trenger en lavterskel- og hverdagslig arena hvor det regelmessig konkurreres i. Vi trenger et seriespill. 

Kontinuitet

Det har vært et uttalt mål hos Gamer.no siden starten på e-sportsatsningen at vi skal være en arena for alle som har lyst til å bedrive e-sport. Med denne forutsetningen kom Gamer.no-ligaen til live i form av et seriespill våren 2014. Da vi senere fant en likesinnet partner i Telenor, ble Telenorligaen en realitet.

Med aktivitet i fire forskjellige spill, og aktivitetsnivået til en liten idrettskrets er det viktig å finne den gode balansegangen mellom struktur og fleksibilitet, mellom topp og bredde. Det er i skjæringspunktet av disse fire at vi finner kontinuitet, selve fundamentet for all organisert aktivitet.

Det er blitt en vedtatt sannhet at fordi «utlandet» har kommet lengre enn oss så har de tatt alle de rette stegene. Dette er en sannhet med modifikasjoner, den tar hverken høyde for kulturelle, økonomiske eller samfunnsmessige forskjeller mellom landene. Mest kritikkverdig er den generelle mangelen på nasjonale ligaer hvor spillere og lag fra alle nivåer kan delta og konkurrere med samme rammeverk som de beste lagene. Det er et paradoks at et miljø så til de grader tuftet på frivillig arbeid, fokuserer så mye på eliten.

Det norske Counter-Strike-laget eoLithic dominerte internasjonalt i begynnelsen av 2000-tallet.

En av de største feilene vi som arrangører kan gjøre er å presumptivt anta at lavt ferdighetsnivå automatisk betyr lavt ambisjonsnivå eller mangel på seriøsitet. Ved å inkludere det fulle spektret av e-sportutøvere på like premisser oppnår vi en rekke mål. Heriblant standardisering av regler og formalia, samt bred forankring i samfunnet gjennom en folkeliggjøring som to av de viktigste.

E-sporten har rom, og behov for, både eliten og bredden. En e-sport hvor de beste inspirerer gjennom det spektakulære, og hvor bredden legitimerer og understøtter eliten. Med dette kontinuerlige tilsiget av konkurranserfarent talent kan norsk e-sport, over tid, fort overskygge de landene det er nærliggende å sammenlikne seg med, nemlig Sverige og Danmark. 

Hvorfor husker «ingen» eoLithic?

I lys av dette, hadde det vært enkelt å skrive at det vi løse seg, siden vi har et seriespill på plass og større medieinteresse enn noen gang. At vi har ankommet. Hvis det hadde det vært så lett, så hadde det vært gjort for lenge siden. Den brutale sannheten er at det meste som er verdt å gjøre, sjelden er enkelt. Norsk e-sports utvikling er en dans mellom både arrangør og deltaker, hvor begge sider må gjøre sin part for at sluttproduktet skal bli bedre, ja en gang eksistere.

På begynnelsen av 2000-tallet fantes det et helnorsk Counter-Strike-lag som dominerte på internasjonalt plan, i retroperspektiv kan det de oppnådde anses som et dynasti, en vinnermentalitet få norske lag har klart å reprodusere. Så hvorfor husker ingen eoLitihic?

Mangelen på kontinuitet har vært et tilbakevennende kjennetegn så lenge jeg kan huske.

Svaret er «kontinuitet». Det triste, men likevel lærerike faktum er at eoLitihic vil forbli en parentes i norsk e-sports historie når den skrives i fremtiden. I mangel av formell organisering og en klubb som bar eoLitihic navnet videre, døde laget og dermed historikken med det laget når spillerne forsvant. Og her ligger selve kjernen i argumentet, nemlig at institusjonene overlever individene som er en del av dem.

Det er flere aspekter ved formell organisering som bidrar til å heve kvaliteten på norsk e-sport langt utover historikk og meritter, men denne mangelen på kontinuitet har vært et tilbakevennende kjennetegn så lenge jeg kan huske. 

Les også: Lagene i Norge ønsker et aktivt forbund velkommen

Det neste steget

Fremtiden til norsk e-sport ligger i profesjonalisering og formell organisasjonsdannelse. Det betyr likevel ikke at det ut av intet må dukke opp store organiasjoner av typen som Aposis, BX3, Expert og Lions, for frittstående lag kan helt fint registrere seg som en forening.

Det finnes utallige eksempler fra idretten hvor de største lagene tilhører fleridrettsklubber, men det finnes også mange foreninger hvor kun ett lag utgjør medlemsmassen.

Formell organisering av lag og klubber gjør miljøet mer ryddig og oversiktlig. Eksempelvis fjerner et organisasjonsnummer mye av usikkerheten rundt eierrettighetene til et lags plass i seriespillet, en av mange problemstillinger vi som arrangør daglig må ta stilling til. Å registrere en forening åpner også for muligheter til å ta inn kontingenter, motta tippemidler, offentlig støtte og gunstige skatte og momsregler for å nevne noen.

Utfordringen som det da ser ut, er å sørge for en bærekraftig utvikling hvor flest mulig lag organiserer seg i form av foreninger, og samtidig gi gode incentiver til videre drift av disse organisasjonene.

Dette er en reell problemstilling Gamer.no tar på ramme alvor, og det reflekteres i ligastrukturen, regler, brukergrensesnitt, og ikke minst i form av premier som gis som rene sponsorater der sikring av fremtidig drift er betinget.

Vi gjør ikke dette fordi det er enkelt, men fordi vi oppriktig mener dette er veien å gå, at det er «verdt bryet». Historien vil avgjøre om dette var de rette valgene å ta, jeg mener i alle fall det.

Kommentarer (21)

Forsiden akkurat nå

Til toppen