Kommentar Enkle gleder

Ventemoro på Commodore 64

Husker du da var moro å vente på at et spill skulle lastes inn?

Som mange andre her til lands, var det åttitallets mest populære hjemmedatamaskin, Commodore 64, som dannet grunnlaget for mine tidlige Gamer-år. Commodore 64-spill kom på flere ulike typer lagringsmedier. Noen kom på disketter (da helst av den store 5,25"-typen), andre kom på elektroniske «cartridges», og britiske Codemasters prøvde til og med å gi ut en spillsamling på CD. Men det vanligste formatet – i alle fall her i Europa – var små, tosidige kassetter av den typen man også brukte for å distribuere musikk.

Firefly.

Når sant skal sies, var ikke slike kassetter spesielt godt egnet som lagringsmedie for spill. De var fryktelig langsomme, og i tillegg var det ofte veldig irriterende å bruke større spill som bestod av flere deler som måtte lastes inn i riktig rekkefølge (slik som California Games og andre sportsspill der hver idrett var et enkelt «spill»). Fordelen var selvfølgelig at kassetter var veldig billige, og det var nok også mange Commodore 64-eiere som satte pris på at de var såpass enkle å kopiere (uten at vi skal gå inn på piratdebatten i denne artikkelen).

I utgangspunktet var det å laste inn et kassettspill dørgende kjedelig. Jeg husker enkelte tidlige spill som tok opp mot et helt kvarter å laste inn, og mens du ventet fikk du bare se en blank, blåfarget skjerm. Man fikk ikke så mye som en «Loading – Please Wait»-beskjed en gang, det var bare å vente i fullstendig stillhet mens kassettspilleren gjorde sitt og spillet langsomt men sikkert ble lastet inn.

Etter hvert begynte imidlertid smarte utviklere å endre på ting. For det første utviklet de bedre kompresjonsrutiner, som førte til at spillene ikke lenger tok like mye tid å laste inn, og for det andre fant de ut at den vesle «brødboksen» slett ikke behøvde å være helt livløs under lasteprosessen. Man kunne vise bilder og spille musikk – ja, noen gikk til og med så langt at de implementerte et eget lite Space Invaders-spill (Invade-a-Load) som brukerne kunne kose seg med mens spillet de egentlig skulle spille ble lastet inn.

En av pionerene her var Ocean Software, et kjent navn for alle Commodore 64-eiere. Deres spill hadde ofte lekre lasteskjermer som ble tegnet linje for linje, og herlig musikk laget av storheter som Martin Galway og Peter Clarke. Hvem husker vel ikke lasteskjermene til spill som Miami Vice, Chase HQ og Firefly? I dag høres det kanskje rimelig merkelig ut, men for mange av oss som vokste opp med Commodore 64 og kassettspill ble disse lasteskjermene en viktig del av helhetsopplevelsen. De ble noe mer enn en enkel måte å gjøre lastetiden holdbar på – faktisk ble de et lite høydepunkt i seg selv.

Silverfish.

Andre spillutgivere gjorde det enklere. U.S. Gold, for eksempel, brukte vanligvis samme lasteskjerm for flesteparten av spillene sine, med en liten skrolltekst, en nedtelling og den amerikanske nasjonalsangen i bakgrunnen. Ikke særlig fantasifullt, men det gjorde susen, og det gjorde at man kjente selskapets spill igjen.

De aller fleste som elsket sin Commodore 64 vil kunne gi deg en liste med spill som hadde gode lasterutiner. Noen vil trekke frem skytespillet Sanxion, med Rob Hubbards herlige Thalamusic-låt, andre vil nevne Delta, som lot deg sette sammen dine egne låter, mens andre igjen utvilsomt vil trekke frem Turbo Outrun (selv har jeg aldri helt hatt sansen for den litt vel «åttitalls» bruken av ekte stemmer som Jeroen Tel likte så godt) eller Green Beret.

Også i dag lever lastesekvensene videre i beste velgående. Små selskaper som Psytronik Software gir ut nye og gamle Commodore 64-spill, og en essensiell del av den nostalgiske opplevelsen er bildene og musikken som spilles under lasteprosessen. For en nostalgiker som meg, representerte det å kjøpe et par spill fra Psytronik, og oppleve den klassiske lasteprosessen «akkurat slik den var i gamle dager» noe helt spesielt. Og man trenger ikke engang ha en fungerende Commodore 64 for å få oppleve dette – om man kjøper et kassettspill fra Psytronik får man en tap-fil for emulator med på kjøpet.

Utenom det nostalgiske er det vel vanskelig å tenke seg at noe så enkelt som bilde og musikk under innlastingen av et spill kan engasjere eller interessere i dag. Og ideen om å faktisk glede seg til innlastingsprosessen i seg selv er nok en helt fremmed tanke for de fleste. Men noen ganger kan det være hyggelig å huske tilbake på de litt enklere dagene, der selv spillenes lasteprosess var en del av underholdningspakken.

Diskuter artikkelen i forumet

Forsiden akkurat nå

Til toppen