Kommentar

Kommentar: Det har blitt vanskeligere å være fan

Hvorfor tvinges spillere over på andre medieplattformer?

Jeg anser meg selv som en lidenskapelig gamer. Jeg spiller mye, og noen spill klarer jeg bare ikke å unngå å forelske meg i. Store spilløyeblikk husker jeg nærmest som om det var milepæler i mitt virkelige liv. Øyeblikk som da jeg skjønte hvem Darth Revan egentlig var, da jeg kuttet av meg fingeren i Heavy Rain, eller da jeg vant Serie A på målforskjell mot kameraten min i Championship Manager.

Fint å kunne fordype seg

Slike gode opplevelser gjør at jeg gjerne blir å regne som en «fan». Et av mine absolutt favorittstrategispill er Alpha Centauri fra 1999. Jeg digget det, og spilte det gjerne på den hissigste vanskelighetsgraden. Jeg likte også historien i spillet. Science fiction-settingen med de polariserte fraksjonene som splittet av ideologi kjemper for overlevelse på en ny planet tiltalte meg. Jeg ville så gjerne ha mer. Nærmest ut fra intet dukket det opp offisielle bøker basert på spillet. En romantriologi skrevet av Michael Ely. Jeg slukte dem rått, og selv om Ely ikke vant noen Nobel-pris for bøkene, var de midt i blinken for meg.

Sid Meier's Alpha Centauri er et av mine største favorittspill.
Sid Meier's Alpha Centauri er et av mine største favorittspill.

Det ga meg muligheten til å fordype meg enda mer i en historie, en fiksjon som jeg var glad i. Samtidig kunne utviklerne av spillet trolig kassere inn en beskjeden sum av boksalget fra de mest ihuga Alpha Centauri-spillerne. En vinn-vinn-situasjon.

Spol så tiden frem til 2009. Jeg hadde ventet lenge på Biowares Dragon Age, og det tok ikke mange timene ut i spillet før jeg skjønte at dette var noe jeg virkelig kom til å like. Noe jeg ønsket å sette meg inn i. Jeg ville nyte historien, fordype meg i den mørke og modne fantasiverdenen spillet var satt til. Som fans flest ønsket jeg å konsumere alt av Dragon Age så jeg kunne slå meg selv på brystet og kalle meg en ekte fan. Det ble etter hvert ikke så enkelt.

Så langt har det kommet to «ordentlige» Dragon Age-spill, med mye nedlastbart innhold. Dette er grunnlaget for min interesse for serien. Det er skrevet tre offisielle romaner jeg nesten var nødt til å lese for å få dybden av verdenen som Bioware har skapt. Dragon Age: Journeys er flashspill i flere episoder jeg måtte betale for. Dette låste opp innhold til Dragon Age: Origins. Jeg kom heller ikke unna Facebook-spillet Dragon Age: Legends ettersom dette låser opp ekstra utstyr til Dragon Age II. Animefilmen Dragon Age: Dawn of the Seeker måtte jeg jo innom. Ville jo ikke gå glipp av noe. Penny Arcade slapp to nettegneserier, og Bioware laget også sin egen. IDW Publishing ga ut en trykt tegneserie i seks nummer, skrevet av ingen ringere enn Orson Scott Card. Bioware laget enda en tegneserie sammen med Dark Horse Comics. Felicia Day lagde en nettserie på seks episoder. I tillegg kommer det bøttevis av action-figurer, t-skjorter, kaffekrus og ymse andre samlerobjekter.

Følte jeg gikk glipp av noe

Det som startet som noe gøy, en lidenskapelig interesse, ble etter hvert en jobb. Noe jeg måtte sette av masse tid til. Jobb er dessverre ikke bare gøy, og snart klarte jeg ikke å kose meg med spillene. Jeg følte hele tiden at jeg gikk glipp av noe og dermed forsvant mitt eierskapsforhold til serien. Jeg er ikke lenger en Dragon Age-fan. Jeg kommer til å spille Dragon Age III når det en gang kommer ut, og sannsynligvis kommer jeg til å like det, men lidenskapen, den har forsvunnet.

«The Calling» er en av mange produkter som forteller historier fra Dragon Age-universet.
«The Calling» er en av mange produkter som forteller historier fra Dragon Age-universet.

Dragon Age er langt fra de eneste spillene hvor jeg opplever at mye av serien siver ut i en rekke andre produkter som jeg egentlig ikke ønsker. Jeg har ikke lyst til å spille masse facebook-spill og utfordre vennene mine. Jeg ender opp med å føle meg som en del av PR-maskineriet til spillet, og det er ikke en god følelse.

Da denne trenden startet var den enkel å ignorere. Frittstående bøker og tegneserier var ikke nødvendig å lese dersom man ikke ønsket det. Et Facebook-spill hadde sjelden noe med hovedspillet å gjøre. Slik er det ikke lenger. Dette fenomenet har blitt en egen bransje. «Transmedia» kaller de det, og mange firma har dukket opp som «spesialister» på området. De forteller hvordan man kan tjene mer penger og opparbeide seg mer PR ved å spre spillet til en rekke ulike medieplattformer.

De har profesjonalisert dette. Slike sideprodukter skal nå alltid direkte relateres til hovedproduktet. Historien skal trekkes over, og spilleren skal belønnes for å prøve, bruke penger, og spre budskapet til sine venner og bekjente. Det å ignorere sideproduktene skal ikke lenger være en mulighet.

Visker ut grensene mellom mediene

Tidligere i år satt jeg i salen under bransjemessa Nordic Game da Yves Bordeleau fra franske Cyanide Studios fortalte om arbeidet med Game of Thrones-spillet. Sammen med ham på scenen satt Asta Wellejus, en såkalt transmediaregissør- og produsent. De fortalte hvordan det var å arbeide med en så omfattende åndsrett. Bordeleaus oppgave var ikke som det kanskje var tidligere, å lage et spill som ikke beveget seg over grensene satt av George R. R. Martin. Nå handler det om hvor flinke man kan være til å viske ut grensene mellom mediene.

Bordeleau forteller at en av testgruppene består av blodfans av bøkene. Ved flere anledninger påpekte de småting som ikke var nevnt i bøkene, og hendelser som fortsatt ikke hadde forekommet. Dette mente de Cyanide ikke hadde dekning for å gjøre, at det brøt med bøkene. Sannheten var at de faktisk hadde dekning for dette. Transmediaselskapet hadde overtalt George R. R. Martin til å komme med små drypp av informasjon om hva som ville komme i de neste bøkene slik at dette kunne lekkes gjennom spillet.

Det er vanskelig å argumentere mot den grunnleggende tanken. Ved å knytte alle sideprodukter tettere til hovedproduktet burde i utgangspunktet sideproduktene bli mer spennende og appellerende til eksisterende fans. Det er heller ingen tvil om at dette kan utnyttes for å presse tilhengere av eksempelvis George R. R. Martins bøker til å bruke penger og tid på et spill de egentlig ikke har lyst til å spille.

Bøkene til George R. R. Martin har blitt svært populære og har funnet veien til en rekke ulike medieplattformer.
Bøkene til George R. R. Martin har blitt svært populære og har funnet veien til en rekke ulike medieplattformer.

Jeg irriterer meg over denne trenden. Jeg har ikke noe imot at man lager sideprodukter av en serie, så lenge jeg ikke føler meg tvunget til å benytte meg av dem. Jeg kjøper meg gjerne en T-skjorte med Geralt of Rivia på. Jeg har lest alle Mass Effect-bøkene. Jeg koste meg med Left 4 Dead-tegneserien. Likevel klarer jeg ikke se på disse transmediaselskapene som noe annet en profittmaksimerende kynikere. Jeg ønsker ikke å gå inn på diskusjon om hvorvidt alle underholdningsprodukter bare er laget for å tjene penger. Det er egentlig ikke pengene jeg er så opptatt av her heller. Det er min tid, min oppmerksomhet.

Da jeg spurte Asta Wellejus om hun hadde noen tanker om fans som ønsker å oppleve alt av en serie, men ikke ønsker å måtte hoppe gjennom alt for mange ringer for å få alt med seg, var det tydeligvis et ubehagelig spørsmål. Svaret var kort og godt av de ikke tvinger noen til å bruke tid på sideproduktene og at det er helt frivillig å prøve dem ut. Slik føler ikke jeg det. Jeg føler at jeg i mange tilfeller blir stilt ovenfor et ultimatum; enten må jeg pløye igjennom masse ting jeg ikke ønsker, eller så må jeg forkaste lidenskapen min for spillet. Er det bare jeg som føler det sånn?

Hvor går grensa?

Jeg vet ikke hvor grensa går. Jeg liker jo godt å lese noen bøker, se noen animasjonsfilmer, og lese noen tegneserier. Da føler jeg at det beriker historien. Men noen ganger blir det rett og slett bare alt for mye. Jeg orker ikke, har ikke tid, vil ikke. Når jeg i tillegg føler at de skal skvise mer penger ut av meg, eller skal ha meg til å gjøre PR-jobben for dem, da er det langt over grensen for hva jeg synes er kult. Dessverre virker det som om transmedia er på god vei til å etablere seg som en stor industri. Jeg mener det er naivt å tro at dette vil bringe med seg noe særlig positivt for forbrukerne, og er virkelig redd for at jeg vil ha problemer med å føle den samme tilknytningen til spillserier i fremtiden.

Les også: Kommentar: Spillbransjen er fremdeles i puberteten
Les også: Leserkommentar: Hva slags spiller er du egentlig?

Kommentarer (27)

Forsiden akkurat nå

Til toppen