Kommentar

Kommentar: Gitarheltene som forsvant

Har musikkspillsjangeren utspilt sin rolle?

I seks år har vi fått utløp for våre indre rockestjernefantasier med Guitar Hero- og Rock Band-spillene. Band som The Beatles, Aerosmith, Metallica og Green Day har fått sine egne spilltitler – og stua har fylt seg opp med et utall lekeinstrumenter i ulike fasonger. Likevel har spillopplevelsen vært stort sett lik hele veien. Har rockestjernefantasien mistet litt av glansen, eller er det musikkspillsjangeren det er noe galt med?

Svin kan brukes til mer enn bare pølsefyll.
Svin kan brukes til mer enn bare pølsefyll.

I begynnelsen

Harmonix sparket i gang en ny spillfarsott da de i 2005 slapp det første Guitar Hero-spillet til PS2. Ett år tidligere hadde karaokefanatikerne funnet sin egen nisje i partyboosteren Singstar, og nå var det endelig skapgitarheltenes tur til å imponere med lynraske arpeggioer og heftige riff.

Harmonix rakk å lage to Guitar Hero-titler sammen med utgiver RedOctane før Activision i 2006 kjøpte både RedOctane og Guitar Hero-lisensen – og satte Harmonix ut på gata til fordel for Tony Hawk-utvikler Neversoft. Det var en avgjørelse Activision skulle komme til å angre på. I en tale på DICE-konferansen i 2010 kom Activision-sjef Bobby Kotick med følgende uttalelse:

– Vi tenkte ikke engang «Hei, la oss dra til Boston og hilse på disse Harmonix-folka og sjekke hva de holder på med». Hadde vi gjort det tror jeg at Guitar Hero-verdenen ville ha sett annerledes ut i dag. […] Ofte blir man så opphengt i de finansielle detaljene at man overser det som virkelig teller; hvem som er engasjerte og lidenskapelige, hvem som er inspirerte og hvor den neste ideen kommer fra.

Bakgrunnen for uttalelsen er selvsagt esset Harmonix trakk frem fra ermet året etter salget av Guitar Hero-lisensen. Med utgivelsen av Rock Band satte Harmonix standarden for musikkspillsjangeren nok en gang – nå kunne venneflokken leke ekte rockeband i kjellerstua, for gitaren fikk selskap av bass, trommer og vokal.

Offentlig skittentøyvask

Ikke overraskende var lanseringen av Rock Band startskuddet for en skitten, offentlig ordkrig Harmonix og Activision imellom. Sistnevnte så ut til å ha glemt at Harmonix sto bak de første to Guitar Hero-spillene og anklaget Rock Band for å være en Guitar Hero-imitasjon.

Hørte jeg noen si lederhosen?
Hørte jeg noen si lederhosen?

Harmonix på sin saksøkte Activision for manglende royaltyutbetalinger. Ifølge søksmålet inngikk Harmonix to royaltyavtaler med Activision da sistnevnte kjøpte Guitar Hero-lisensen; en avtale for royalties hvis Activision laget et nytt Guitar Hero fra bunnen av og en mer lukrativ avtale hvis Activision baserte det neste Guitar Hero-spillet på Harmonix-teknologi. Activision betalte ut royalties i henhold til den første avtalen, mens Harmonix hevdet at det var den andre avtalen som måtte være gjeldende. Harmonix droppet til slutt søksmålet og selskapene kom til enighet utenfor rettsalen.

Activisions publiseringssjef, Mike Griffith, kunne i 2009 fortelle at de solgte tre Guitar Hero-spill for hvert Rock Band-spill som ble solgt, og at konklusjonen måtte være at Activisions businessmodell var bedre både for forbrukeren og aksjonærene. Men var den egentlig det?

Businessmodellen Griffith lovpriste må kunne sies å basere seg på kvantitet over kvalitet: Activision slapp i 2009 fire Guitar Hero-titler pluss Band Hero og DJ Hero – mot Harmonix’ to titler, The Beatles: Rock Band og LEGO Rock Band.

Det kunne se ut til at Activision for alvor hadde overvurdert spillernes rockestjernefantasier.

Tørrmelk

Det var nemlig i løpet av 2009 at den ordspråklige kua for alvor begynte å se dehydrert ut. Microsofts aprilspøk samme år var Alpine Hero, et Guitar Hero-inspirert spill med alpehorn og jodling – en aprilspøk som tok på kornet det mange av oss tenkte: «Hva blir det neste, ville påfunnet? Når er grensa nådd?».

Activisions forretningsmodell med kvantitet i første rekke førte til en metning av markedet. Med en ny tittel annenhver måned rakk man aldri å glede seg til kommende spill – man hadde knapt rukket å spille gjennom alle låtene i ett spill før det neste var på plass i butikkhylla. Det hjalp heller ikke på at titlene var av varierende kvalitet.

Rock Band 3, nå med innebygget pianoleksjon.
Rock Band 3, nå med innebygget pianoleksjon.

Om Band Hero hadde vår anmelder for eksempel følgende å si: «Å gjøre vokalen til det viktigste, som Red Octane har valgt å gjøre med popmusikkorienterte Band Hero, ødelegger halve gleden med det å spille som «band»». Spillet ble da også stemplet med en nokså dårlig firer.

På mange måter klarte Activision virkelig å skyte seg selv i foten med kvantitet fremfor kvalitet-strategien. Ja, vi fikk servert en hel røys ulike låter å mestre, og jeg er virkelig ikke en motstander av variasjon, men de faktiske perlene forsvant i massen av middelmådighet.

Ta for eksempel DJ Hero. Med denne tittelen viste Activision at de absolutt hadde evnen til innovasjon, og både spinneplaten og spillet generelt var bunnsolid gjennomført, i tillegg til at spillet var et frisk pust i en sjanger som hadde stått stille en stund.

«DJ Hero leverer en særs underholdende spill- og musikkopplevelse. Det gir deg virkelig følelsen av å være sjefen over dansegulvet der du scratcher, crossfader og slår takten på den herlige platespilleren av plast,» konkluderte anmelderen vår med og belønnet spillet med en solid åtter. Men den store suksessen uteble for DJ Hero, og det er rimelig å anta at mye av skylden ligger i denne overmettingen av musikkspillmarkedet.

En spillsjangers svanesang?

Dalende salgstall talte sitt tydelige språk – spillfolket hadde fått nok av plastklimpring. Hvis sjangeren skulle overleve måtte det en real omveltning til. Spillfolket vendte blikket mot innovatørene i Harmonix– kunne de revitalisere sjangeren nok en gang?

Begynnelsen på svaret kom på E3 i Los Angeles i fjor, hvor Harmonix viste frem Rock Band 3. Esset i ermet var denne gangen vaskeekte piano- og gitarspilling. Musikkspillenes hellige gral så ut til å være innenfor rekkevidde – endelig skulle vi få i pose og sekk; både konkurrere om å få den beste scoren og lære oss å spille et instrument i samme slengen.

Det er ikke kult å snuse, ass!
Det er ikke kult å snuse, ass!

Nå, snart ett år senere, er bildet klarere. Til tross for en overbegeistret spillpresse har suksessen uteblitt for spillet som ble sluppet i oktober i fjor.

En ting kan sies med en gang: Det er ikke spillet det er noe i veien med. Modusen med pro-instrumentene (pro-modusen) vi får servert i Rock Band 3 er både innovativ og engasjerende – og mestringsfølelsen spillet byr på når du endelig kommer deg gjennom akkordene er enorm. Instrumentene, både keyboardet og gitaren med ekte strenger, snur hele spillopplevelsen på hodet og for første gang får man virkelig følelsen av å spille på instrumentene.

Rock Band 3 ble da også av meg og andre betegnet som en aldri så liten revolusjon. Så hvor gikk det galt? Var vi anmeldere i utakt med spillerbefolkningen generelt eller ligger problemet et annet sted?

Timing på trynet

Et spørsmål det er naturlig å stille er kort og godt: Kom Rock Band 3 for sent? Nærmere tjue titler totalt har hittil kommet i Rock Band- og Guitar Hero-seriene, og det er egentlig først med Rock Band 3 at spillopplevelsen endrer seg vesentlig. Og hvis spillerne allerede hadde spilt seg lei av sjangeren, er det naturlig å anta at Rock Band 3 aldri fikk den sjansen det fortjente.

Men det er mulig feilen ligger et helt annet sted – i spillernes lukkede lommebøker. For det er ikke til å komme utenom at det svir på pungen å anskaffe seg pro-instrumentene. For keyboardet og den billigste gitaren i plast må du ut med godt over 2000 kroner totalt. Det må med andre ord en større investering til om man skal utnytte Rock Band 3s fulle potensiale.

Har man allerede tre-fire ulike sett plastinstrumenter fra tidligere spill stående og støve i boden, er terskelen antagelig enda høyere for å bla opp for nye leker – selv om de nye lekene byr på en vesentlig forbedret spillopplevelse.

Jan Thomas' makeover av gardens unformer er et fargerikt innslag for de vernepliktige.
Jan Thomas' makeover av gardens unformer er et fargerikt innslag for de vernepliktige.

Men spillere som faktisk var villige til å åpne lommeboka støtte på et desto større problem: Instrumentene var umulig å få tak i ved lanseringen i oktober. Her satt Harmonix på en helt ny, engasjerende spillopplevelse – som var utilgjengelig i flere måneder etter lansering av spillet. Hvor mye denne tabben fra utstyrsprodusent MadCatz har kostet Harmonix er ikke greit å anslå, men det er ikke utenkelig at Harmonix ville ha tjent på å utsette lansering av spillet til pro-instrumentene var klare.

Hvor går veien videre?

Harmonix’ hederlige redningsforsøk til tross, det ser mørkt ut for musikkspillsjangeren for øyeblikket. Activision har uttalt at de har lagt Guitar Hero-serien midlertidig på hylla og har ingen offentlig kjente planer om nye titler i serien.

Harmonix på sin side har uttalt at de gjerne vil jobbe mer med bevegelsessensorspill. I et intervju med IndustryGamers forteller nestsjef for produktutvikling hos Harmonix, Greg LoPiccolo, at de for tiden har flere team som eksperimenterer med ulike bevegelsessensorspill. Selskapet har også «en vesentlig nyhet som skal annonseres på E3,» ifølge LoPiccolo, men om vi skal spekulere litt er det med LoPiccolos uttalelse om fokus på bevegelsessensorspill mer sannsynlig at vi snakker om Dance Central 2 enn et nytt musikkspill.

Dermed kan det se ut til at både Harmonix og Activision lar musikkspillene ta seg en tidsubestemt time-out. Og kanskje er det nettopp det sjangeren trenger – hvis spillerne rekker å savne sjangeren kan et eventuelt gjensyn bli desto mer gledelig.

For slik statusen er i dag, hvor selv ikke spenstige nyvinninger er nok til å vekke interessen til spillerne, kan det fort se ut til at en real pause er siste sjanse for musikkspillsjangeren for at den skal unngå å lide en stille og uverdig død.

Kommentarer (12)

Forsiden akkurat nå

Til toppen