Kommentar

Kommentar: På tide å koble av?

Stadig mer online-integrering er en trussel mot spill og spillere.

For et par år siden hisset den franske utgiveren Ubisoft på seg Internetts vrede da de begynte å gi ut PC-spill med en kopibeskyttelse som krevde at brukeren konstant var pålogget nettet mens de spilte. Dette skulle hindre piratkopiering, men for de legitime kjøperne kunne det by på problemer. Ikke bare var man avhengig av å spille på en PC med bredbåndslinje – ingen laptopspilling på hytta for deg – men man var avhengig av at nettet til enhver tid fungerte knirkefritt under spillingen, og at Ubisofts egne servere holdt seg oppe konstant. Det gjorde de ikke.

Ubisoft, og alle som tenkte i samme bane som dem, lærte etter hvert en ganske viktig lekse: Det er få grupper som klarer å skape like stor negativitet rundt spillet ditt enn horden av DRM-motstandere på nettet. Selv om de aldri ville innrømme nederlaget sluttet de til slutt å bruke den kontroversielle kopibeskyttelsen sin – til glede for både DRM-motstandere og selskapets legitime kunder. For piratene spilte det neppe den store rollen utgiveren ville ha det til, for spillene ble cracket og distribuert ulovlig uansett.

Assassin's Creed II introduserte Ubisofts forhatte kopibeskyttelse.
Assassin's Creed II introduserte Ubisofts forhatte kopibeskyttelse.

«Ekstra verdi»

DRM-motstandernes seier har imidlertid vist seg å være kortvarig. Det Ubisoft og de andre utgiverne har skjønt er nemlig at de ikke må presentere kontrolltiltakene sine som kopibeskyttelse og denslags. De må presentere dem som metoder for å gi oss kunder økt valuta for pengene. De må sørge for at kravet om oppkobling på nettet på en eller annen måte gjør spillet «bedre» enn det hadde vært uten – selv om definisjonen av «bedre» ikke alltid er den samme hos utgiverne som hos oss.

For la oss ikke være i tvil. Når Blizzard krever at du alltid er på nett for å spille Diablo III er ikke det fordi de har et genuint ønske om å forbedre spillopplevelsen vår. Nei, det er ene og alene for å kontrollere oss. Slik jeg ser det er det hovedsakelig tre grunner til at de ønsker kontroll: De ønsker å forhindre piratkopiering, de vil hindre bruktsalg, og de ønsker at vi skal bruke penger på spillet etter at vi har kjøpt det. Spesielt de to første grunnene er forståelige.

Dessverre bedrives enorme mengder piratvirksomhet, og flere undersøkelser gjort av utviklere selv viser at opp mot 90% av spillerne bruker piratkopierte kopier. Utgiverne liker å presentere piratkopierte kopier som tapte salg, noe som åpenbart ikke er nøyaktig. Spørsmålet er: Hvis piratene ikke kunne kopiere et spill, ville de da ha kjøpt det? Man kan diskutere dette til man blir blå i ansiktet – vi vet kun én ting: Noen ville gjort det og andre ville ikke gjort det. Hvor stor andel av piratene som virkelig er «tapte kunder» er et helt ukjent tall. Men om et spill piratkopieres av ni av ti spillere, er matten likevel klar: Hvis kun én av de ni piratene hadde kjøpt spillet om han eller hun ikke hadde anledning til å kopiere det, ville salgstallet doblet. Det er ikke noe å kimse av.

Denne kopibeskyttelsen holder ikke mål lenger (foto: Joachim Froholt).
Denne kopibeskyttelsen holder ikke mål lenger (foto: Joachim Froholt).

Bruktsalg et også et problem, spesielt på konsoll, og fra utgivernes ståsted kan det faktisk være enda mer irriterende enn piratvirksomhet. Her er det nemlig ofte snakk om kunder som går inn i fysiske butikker med pengene klare for spillkjøp. Og så går de ut igjen med en brukt kopi, som de kanskje sparer en hundrelapp eller to på. De er altså betalende kunder, de kjøper utgivernes spill, men utgiverne får ikke ei krone. Når enkelte kjeder i tillegg promoterer bruktsalg svært aggressivt, fordi det er noe de tjener gode penger på, kan man skjønne utgivernes ergrelse. Ved hjelp av «online pass»-funksjonalitet klarer de å tjene litt på bruktsalg, men bare hvis spillene bruker nettfunksjoner. Som med piratene er det imidlertid ikke sikkert folk hadde kjøpt en ny kopi om en brukt og billigere ikke var tilgjengelig, og bruktsalg er også med å sikre at spillene oppleves av flere. Spørsmålet om hvorvidt bruktsalg til syvende og sist er negativt for industrien er fortsatt åpent, men utgiverne har i alle fall bestemt seg for hva de synes.

Den siste grunnen, nemlig at utgiverne ønsker å tjene på spillene også etter at du har kjøpt dem, blir mer og mer vanlig. Man kan si mye om nedlastbart betalinnhold og ekstratjenester, men for utgivernes del representerer disse relativt nye tingene potensielle gullgruver hvor små investeringer kan bli til stor profitt. Men for at dette skal fungere optimalt må spillkjøperne bli presentert for muligheten til å bruke mer penger, og helst også oppfordret til det. Hvis man spiller «offline» må man selv oppsøke ekstrainnholdet og andre betaltjenester før man kan bruke penger på det. Hvis utviklerne tvinger deg til å være «online» kan de sikre at alle aktive spillere vet hva som er tilgjengelig, og hvor mye de eventuelt går glipp av ved å ikke punge ut. Ved å tvinge spillerne online kan de også tvinne inn mikrotransaksjonselementer i spillkonseptet, litt som i «free to play»-spill.

Diablo IIIs Error 37, eller «vi har trøbbel, så du får ikke spille».
Diablo IIIs Error 37, eller «vi har trøbbel, så du får ikke spille».

Bør vi bli med på nett?

For utgiverne er det altså flere mer eller mindre gode grunner til å tvinge oss på nett. Men hva med oss? Hva får vi egentlig igjen for det, og oppveier det ulempene? Jeg tror ikke det.

For det første får vi akkurat de samme problemene som Ubisofts kopisperre gav oss. Mister vi tilgangen på nettet kan vi ikke spille. Har vi med laptopen til et sted uten dekning, kan vi ikke spille. Velger vi av en eller annen grunn å ikke ha Internett hjemme, kan vi ikke spille. Og om du deler oppkoblinen med andre i huset, som velger å laste ned noe stort mens du spiller, går ditt spill dårligere. Vi mister altså kontrollen over vår egen spilling. Ikke bare det, men vi er avhengige av at utgiverne har full kontroll også.

Lanseringen til Diablo III har ikke vært knirkefri. «Error 37» er en av mange feilmeldinger som har hindret folk i å få sin daglige dop, på grunn av overbelastede servere og andre problemer hos Blizzard. Ja, det er midlertidig, og nei, det er ikke så enormt farlig at man ikke får spilt. Men det er så unødvendig. Det er frustrerende, og det føles ikke riktig at man skal sperres ute fra et spill man har kjøpt for et ikke ubetydelig pengebeløp bare fordi Blizzard undervurderte PC-markedets størrelse.

Det er gøy når man først kommer i gang.
Det er gøy når man først kommer i gang.

Den store ironien er at hvis jeg og de andre som alltid har spilt Diablo-spillene alene hadde fått lov til å gjøre det, uten å logge oss på noen sentral server, så hadde alle de som ønsket å spille det på nett sannsynligvis kunne gjøre det uten problemer. Jeg har altså blitt tvunget til å belaste systemet og ødelegge for deg.

Sikkerhet er et annet problem. Når min enspilleropplevelse plutselig blir en del av et større system som involverer ekte penger, må jeg ta helt andre forhåndsregler enn før. Under én uke etter at jeg installerte Diablo III har noen kommet seg inn på kontoen min, logget på et flerspillerspill og gitt bort alle pengene jeg hadde samlet opp. Jeg vet ikke hvordan de har fått tilgang, men jeg vet at hvis jeg hadde fått spille offline, slik jeg ønsket, så hadde det ikke skjedd.

Kommentarer (279)

Forsiden akkurat nå

Til toppen