Kommentar

Kommentar: Utvid horisonten, prøv noe nytt!

Hvorfor kan bare actionspill toppe salgslistene?

En gang på nittitallet satt kameraten min og jeg foran Amigaen min og lurte på hva vi skulle spille. Jeg foreslo et bilspill. Jeg husker ikke hvilket, men jeg husker hvor overrasket jeg ble over svaret fra kameraten min:

– Jeg liker ikke bilspill.

For meg var det en absurd ting å si. Hvordan kunne man bare avfeie en hel sjanger på den måten? Alle spill er forskjellige, mente jeg, og det at man ikke liker ett bilspill betyr ikke at man ikke behøver å like andre bilspill. Spill er spill, og hva de handler om er i bunn og grunn uvesentlig så lenge de er godt laget.

Hvordan er det mulig å ikke like bilspill?
Hvordan er det mulig å ikke like bilspill?

Kameratens aversjon mot bilspill ble et diskusjonstema vi kom tilbake til mange ganger. Jeg skjønte det ikke, og skal jeg være helt ærlig oversatte nok hjernen min utsagnet til «jeg er lei av å bli slått i Lotus 2, og ser det som sannsynlig at jeg blir slått i andre bilspill også». Litt i overkant arrogant, kanskje, men det var den eneste forklaringen som virket fornuftig.

I dag hadde neppe et slikt utsagn overrasket meg like mye. Det å ha smale sjangerpreferanser ser ut til å være regelen snarere enn unntaket, og de fleste spillere later til å mislike flere sjangere enn de liker. Men selv om jeg ikke lar meg overraske, himler jeg fortsatt med øynene hver gang noen avfeier et nytt spill fordi det er i «feil» sjanger. Konseptet er fortsatt like absurd for meg som det var på nittitallet.

Altetende i oppveksten

Jeg mistenker at det har noe med oppveksten min å gjøre. Situasjonen er nemlig den samme for mange spillere på min alder. Vi vokste opp med Commodore 64 og Amiga, og vi spilte alt vi kom over. Da jeg brukte Commodore 64 hadde jeg veldig lite begrep om hva som fantes i spillverdenen. Internett eksisterte ikke og skikkelige spillblader var dyre og vanskelige å få tak i.

Jeg visste ingenting om Stix før jeg prøvde det. I dag er det et av favorittspillene mine.
Jeg visste ingenting om Stix før jeg prøvde det. I dag er det et av favorittspillene mine.

Da jeg gikk til butikken for å kjøpe spill – oftest spill som var nedpriset og lå i tilbudskasser, for penger hadde vi heller ikke så mye av på den tiden – var navnet og coveret vanligvis det eneste jeg hadde av informasjon om det som lå der. Ofte var det nok; det var ikke så vanskelig å gjenkjenne et bilspill eller et flyspill på coveret. Men det var først da jeg kom hjem og startet spillet for første gang at jeg virkelig forstod hva jeg hadde kjøpt.

Som Commodore 64-brukere flest var jeg dessuten en skitten pirat. Jeg hadde flere kassetter fulle av spill komprimert med programmer som Turbotape 64. De kunne ha flere titalls spill, og det var et eventyr å arbeide seg gjennom dem. Man trykket «play» på kassettspilleren, og så var det bare å vente og se hva som dukket opp. Det kunne være hva som helst. Gorf? Alien City? Dig Dug? Pole Position? Stix? Jeg måtte bare vente litt, så kunne jeg skrive «run» og finne ut hva som skjulte seg bak navnet. Hvis ikke jeg fikk «load error», da.

Dermed ble jeg en alteter. Jeg kunne spille et teksteventyrspill i det ene øyeblikket og et sideskrollende romskytespill i det neste, og så lenge de var gode koste jeg meg med begge. Det jeg spilte handlet i liten grad om preferanser, og mer om hva jeg hadde tilgjengelig. Hvis jeg fikk et spill, med lovlige eller ulovlige midler, spilte jeg det. Jeg gav det i alle fall en skikkelig sjanse.

Mitt første pek-og-klikk-eventyr ble en åpenbaring.
Mitt første pek-og-klikk-eventyr ble en åpenbaring.

Slik fortsatte det. Da jeg fikk Amiga og etter hvert begynte å lese internasjonale spillblader, leste jeg alle anmeldelsene og sniktittene i hvert blad jeg kjøpte. Alt var like interessant, uansett hva det dreide seg om. Jeg identifiserte selvsagt sjangere jeg likte mer enn andre; det var for eksempel en åpenbaring å første gang spille et pek-og-klikk-eventyr fra LucasArts, og innse hvilke enorme muligheter den sjangeren hadde. Men det fantes ingenting jeg i utgangspunktet ikke var interessert i.

Varierte spillminner

Det er jeg glad for i dag. Når jeg ser tilbake på min liste over favorittspill finnes det en eneste sjanger jeg ikke har kost meg med, og jeg ville ikke vært disse opplevelsene foruten.

Jeg reddet menneskeheten i Wing Commander, jeg reddet suicidale lemen i Lemmings, jeg ledet Norge til VM-finale som manager i On the Ball: World Cup Edition, jeg ledet Blackpool til toppen av Premier League i Sensible World of Soccer, jeg ledet babylonerne til verdensherredømme i Civilization og jeg viste meg som en svært habil idrettsutøver i Summer Games. Jeg fant Monkey Islands hemmelighet, jeg fløy helikopter i Gunship 2000, jeg reddet prinsessa i Superfrog og jeg kjørte superbiler på smale fjellveier i Test Drive II.

Herlige spillminner fra en «død» sjanger.
Herlige spillminner fra en «død» sjanger.

Tenk om jeg bare hadde likt actionspill. Eller eventyrspill. Tenk hvor mye moro jeg hadde måttet stryke av den lista over virtuelle ting jeg har kost meg med. Det er litt som med mat; livet er så mye bedre for de som ikke rynker på nesen hver gang de ser noe ukjent eller har en lang liste med ingredienser de ikke liker.

Jeg mener fortsatt at spill er spill. Hva det handler om er underordnet. På åttitallet spilte jeg spill som handlet om alt fra å redde verden til å male husvegger, og jeg koste meg med alt sammen. Det er kanskje ikke særlig episk å male husvegger, men så lenge mekanikkene som ligger til bunn for opplevelsen er moro er spillet verd å spille. I dag er det ikke slik.

Et smalere spillunivers

Det har skjedd noe trist med spillindustrien. Den er mye større enn den var på åtti- og nittitallet, men ironisk nok virker det ikke som den prøver å favne bredere. Snarere tvert imot, 90% av de store utgivernes ressurser pøses inn i en håndfull sjangere. Storsatsningene er som regel førstepersons og tredjepersons actionspill. Bilspill får også en relativt stor kvote, selv om den ser ut til å være synkende. Rollespillene holder stand takket være enkeltselskaper. Strategispillene står det dårligere til med, og hvis du ikke heter Nintendo skal du ha flaks om du kan lansere et rent plattformspill og lykkes med det.

Selv sportsspill var det mye mer av før.
Selv sportsspill var det mye mer av før.

Selv en stor og variert sjanger som sportsspill har blitt tynnet betraktelig ut. På nittitallet kom det mange sportsspill hvert år, fra en rekke forskjellige utgivere. Nå er det stort sett én serie per idrett. Det er tydeligvis ikke rom for flere. Er du ikke begeistret for modellen Electronic Arts bruker for FIFA-spillene sine? Da bør du håpe Pro Evolution Soccer passer deg bedre, for hvis ikke er det bare å glemme virtuell fotball. Og hvis du synes Football Manager er litt tørt – hvilke alternativer har du? Hvor er dagens versjon av det spenstige og lettfattelige managerspillet On the Ball?

Enkelte sjangere er helt døde i storutgivernes øyne. Hvor er de økonomiske strategispillene blitt av? Jo, de er på mobil og Facebook. Og der gjør de det faktisk temmelig godt. Så hvorfor i alle dager er det ingen som satser på slike spill til PC og konsoll? Hvorfor er det slik at alle kan kose seg med Game Dev Story på mobil, men med en gang noen prøver å lage et tilsvarende spill på PC – og ja, jeg er klar over at Game Dev Story var et PC-spill lenge før det ble et mobilspill – så blir det sett på som et nisjespill kun en liten kjerne raringer har interesse av? Tror man de millionene som kjøpte Rollercoaster Tycoon i hopetall på nittitallet ikke eksisterer lenger?

Kommentarer (41)

Forsiden akkurat nå

Til toppen