Kommentar Nintendo i trøbbel

(Bilde: Nintendo)

Nintendo må gjøre noe for å snu den negative trenden

Tålmodigheten blant spillgigantens tilhengere begynner å renne ut.

Å kjære Nintendo, dere som jeg er så uendelig glad i grunnet barndommens spilleventyr, vi trenger desperat å ta en alvorsprat. En alvorsprat som handler om hvordan dere har rotet til deres eget gode navn og rykte; om hvordan dere har sluttet å gi ut spill som betyr noe, og hva dere må gjøre for å ikke gå under i løpet av det herrens år 2016.

Som sagt er jeg oppriktig glad i Nintendo. De har gått opp sin egen løype hvor de skiller seg tydelig fra konkurrentene Sony og Microsoft. De fargerike, særjapanske spillene var hva jeg vokste opp på, og de har i voksen alder fungert som en herlig kontrast til det gråbrune gravalvoret som jevnlig dukker opp på konkurrentenes plattformer.

Det kunngjøres mye rart på Nintendos Direct-sendinger.
Det kunngjøres mye rart på Nintendos Direct-sendinger. Bilde: Nintendo of Europe

Problemet er at Nintendo har maktet å fullstendig kvele entusiasmen rundt sine egne produkter, samtidig som de nå i enda større grad enn før fremstår som gjengrodde pamper som ikke er villig eller i stand til å fornye seg. En fullstendig stillstand når det gjelder å ta sine egne spillserier videre, steinalderholdninger til Youtube og Let’s Play-formatet, og forsøk på å tvinge gjennom tvilsomme NDA-avtaler på spillpressen, har bidratt til å surne mitt inntrykk av Nintendo mer enn bare litt. Så ille som dette er, skal jeg her fokusere på andre ting enn politikk og bakvendt forretningspraksis.

Amiibo-distraksjonen

Disse er blitt en hendig distraksjon for Nintendo.
Disse er blitt en hendig distraksjon for Nintendo. Bilde: Nintendo

Denne tilsynelatende harmløse kolleksjonen med minifigurer legger dessverre et mildt plaster over den blødende mangelen på innovative løsninger og spennende spill  som ligger bak. Den opprinnelig planen som Nintendo presentere for disse figurene, var at de hovedsaklig skulle samsvare med Super Smash Bros for Wii U og 3DS, og at de senere kunne brukes for å låse opp funksjoner i fremtidige spill hvor Smash-figurene dukker opp. Derfor skulle det ikke være nødvendig å kjøpe stort flere figurer enn de som var i den opprinnelig kolleksjonen.

Nå, over et år siden Amiibo lanserte sammen med Smash Bros, er det kommet et kobbel med figurer fra vilkårlige serier, og lovnaden om at én Amiibo skulle fungere for alle fremtidige spill, har gått fullstendig i vasken. Det finnes i skrivende stund fem forskjellige figurer av Mario alene, og jeg har fremdeles ikke pratet med noen som vet hva de forskjellige figurene faktisk gjør. Konsekvensen av dette er at det hele føles mer som desperat pengeinnsamling fremfor en engasjerende løsning for tilleggsinnhold i spill. Her er forøvrig Skylanders skoleeksempelet hvis skive Nintendo har bommet fullstendig på.

Amiiboene føles i stor grad som en hendig distraksjon som i det minste holder de mest hardbarka tilhengerne i skinnet før selskapet har noe reelt å komme med. Det er i det hele tatt veldig trist hver gang nye Amiibo-figurer er høydepunktet blant spillnyhetene fra Nintendo.  Denne mangelen på spennende spill på horisonten bringer meg til det neste spørsmålet: har Nintendo stort mer å gi oss, og er dette nok til å redde det synkende skipet?

Mangel på kunngjøringer betyr mangel på engasjement

Det nye Legend of Zelda.
Det nye Legend of Zelda. Bilde: Nintendo

Nintendo har vært i denne situasjonen før. En fullstendig tørke med tanke på spennende spill på kalenderen har tidligere blitt løst av ekstremt innbringende enkeltslipp fra én eller flere av selskapets flaggskipserier. Denne gangen virker det ikke som dette er nok. Det har kommet spill som Smash Bros og Super Mario 3D World, og disse har som vanlig blitt møtt med god kritikk. Denne gangen har ikke dette hjulpet nevnverdig på salget av Wii U-konsoller.

Når det gjelder kommende spill, er det neste Legend of Zelda det eneste med stort salgspotensial. Selv om dette skulle vise seg å være fantastisk og nok en gang få anmelderne til å trille sekserne på terningen, er det fremdeles kun enda et i rekken av Zelda-spill. Salget generert fra Nintendos sedvanlige serier, har lenge vært nok til å tilfredsstille både tilhengere og kritikere, men vi ser nå tydelige tegn på at et metningspunkt er nådd. Det er forståelig nok vanskelig å generere spenning nå som spillere i stadig større grad begynner å se gjennomgående elementer i Nintendo sine spillserier.

Vakre, repeterende Mario

Vi må snakke mer om selve spillene. Nintendo slipper fremdeles spill. Det dukker opp nye spill i butikkene, og det dukker opp spill i Nintendos nettbutikk. Det er likevel ikke mye å rope hurra for her. I nettbutikken slippes uinspirerte tredjepartsspill som aldri ville ha sett dagens lys på Playstation Store eller XBLA. Ellers består beholdningen stort sett av merkelige nisjespill eller spill som allerede er blitt sluppet på andre plattformer. Det kommer også et eller annet retrospill fra glansdagene, men dette skjer meget sjeldent. I tillegg må slipp av retrospill annonseres i god tid før slipp, og gjerne kun ett eller to spill om gangen. Det er tydeligvis vanskelig for å slippe store bolker med etterlengtede retrospill om gangen. E-Shop er i det hele tatt et rimelig livløst og forlat sted som det er trist å besøke nå om dagen.

Super Mario 3D World.
Super Mario 3D World. Bilde: Nintendo

Så var det de store titlene. Super Mario 3D World ble møtt med den sedvanlige bravuren man forventer når Nintendo slipper et spill fra en av hovedseriene sine. Jeg håper jeg ikke var den eneste som ikke ble blendet av grafikken og saksofonmusikken, men heller merket det uinspirerte spillet som lå til grunne. Selv om det var rimelig flott å endelig se Mario utfolde seg i HD-grafikk, føltes det hele rimelig generisk ut. Spillet manglet identitet. Til eksempel var brettene pregløse firkanter og korridorer uten noen synlig retning. Man har simpelthen kastet inn troper og motiver fra tidligere Mario-spill med innstillingen om at dette er den sikreste utveien. Denne repeterende pregløsheten har etter min mening vært en gjenganger i nesten samtlige av Nintendos serier de siste par årene.   

Mangel på særpreg

Super Mario Galaxy hadde sjarmen som nye Mario-spill mangler.
Super Mario Galaxy hadde sjarmen som nye Mario-spill mangler. Bilde: Nintendo Life

De mangler fokuset og særpreget til et spill som Super Mario Galaxy. Her fant vi et klart definert tema, nemlig verdensrommet og gravitasjon, og samtlige brett var finurlig utformet rundt dette. Galaxy var dypt, omfattende og vakkert. Siden har vi egentlig kun sett Mario prøve seg i oppfølgere og annet gjenbruk. Derfor ønsker jeg å påstå at Super Mario Galaxy fremdeles er det siste essensielle Mario-spillet i rekken. Du har selvfølgelig din fulle rett til å være uenig. Dersom du derimot deler denne oppfatningen, vil du også kjenne på at 2007, året Galaxy kom ut, begynner å bli veldig lenge siden.

Du  skjønner muligens at jeg ikke er så altfor begeistret for Super Mario Maker. Det var gøy i en time eller to. Etter dette kunne jeg ikke riste av meg tanken om at dette er det et selskap som Nintendo gir ut når de selv er gått tom for ideer om hva de skal gjøre med Mario. ”La forbrukerne leke seg med Mario mens vi kjøper oss en god del tid og velvilje.” Fra et rent forretningsståsted er Super Mario Maker en genistrek. Det trengs vel en kyniker for å se kynismen i dette, og kynikeren i meg har i lys av Nintendos tvilsomme atferd i den siste tiden begynt å se utelukkende det inntjeningsfokuserte Nintendo, og ikke det skaperglade, kreative Nintendo.

Splatoon er et moderne eksempel på at Nintendo fremdeles kan få det til.
Splatoon er et moderne eksempel på at Nintendo fremdeles kan få det til. Bilde: Destructoid

Det hederlig unntaket har etter min mening vært Splatoon. Dette er et spill som tar et tidsriktig og engasjerende format og legger til en solid dose med Nintendos velkjente sjarm og fargebruk. Det er slike spill Nintendo og tilhengerne deres trenger å ha akkurat nå. Vi har derimot ikke behov for nok et Mario-spill.

Den neglisjerte arven

Så må vi snakke om Nintendos egen spillarv, og det hele er nokså ironisk. For et selskap som er såpass glade i å referere sine egne verker og spille på nostalgi i sine moderne utgivelser, er utvalget av klassikere og eldre spill i nettbutikken mistenkelig mangelfullt. Når man tar spillutvalget på tvers av samtlige stasjonære og håndholdte spillplattformer, er kun brøkdeler representert i nettbutikken for Wii U og 3DS.

Ei er det noen muligheter for å overføre retrospill man har kjøpt fra Wii-ens nettbutikk. Derfor må man enten ha både Wii og Wii U stående fremme; overføre data fra Wii til Wii U gjennom en prosess som er mer knotete og omfattende enn å starte opp et militært kamphelikopter; eller man må kjøpe de samme spillene to ganger. Den siste utveien er forøvrig den som mange ser ut til å velge. Selv er jeg umåtelig glad i Super Mario World, men jeg begynner å bli lei av å måtte kjøpe det hver gang Nintendo slipper en ny konsoll.

Det er også mange spill som ikke ser dagens lys i det digitale spillbiblioteket. Spesielt arven fra Gamecube-æraen ser ut til å bli neglisjert. Er Nintendo de eneste som har glemt at denne konsollen hadde noen skikkelige perler foruten Legend of Zelda: Wind Waker og Super Mario Sunshine? Jeg hadde gjerne betalt penger for å få spille Killer 7, Eternal Darkness: Sanity’s Requiem og Viewtiful Joe på min Wii U. Det er god grunn for at tredjepartsutviklere på dette tidspunket mer eller mindre har gitt opp Nintendo. Det at de få tredjepartsspillene som slippes, blir fullstendig nedprioritert til fordel for Nintendos egne, er nok én av disse grunnene.

Viewtiful Joe var en sjarmbombe fra Gamecube-æraen.
Viewtiful Joe var en sjarmbombe fra Gamecube-æraen. Bilde: Capcom

Den feilslåtte konsollen

Wii U har nå vært ute siden 2012. Med konsoll-og spillsalg langt under hva forgjengeren Wii genererte, har Nintendo nå annonsert sitt neste system, NX. Dette systemet vil da konkurrere på et marked hvor både Playstation 4 og Xbox One har mange år igjen av sin levetid.  Wii U blir derfor stående som et mørkt kapittel i Nintendos historie. Det er imidlertidig ikke noe mysterium hvorfor.

Ikke like mange så nytten i denne.
Ikke like mange så nytten i denne. Bilde: Nintendo

Wii U er en konsoll som i alt for stor grad ligner og baserer seg på Wii. Wii var en konsoll som i stor grad siktet seg inn på de som vanligvis ikke spiller spill, og denne satsingen ble en stor suksess. Da Wii U kom ut, var det ikke mange i denne målgruppen som så nytten i en ny konsoll som gjorde mye av det samme; de hadde jo fremdeles muligheten til å spille tennis med trådløse kontrollere som før. Wii Us maskinvareløsning, med en todelt spillopplevelse mellom TV-skjermen og Gamepad, var langt ifra dårlig utført, og det finnes en knippe spill som viser dette på en fin måte. Problemet er man aldri finner funksjonalitet nødvendig eller at den forbedrer spillopplevelsen. Tvert i mot så føles det oftere ut som noe man må benytte på tross av hva man faktisk ønsker.

Ligger løsningen i AR?             

Pokémon GO.
Pokémon GO. Nintendo

Derfor ligger Nintendo nok en gang i en ventefase der det nye store, denne gangen NX, kanskje blir det som snur trenden. Det er likevel vanskelig å føle spenning knyttet til NX ettersom vi ikke aner  hva den skal være. Det viktigste akkurat er likevel at Nintendo selv vet hva NX skal være. Vi har allerede sett noe av hva Nintendo har planlagt for fremtiden i form av mobilspillet Pokémon GO. Dette blir et AR-spill hvor man bruker mobilkameraet sitt for å ”fremheve” virkeligheten med digitale monstre som hører hjemme i spillet. AR-teknologi baserer seg på å skape en utvidet virkelighet ved hjelp av holografisk projisering eller andre hjelpemidler uten bruk av VR-briller av typen Occulus Rift. Siden Nintendo er den eneste store aktøren innen spillindustrien som ikke har varslet VR-briller som en del av sine fremtidsplaner, er det godt mulig at de heller har tenkt å satse på en eller flere løsninger som går under AR.

Ligger løsningen i strømming?

Dette er omtrent det eneste vi vet om NX.
Dette er omtrent det eneste vi vet om NX. Bilde: Nintendo

Det spiller egentlig ikke noen rolle om Nintendo omfavner AR eller VR slik de andre blir å gjøre etterhvert. Om Nintendo med NX skulle være det første til å omfavne strømming som en fullverdig løsning for spilling, vil veldig mye av jobben være gjort allerede. Det er mange som har skissert en spillfremtid uten digre klosser under TV-en. Konsoller blir skybaserte løsninger av typen Netflix, og man strømmer da fra sitt eget spillutvalg i skyen til en mobil enhet eller til TV-skjermen via en liten boks av typen Chromecast eller Apple.

Den fysiske spillkonsollen føles til tider overflødig der vi sitter og kjøper og oppbevarer spill digitalt via konsollenes nettløsninger. Det er godt mulig dette blir den siste konsollgenerasjonen i den forstand at de neste plattformene fra Nintendo, Microsoft og Sony blir heldigitale skytjenester. Hvis NX viser seg å være den første i rekken, har Nintendo igjen vært den første blant de tre store til å omfavne ny teknologi slik de gjorde med bevegelseskontrollere med Wii i 2006.

Super Nintendo 2?

Er det på tide men en åndelig oppfølger til denne?
Er det på tide men en åndelig oppfølger til denne? Bilde: Nintendo of Europe

En annen mulighet er at Nintendo gir blanke i den teknologiske utviklingen og i stedet lager en renspikket spillboks som er ment for å appellere til de som ble forelsket i Nintendo grunnet konsoller som NES, SNES og Nintendo 64. Hadde det ikke vært kjekt å nok en gang ha en konsoll fra Nintendo som utelukkende fokuserer på spill, og hvor det ikke er merkelig maskinvareløsninger som står i veien? Hadde det ikke vært revolusjonerende i disse dager å ha en spillkonsoll som ikke skal oppdateres eller synke deg til sosiale medier hver bidige gang du starter en spilløkt? Det hadde nok vært en liten drøm for indieutviklere som selv vokste opp med Nintendo, og for andre tredjepartsutviklere som har blitt skremt vekk av maskinvareløsningene på Wii og Wii U.

Jeg skisserer disse to mulige løsningene i håp om at Nintendo faktisk legger seg på et slikt ytterpunkt, og ikke simpelthen fortsetter i den samme duren med nok en halvdigital spillkonsoll som ikke gjør noe nytt. NX kommer så snart som den gjør fordi Nintendo trenger et nytt flaggskip som ikke er Wii U, men håpet er at Nintendo enten er den første til å omfavne fremtiden, eller istedet rendyrker arven de har bygd selskapet på. Hvis ikke kommer nok NX til å lide samme skjebne som Wii U om ikke alt for lenge.

Sammen for fremtiden

Det er også mulig at Nintendos fremtid er utelukkende som spillprodusent. En god del stolthet må nok svelges på kontorene i Kyoto før dette skal skje, men det er godt mulig at man må mobilisere og få en slutt på konsollkrigene. Det er i det minste en måte å gjøre seg selv mer attraktiv i konkurransen med heldigitale tjenester som Steam. En felles tjeneste, hvor Nintendos hovedfokus er å levere spill, kunne vært meget interessant. Som en gammel Nintendo-tilhenger er dette neste utsagnet et lite banneord i kirken, men personlig hadde jeg ikke hatt noen innvendinger mot å se et nestegenerasjons Zelda, Metroid eller Splatoon på en fremtidig spillplattform som også huser Halo, Ratchet & Clank og The Last Guardian.

Kommentarer (103)

Forsiden akkurat nå

Til toppen