Anmeldelse

Kororinpa

Spill blir ikke enklere enn dette. Kororinpa kan faktisk forklares med én enkelt setning: "I Kororinpa triller du en kule gjennom hinderløyper, mens du plukker opp krystaller."

Og det er det.

Du vipper på kontrolleren for å vippe på brettet, og forsøker å bruke små justeringer for å dirigere kula til å rulle dit du vil. Det er såre enkelt.

Verdens beste leketøy

Mer enn noe annet føles Kororinpa som et leketøy – et system som er givende å manipulere i seg selv. Å rulle ei kule over ei plate er av en eller annen grunn tilfredsstillende i seg selv. Det føles, i mangel av et bedre ord, fysisk. Konkret. Direkte.

Det er nemlig ingen forskjell på hva du gjør med kontrolleren, og hvordan spillet reagerer. Hvis du legger kontrolleren i nitti graders vinkel vil altså brettet følge med – og mange av oppdragene i Kororinpa krever til og med at du skal vri og vende på kontrolleren for så å fortsette rullinga i vendt posisjon. Det er revolusjonerende i dobbel forstand – 360 graders brettdesign, men denne gangen blottet for mekaniske hjelpemidler, slik som gravitasjonsbryterne i Marble Blast Ultra eller magnetveggene i Prey. Hvis du vil snu på brettet, trenger du ikke berøre noen magisk gjenstand. Du, øh, bare snur på brettet.

Det føles nytt.

Den flotte fysiske friheten du får gjennom kontrollene akkompagneres av en tilsvarende fysisk presisjon – lesere med ustø hånd bør holde seg langt borte, for i Kororinpa oppfattes hver minste bevegelse, ikke sjelden til stor frustrasjon for den uinnvidde. Idet du vipper brettet framover er det for eksempel lett slik at du også vrir hånda litt til venstre eller høyre uten å mene det – på de vanskeligere utfordringene kan slikt bety forskjellen på liv og død. Ekstrem presisjon er med andre ord første punkt på dagsordenen, og jevnlige tøyeøvelser for håndleddene dine kan fort vise seg å bli punkt nummer to.

Perfeksjonistdrøm

Selve brettene kan ofte virke litt typiske. Her har du mange av plattformspillens største klisjeer, slik som tynne broer, flyvende heiser og gylne krystaller å samle – men Kororinpa sørger for å blande inn noe nytt og spennende med jevne mellomrom. Framfor alt er det kreativt hva gjelder selve den fysiske geometrien – og selv om de første brettene består av enkle plater og lite mikkmakk, begynner spillet ganske snart å blande inn mer kreative fysiske hindre.

Riktig interessant blir det imidlertid ikke før du begynner å bry deg om rangeringen du får på slutten av hvert brett. Kororinpa byr på både gull, sølv og bronse avhengig av hvor rask du er, men som vanlig er det bare gullet som gjelder. Det som i første omgang så ut som søte små labyrinter og balanseoppgaver blir raskt djevelske utfordringer – like frustrerende som de er tilfredsstillende å mestre, og ikke sjelden åpne for kreative snarveier. Å starte på nytt tar deg bare et par sekunder, og godt er det, for med mindre du er en balansegud vil du trenge en evighet av omstarter før du har sikret deg gullet på alt.

Det som langt på vei gjør opplevelsen verd å slite seg gjennom er imidlertid vissheten om at det så godt som alltid er din feil om du taper. Utformingen av brettene er nemlig konsekvent og god, og selv om enkelte passasjer er så vanskelige at du vil trenge flere titalls forsøk før du mestrer dem, går det før eller siden nettopp slik – du mestrer dem.

Litt tynt på innholdssiden

Som i Excite Truck er det dessuten gjerne slik at du før eller siden får til alt du prøver på samtidig – og som i Excite Truck er det mektig tilfredsstillende å knuse den gamle rekorden med svær margin – samtidig som du endelig grafser til deg gullet.

Spørsmålet alt koker ned til, er dermed selvfølgelig hvor sterk din vilje til å mestre er. Kororinpa er nemlig litt stusselig på innholdssiden: Spillet byr på 65 ulike brett, fordelt over syv typer miljøer og i stigende vanskelighetsgrad. I utgangspunktet er det slett ikke verst, og hvis du går inn for å sanke gullet på hver øvelse, vil det ta deg minst 20 timer å komme deg gjennom det hele.

Problemet er selvsagt at mange vil føle seg noenlunde ferdig med spillet simpelthen ved å spille gjennom hvert brett én gang – og i så fall vil du ha rukket å se det meste på fem-seks timer. Med mindre du går inn for å lære deg spillet til fingerspissene, blir det aldri noe mer enn trivelig tidtrøyte, og brettene er dessuten såpass enkelt satt sammen at man på et vis forventer å få enda flere av dem.

Med overflødighetshorn som Trackmania i hyllene er Kororinpa med andre ord ikke det spillet som gir deg flest spilltimer for pengene – men som kjent handler spill om mer enn å fordrive tid. Kororinpas triumf er nettopp at det å mestre det i seg selv er en givende opplevelse – rulleleken er en premie i seg selv.

Sjarmtroll

Både når det gjelder lyd og bilde er Kororinpa et hyggelig bekjentskap. Grafikken kommer ikke til å blåse én eneste av dere av stolen, men den er funksjonell, den flyter godt og den er full av naiv sjarm. Tilsvarende kan sies om musikken, som heller ikke utmerker seg spesielt i positiv forstand, men som heller aldri blir plagsom eller irriterende.

Den virkelige stjerna i dette showet er imidlertid selve ballene du ruller rundt med. Ved å komme i mål på de ulike brettene låser du nemlig opp en rekke forskjellige baller du kan bruke. Hver av dem har sin egen vekt, hastighet og sprett – og hver av dem er mer oppfinnsom enn den forrige. Eller hva sier du til den erkesøte katteballen, som mjauer når den ruller og som ser aldeles bedårende ut? Eller den halvspiste vannmelonen? Eller den glinsende, kulerunde pingvinen?

Ikke bare tilfører disse ulike ballene rause doser sødme og variasjon – de er også et skalkeskjul for å la deg velge vanskelighetsgrad, siden hastigheten deres har direkte innvirkning på hvor raskt du må reagere hvis du er i ferd med å falle utfor kanten.

Støter du på noe riktig vanskelig er det bare én ting å gjøre – jeg sier det som det er: Finn fram den treige, men ekstremt pålitelige pandaballen, sporenstreks!

Konklusjon

Kororinpa er en pur spillopplevelse, blottet for alle andre ambisjoner enn det å gi deg interessante fysiske hindringer du må overkomme ved å vippe, snu og vende på brettene. Det er et spill i sin enkleste form, nesten underveldende lettvint, men samtidig mektig vanedannende.

Spørsmålet du må stille deg selv, er hva du er ute etter, og hvor mye innhold du forventer å få for pengene. For alle andre enn perfeksjonister vil Kororinpa bare være en fem timer lang adspredelse – lett fordøyd og lett glemt. For oss perfeksjonister derimot – vi som finner stor glede i å holde frustrasjonen under kontroll, og øve til fingrene blør – er dette en fantastisk opplevelse. Sjarmerende, utfordrende – og fullstendig umulig å legge fra seg.

Kororinpa burde definitivt ha budt på mer innhold – både flere brett og muligheten til å lage sine egne er opplagte savn – men når noe først er så morsomt, logisk og konkret som dette, bør konkurrentene skjelve. Super Monkey Ball blir aldri det samme igjen.

Vurdering


Kororinpa Wii Wii 8/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 23. februar 2007
  • Plattform: Nintendo Wii
  • Utgiver: Nintendo
  • Utvikler: Hudson

Kommentarer (10)

Forsiden akkurat nå

Til toppen