Anmeldelse

Kung Fu Chaos

Hvem synes vel ikke Kung Fu er heftig? Ingen, ikke gutter i alle fall, kan vel nekte for at de digger å se Bruce Lee banke opp en stakkars skurk. Hvordan det er med dere der ute vet jeg ikke, men de fleste jeg kjenner har alltid drømt om et hemmelig liv som ninja- eller kung fu-stjerne.

Side 1
Side 2

Vi får heller ty til spill når vi føler for å slåss litt. Av den grunn har det gjennom mange år kommet slåssespill etter slåssespill. Microsoft har valgt å lage en litt ny vri på sjangeren med Kung Fu Chaos (KFC). Fungerer det å forandre på en så solid formel?

Stygge prinsesser er flotte våpen
Dette er ikke noe rent slåssespill. KFC er basert på tanken om at du er en stuntmann som skal spille inn scener for den beryktede slåssfilmregisøren Shao Ting. Jobben din er å nedkjempe ymse fiender og skyte scenen så perfekt som mulig. Desto bedre du klarer å gjennomføre scenen, desto bedre selger filmen i ettertid. Filmene er for det meste kopier av en rekke kjente og mindre kjente filmer. Settene kan se ut som om de er kjøpt på billigsalg hos et eller flere av de store amerikanske filmselskapene. Du skal filme på alt fra Jurassic Park lignende sett, til sett omgitt av UFO-er og fæle aliens. Alle disse settene brukes på mange forskjellige måter. Noen ganger skal du som helten rett og slett banke opp en gjeng skurker med alle midler du har tilgjengelig, andre ganger skal du redde en livredd prinsesse fra en gjeng gale dvergninjaer. Skulle du ikke lykkes i å løpe fra disse sinte maskekledde dvergene kan du alltids bruke den gaulende, og stygge, prinsessen som våpen. Med et kjapt lite kast kan du slå over ende en mengde av fiendene for så å løpe videre med den grimme damen på ryggen.

Det hele begynner ganske forsiktig. Du velger hvilken av karakterene du skal spille med og blir kastet ut på et sett som kun består av en treplattform. Her skal du forsvare deg mot ymse fiender som dukker opp. Allerede her merker du hvor begrensede kontrollmuligheter du egentlig har i spillet. Du har veldig få angrep å bruke. En kan slå og sparke eller gripe tak i fienden å kaste ham bortover gulvet. Er du kjapp nok etter du har slått ut en fiende kan du skjelle han ut. Hvis du klarer å gjøre det i tide vil han få høre en lekse han sent vil glemme. Ikke nok med det, det vil dukke opp en stjerne som ser ut som en svevende glorie over hodet ditt. Tre slike stjerner og du er klar for å bruke et superangrep! Disse angrepene varierer fra karakter til karakter. De kan være alt fra å sende glødende ildkuler som sprenger fienden i småbiter til det å skyte løs på de stakkars forsvarsløse ninjaene med en dobbeltløpet hagle. Det kan ved første øyekast virke som om det er mange muligheter når du slåss, men faktum er at mulighetene er meget begrensede. Dette er ikke noe slåssespill slik som tittelen kanskje kan gi uttrykk for. Derimot er det beregnet som et partyspill.

Ikke mye party med elendig flerspiller
Derfor er det rart at spillet har en såpass godt utviklet enspillerdel samtidig som det har en rimelig laber flerspillerbit. Spillet er nemlig tidvis svært så underholdene når du spiller gjennom karrieremodus. Oppdragene er morsomme og varierte, og i bunn av det hele ligger sær og morsom humor. Det er tydelig at det har blitt lagt ned en god del arbeid i denne delen av spillet. Men dette er jo et partyspill, hvorfor har de ikke da konsentrert seg om det som er viktig for et slikt spill? Det er nemlig ikke til å stikke under en stol at flerspiller delen av spillet tidvis er helt, unnskyld uttrykket, ræva! Det er ille å si det, men det tar ikke mange minuttene før du har prøvd ut det meste som er å gjøre i flerspiller, og gått lei av det. Slik skal det da vitterlig ikke være. Hele grunnen til å kjøpe et spill som dette er jo for å be hjem en gjeng med kompiser og spille mot hverandre. Slik som spillet fremstår nå er ikke akkurat det noe spennende alternativ. Enspiller delen derimot er underholdene.

Side 1
Side 2

Siste fra forsiden