Anmeldelse

Lemmings

Noen ting forandrer seg aldri. For 15 år siden ble vi stilt overfor en oppgave: Å lede en enorm strøm dumme, tobeinte lemen forbi stadig vanskeligere hindre. Skjøre var de også: Falt de litt for langt, eller kom i skade for å stikke en tå i vannkanten, var det kroken på døra for deres små lemenliv. Dermed var det opp til deg å utstyre dem skikkelig, om det så var med klatreutstyr, fallskjermparaplyer, eller med spader og hakker for å grave seg gjennom landskapet. Resultatet? Et enkelt, avhengighetsdannende og trivelig spill – om du så spilte det på Amiga, PC, eller en av de andre 16 plattformene spillet kom ut på.

Det var i 1991, det. Nå er de her igjen, de grønnhårede sjarmtrollene, men lite har forandret seg. På godt – og på vondt.

En fin drøm er over

For oss som er vant til å bruke mus i Lemmings, er den mest åpenbare endringen i PSP-utgaven kontrollsystemet. Du benytter nå styrekrysset for å bevege pekeren på skjermen, mens den analoge styreskiven brukes for å bevege kamera, slik at du kan speide etter hva som kommer senere på brettet. Resultatet er litt mer kronglete enn det var før, men utviklerne har kompensert ved å gi deg anledning til å gi ordre også når spillet står i pausemodus.

I praksis betyr det at Lemmings tar det siste steget over i ren hjernetrim, og at hele ditt fokus nå ligger på å pønske ut hvordan du skal få tilstrekkelig mange av bustehuene gjennom målporten. Så lenge du husker å trykke pause, kan du ta deg all den tid du trenger, og distribuere oppgaver så mye du orker, før du setter i gang flyten igjen. Og skulle du komme i skade for å gjøre en liten feil, og dermed bli nødt til å starte brettet på nytt, er den forbedrede spolefunksjonen ypperlig egnet til å minimere frustrasjonen. Ganske snart er du tilbake der du var, noe som er vesentlig i et spill som i så stor grad dreier seg om eksperimentering og feiling.

Likevel fjerner den endrede styreformen mye av spillets appell i mine øyne. Du kunne sette spillene i pause også tidligere, men det var umulig å samtidig gi ordre til mange lemen på en gang. Dermed beholdt spillet et element av at det hastet å få gitt sine ordre, et element som nå er borte. Resultatet: Tregere spillflyt, og mer tid som tilbringes i pausemodus.

I tillegg til kontrollendringene får vi denne gangen et hendig nivåredigeringsverktøy, slik at du kan pønske ut ondskapsfullt vriene oppgaver for vennene dine, 36 nye brett (i tillegg til de 120 som er hentet fra 1991-originalen) samt oppdatert grafikk og musikk.

Og det er i grunn det hele.

Det skal kanskje sies at dette slett ikke betyr at Lemmings på PSP er noe dårlig produkt. Det betyr bare at det er et produkt det er veldig vanskelig å bli skikkelig begeistret over.

Det meste er på plass, det er ikke det. Det er kanskje litt merkelig å måtte vente fem-seks sekunder på å laste brettene, noe jeg ikke kan huske at vi trengte på Amiga, men ellers er Lemmings på PSP på mange måter den beste utgaven tilgjengelig. Grafikken er høyoppløselig og passer flott til PSP-en sitt brede bildeformat, selv om den naturligvis har mistet sin nostalgiske kraft i oppdateringen. Musikken har blitt oppdatert på tilsvarende vis, spilt inn på nytt med skikkelige instrumenter og full pakke. Lemenene har til og med fått spinkle, søte, Worms-aktige stemmer, kanskje ikke så overraskende siden spillet er utviklet av Team 17 denne gangen. Og så videre, og så videre.

Og det er ikke det at spillkonseptet har blitt så veldig mye dårligere siden sist, heller. Jeg foretrekker uten tvil å spille Lemmings med mus – spillet er åpenbart designet rundt det, og det lider litt under det mer krøkkete kontrolloppsettet, men så veldig ille er det ikke. Selve utfordringen er som før å knekke koden, og å finne ut av hvordan du kan bruke de verktøyene du har tilgjengelig for å få det til, og som før er det masse materiale å bryne seg på her, med mindre du husker løsningene fra sist. Undertegnede slet i hvert fall i stykker time etter time med de vanskeligste brettene. Trikset her er at spillet ikke bare er skrekkelig vrient, det er vrient uten på noe tidspunkt å være urettferdig. Alle reglene er klare, alle nøttene kan knekkes. Spørsmålet er bare om du er smart nok, og da sier det seg nesten selv at det blir deilig når du endelig ser lyset.

Likevel sitter jeg med følelsen av at Lemmings sin storhetstid var omme lenge før PSP-en ble påtenkt. Det var et yndig konsept på begynnelsen av nittitallet, og det er fortsatt et stykke solid designarbeid, men det sliter rett og slett med å vekke til live de store følelsene i meg. Det oppleves ikke særlig friskt lenger, samme hvor velgjorte de enkelte bitene er.

Men hvor friskt vil det oppleves om du aldri har spilt Lemmings før? Vel, konseptet er fortsatt ganske unikt, og det nærmeste man kommmer dette spillet på dagens håndholdte er gåteeventyr som Phoenix Wright og Another Code, eller gåteaction som Meteos, Lumines og Gripshift. Med andre ord ikke særlig nærme.

Utfordringen i Lemmings er som nevnt å benytte de verktøyene du får utdelt på stadig mer kreative måter, for å overkomme tilsynelatende umulige brett. Prosessen med å jobbe seg gjennom brett etter brett kan være smått avhengighetsskapende, og som jeg også nevnte er det et ganske langvarig spill om du er helt blank fra før. Det føles ikke så mye mer givende enn for eksempel Gripshift når det gjelder å premiere deg for dine anstrengelser, så den tilfredsstillelse du får ut av det avhenger ene og alene på din egen trang til å få det til. I tillegg fjerner det nye kontrolloppsettet litt av umiddelbarheten spillet er designet rundt, og konseptet er generelt litt for tregt til å virkelig få det til å bruse. Men hvis du synes at logiske, vanskelige, tålmodighetstestende gåteoppgaver høres spennende ut, er dette definitivt verd en titt.

Konklusjon

Det er igrunn ikke så mye å si om Lemmings på PSP. Du tilordner oppgaver, overvåker at alt skjer slik du har tenkt, og spoler framover når det ikke skjer noe spennende på en stund. Utenom den oppgraderte, trivelige grafikken og et polert ytre er det rett og slett akkurat det samme spillet som før. En enkel, men velfungerende nivåredigerer, hvor du selv kan sette sammen lumske små oppgaver for vennene dine, 36 nye brett, samt muligheten til å laste ned brett fra spillets nettsted er selvsagt velkomne nyheter, men i praksis er det likevel litt lite å bli begeistret over denne gangen.

Det er et trivelig spill, og et spill de aller fleste, unge som gamle, burde kunne finne glede i. I tillegg er det ganske mye materiale å jobbe med her, hvor spesielt de 60 vanskeligste brettene vil spise time etter time mens du leter etter løsningene. Men er det verd et kjøp? Vel, det avhenger av hva slags underholdning du foretrekker på håndholdt. Lemmings er litt stillestående, men det er intelligent nok til at du slipper å skjemmes over en tur til butikken.

Vurdering


Lemmings PSP PSP 5/10 PS2

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 18. oktober 2006
  • Plattform: PlayStation Portable
  • Utgiver: SCEE
  • Utvikler: Team 17

Kommentarer (13)

Forsiden akkurat nå

Til toppen