Sniktitt

Limbo of the Lost

Limbo of the Lost har vært under utvikling lenge. Veldig lenge. Første gangen jeg hørte om spillet var i 1995, da jeg leste en sniktitt i et forlengst avdød Amiga-blad. Som eventyrspilltilhenger på en plattform som på det tidspunktet hadde mistet mye av støtten fra utviklere som LucasArts og Sierra, bet jeg meg merke i tittelen, men etter lang tids venting gav jeg til slutt opp, og trodde det hadde blitt kansellert. Derfor føles det mildt sagt merkelig å, godt over ti år etter, teste spillet på min egen PC.

Eh?

Den lange utviklingstiden er imidlertid ikke det eneste som er merkelig med Limbo of the Lost. Allerede helt fra starten av går det klart frem at utviklerne tydeligvis har en (eller sannsynligvis flere) skrue løs. Det første som skjer er at du våkner opp i en slags celle i en merkelig borg, uten å vite hvor du er eller hvorfor du er der. Hjelp kommer imidlertid krypende, i form av en merkelig fyr som går opp ned, med beina festet i taket. Han dirker låsen med fingeren sin, gir deg noen tips og trekker ut en liten orm av øret sitt, som han gavmildt gir deg.

Etter at du kommer ut av cellen tar det ikke lang tid før du møter enda flere fargerike figurer. Førstemann er et snakkesalig lik, som henger i et bur. Han babler og babler, og er faktisk så masete at skjelettet i naboburet har begge fingrene trygt plantet i ørehullene sine. Deretter treffer du et avhogd hode, som bruker tilværelsen sin som fotskammel for en stor, sovende bølle. Denne bøllen har nøkkelen du trenger for å komme ut, og det er rimelig uaktuelt å spørre ham om den, men heldigvis har hodet under føttene hans en plan for hvordan du kan sikre deg nøkkelen uten å vekke fælingen.

Denne involverer Cranny Faggot, stedets kokk. I utgangspunktet vil han putte deg i den boblende gryten sin, men når du forteller at du ikke er død, får han andre tanker. Det er best å bruke dødt kjøtt, for det er det sjefen liker. Gjerne dødt kjøtt som fortsatt beveger seg. Alt dette opplever du i det første kvarteret med Limbo of the Lost, og spillet viser ikke noe tegn til å roe seg ned etter hvert som du kommer videre.

Et ekte B-spill

Men før du får inntrykk av at Limbo of the Lost er det mest geniale som har skjedd spillindustrien siden Pong, må jeg presisere et par ting. Dette er nemlig et ekte B-spill. Ikke bare i stil, men også i utførelse. Dette blir klart allerede ved introduksjonen, som benytter seg av en type flamme- og linseeffekter som var kule på nittitallet. Så kommer bakgrunnsbildet på tittelskjermen, som riktignok er litt heftig, men som tydeligvis ble laget i en tid da 640x480 var en vanlig skjermoppløsning.

Lavbudsjettspreget fortsetter inne i selve spillet, med svake 3D-figurer og til tider tvilsomme animasjoner. Alt virker ekstremt billig, en følelse som forsterkes av at at spillet bruker Wintermute-motoren, som man kan laste ned helt gratis. Hvis du foretrekker gjennomprofesjonelle spill med høye produksjonsverdier, kan jeg nok allerede fastslå at Limbo of the Lost ikke er for deg. Det har imidlertid sin sjarm, og det er i tillegg veldig forfriskende å spille et spill som så til de grader går sine egne veier.

Typisk pek-og-klikk

Gameplaymessig, kan vi beskrive Limbo of the Lost er et fullstendig tradisjonelt tredjepersons pek-og-klikk-eventyr. Du styrer spillets hovedperson rundt i de mange miljøene (utviklerne lover over 300 i den ferdige versjonen) ved hjelp av musen, og hvis du ser noe interessant kan du klikke på det. Da får du opp en meny som lar deg prøve å plukke objektet opp, se på det, «sanse» det eller manipulere det på et eller annet vis. Hvis du kan plukke det opp, havner det i ryggsekken, hvor du så kan ta det frem og bruke det ved en senere anledning. Alternativt kan du prøve å kombinere det med et annet objekt.

Gåtene er en viktig del av typiske eventyrspill, og Limbo of the Lost har dem i massevis. Basert på det jeg har sett, virker det som fokuset generelt er på å finne ting rundt om i omgivelsene, for så å bruke dem på riktig plass. Klassisk eventyrspill, altså. De gåtene jeg har opplevd hadde rimelig logiske løsninger, selv om de riktignok krevde at jeg tenkte litt på siden av hva en normal person ville gjort.

Skal jeg påpeke noe som utviklerne bør fikse til den ferdige versjonen kommer ut, må det være at det er et kraftig behov for undertekster (spesielt når du snakker med mumlende zombier), og når vi får disse burde det være mulig å klikke seg forbi snakkeanimasjonene.

Konklusjon

Basert på demoen jeg har spilt, virker altså Limbo of the Lost som et interessant og spennende spill. Hvis du liker spill som ikke tar seg selv for høytidelig, og som i tillegg kommer med massevis av humor (gjerne av den litt frekke og barnslige sorten), bør du med andre ord følge med på dette spillet. Limbo of the Lost sikter sannsynligvis ikke på å bli liggende helt i toppsjiktet hva eventyrspill angår, men jeg hadde en artig tid med demoen, og så lenge du ikke stiller høye krav til presentasjon, kan det bli vel verd en titt.

Kommentarer (11)

Forsiden akkurat nå

Til toppen