Anmeldelse

Lord of the Rings: Tactics

Noen flere som fikk en vond følelse et sted i kroppen da det ble kjent at det skulle lages en gigantisk storfilm av den poetiske og merksnodig sjarmerende trilogien Ringenes Herre? Noen flere som fikk blodige gnagsår i ørene av Enyas analoljeglatte filmmusikk, som syntes at sveisen til Viggo Mortensen stilte parykkene til Harald Eia i skyggen, eller som i stillhet måtte smyge frem spyposen under de sukkerkvalme kjærlighetsscenene? Nei, det var vel bare meg da.

Med lisens til å lisensiere
Uansett har Electronic Arts virkelig skutt gullfuglen med sin Ringenes Herre-lisens - og vi har sikkert ikke sett halvparten av de spillkonseptene som kommer til å dras opp av trollmannshatten (vi gleder oss for eksempel til Aragorn’s Dance Dance Dance Party 2006 eller Gollum’s Xtreme Lesbian Wrestling Pro). Heldigvis er Lord of the Rings: Tactics en riktig så passende og fornuftig utnyttelse av historien. Den handler jo faktisk om en gigantisk krig mellom to fraksjoner, nærmest et sjakkspill.

Konseptet er enkelt: Turnbaserte kamper i isometrisk perspektiv. Eller sagt på den omstendelige måten - du kan velge mellom den onde eller gode siden, for så å kjempe en rekke kamper på kjente steder i Midgard. Styrkene dine består av generiske fottropper (orker, alver og annet fantasytull), pluss alle heltene og karakterene som spiller de større rollene. Her er Sam og Frodo, Gandalf og Sarumann, Sauron og Boromir. Du og motstanderen legger inn separate trekk etter tur, før de utføres av spillmotoren. Det turbaserte systemet gir selvfølgelig rom for at spilleren kan fordype seg lenge og vel i hvert eneste trekk, men det gjør også kampene trege og brettene konsekvent langsomme å spille seg gjennom.

Hvert landskap er delt opp i kvadratiske ruter, og det er dette rutenettet som bestemmer hvor langt karakterene dine kan bevege seg eller angripe. Heltene dine hadde ikke vært helter, hvis de ikke kunne by på litt ekstra action, og alle sammen er utstyrt med egne angrep og ferdigheter av mektigere kaliber.

Meningsløshetens tyranni
Likevel virker spillet utrolig ubalansert. Eller - egentlig er feilen at det er for jevnt mellom heltene/skurkene. Hvis du har lest boka eller sett filmene, vet du hvor enormt supermektig Sauron er, du vet hvor små og puslete hobbitene er, du har sett hvordan Gandalf vasker stallgulvet med Grima Ormtunge. Men i denne taktiske spillversjonen med plass til maksimalt 10 enheter på brettet til enhver tid, er styrkeforholdet mellom superenhetene så jevnt at det blir helt meningsløst. Frodo kan gjerne knerte Sarumann, faktisk kan han ta med seg Sauron i slengen. De er alle sammen i utgangspunktet nøyaktig like mektige. Unnskyld meg, men er vi plutselig i bizarro-land?

Og det kanskje verste av alt: Et dødsfall får ingen som helst konsekvenser for de følgende kampene i kampanjen. Selv om du dreper disse helt unike enhetene, forsvinner de ikke fra Midgard, men er igjen tilgjengelige senere i historien. Det senker seg et tomhetens mørke over blikket til Gandalf Grå – livet hans føles plutselig så tomt, så meningsløst.

Shopping i Minas Ithil
For å sikre at du sitter som klistret på veien gjennom Midgard har utviklerne lagt inn et ørlite snev av rollespill-elementer. Etter at kampen er vunnet og sverdet rengjort for sort orkeblod, er det på tide å fordele erfaringspoeng. Du har fra starten av alle heltene i stallen, og erfaringspoeng deles vilkårlig ut av spillmotoren – du kan ikke selv bestemme hvem som trenger å klatre i dyktighetsnivåer. Men fra hovedmenyen kan du heldigvis bruke gullmyntene du tjener på seirene dine til å kjøpe gutta dine større og sterkere. Shoppinglista strekker seg fra helsedrikker til amuletter med superkrefter og svært nyttige spesialangrep. Ved å gjøre de riktige innkjøpene sikrer du deg et lite overtak i kampene som følger.

Det er nå Lord of The Rings: Tactics begynner å vise sine mindre smarte sider. Problem nummer en: Visste du at du kan spille absolutt alle oppdrag om igjen og tjene på det? Riktig, du kan kjempe deg et stykke inn i spillet, la heltene og soldatene dine klatre i levels og kjøpe seg tøffe og uimotståelige ferdigheter, for så å gå tilbake til de latterlig enkle oppdragene i starten for å plukke opp lettjent gull og erfaringspoeng. Det lukter juks, og i hvert fall ikke genial strategi.

Problem nummer to er helt fundamentalt. Av en eller annen grunn valgte utviklerne ulike kontrollskjemaer på spillet og menyene. Det finnes ingen logisk begrunnelse for at X brukes for å aktivisere valg i spillet, mens det er O som gjelder på menyene. Utviklerne har funnet ut at dette er et smart trekk som vil gjøre spillet lettere å komme inn i. Jeg har nyheter for dere, gutter: Jeg har trykket feil hver eneste gang jeg bruker menyene.

Problem nummer tre er å se hva som egentlig foregår på slagmarken. Greit nok at du kan rotere kameraet på en ganske treig og ubrukelig måte, men det er ofte krevende å holde oversikt over alle enhetene i de anonyme, grå og pregløse scenene. Det krever mye konsentrasjon og tålmodighet, som du egentlig burde brukt på å pønske ut slagplaner for den lille soldattroppen din.

Det kjipe fantasilandet
Ingenting er vakrere enn det landet som fantes på innsiden av hodet til John Ronald Reuel Tolkien. Men disse stedene er ikke så lokkende på PSP, uten at noen bør skylde på maskinvaren for mangelen på sexyhet. Lord of the Rings: Tactics har egentlig ikke dårlig grafikk, men det har heller ikke spesielt god grafikk. Enhetene er forholdsvis like filmens dramatisering av Midgards rollegalleri, men fargepalletten er trist og detaljene så få at det meste glir over inn i en slags pregløs grøt langt unna de overjordiske landskapene Peter Jackson skapte på det store lerretet. Mye kunne vært reddet med litt kreativ art direction, men kreativitet er kanskje ikke noen kjerneverdi hos multinasjonale selskapskjemper.

Lydbildet er av den passelig pompøse sorten som Jackson kydret filmene sine med. Det er egentlig ikke så farlig at de fleste lydeffektene dempes i en vegg av symfonisk føleri - de er veldig generiske, mens musikken faktisk klarer å skape en slags dynamikk og skaper stemning, selv om den fort gjentar seg selv.

Det ligger en mektig historie til grunn for Ringenes Herre sin suksess, en historie som bare må rive deg med og fylle hodet ditt med utrolige drømmer, lengsler og den usunne virkelighetsflukten som funker som opium for asosiale nerder. Vel, den historien finner du ikke i Lord of the Rings: Tactics. Greit nok at alle nå kjenner kampen om ringen, men likevel er det i snaueste laget å ikke nevne den med et ord. I stedet for å fortelle historien, nøyer Electronic Arts seg med å slenge inn en rekke praktisk talt intetsigende filmklipp før hvert oppdrag - og snarere enn en storslagen historie, får spilleren servert filmtrailere uten noen egentlig mening eller fortellerbærende kraft.

Konklusjon
Et sjakkaktig strategispill basert på krigen om ringen er i utgangspunktet en god idé. Men selv et strategispill er avhengig av en dose sjarm, en engasjerende og motiverende historie og bunnsolid spillbarhet for å bli interessant. Det er sjelden samlebåndsprodukter er særlig sjarmerende, det gjelder også for Lord of the Rings: Tactics. Her har spillet gått gjennom den store EA-kverna og kommet ut som et høyst middelmådig lisensspill uten noen egentlig personlighet eller karisma. Et industriprodukt på linje med hermetikk og frysepizza. Kjedelig. Smakløst. Vulgært.

Vurdering


Lord of the Rings: Tactics PSP PSP 3/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 1. desember 2005
  • Plattform: PlayStation Portable
  • Utvikler: EA Games

Kommentarer (9)

Forsiden akkurat nå

Til toppen