Anmeldelse

Mafia

I dag våknet jeg med et hestehode i senga. Jeg spiste for mye pasta til lunsj. Jeg ble voldelig mot en udugelig butikkekspeditør. Jeg prøvde en ny silkedress og måtte sy den ut rundt magen. Jeg kalte mamma for "mama".

Side 1
Side 2

Hvem vil være gangster? En som krever respekt, en som bare tar det han vil ha? Mannen som lever utenfor samfunnet, men som likevel får det meste? Han som knekker nesebeinet ditt hvis du sier nei? Gangsteren er i hvert fall min helt, i sterk konkurranse med den ensomme cowboyen i solnedgang. Mangelen på hemninger gjør ham mer interessant, han har et større menneskelig dyp – en samling paradokser som blir en perfekt scene for den menneskelige tilstand. Eller noe sånt.

Han er selvfølgelig også en stereotypi. Den gjennomsyrede onde psykopaten som stort sett reagerer med urovekkende vold. Eller den overraskende samvittighetsfulle forbryteren, som til tross for å drepe og lemleste folk plages med etisk tannpine. Som vet at levebrødet hans er dårlig for andre mennesker, til syvende og sist også for ham selv. Tony Soprano er den moderne gangsteren, som ser på familiebedriften som ren business, en måte å brødfø familien, samtidig som han går til terapi for å hanskes med panikkangst og midtlivskrise.

Tommys historie
I Mafia hopper vi rett inn i mafiaens gylne år: mellomkrigstidas depresjon i USA. Immigranter fra Europa slåss regelrette bandekriger om herredømmet i den nye verden, og det går rimelig hett for seg. Det hersker spritforbud, så smugling er god og eksplosiv forretning. Historien gjentar seg alltid, selv i dataspillene, og du trenger vel ikke akkurat mellomfag i sosiologi for å se parallellene til dagens kriminalitetsbilde.

Men dette er først og fremst Tommys historie. Tommy Angelo som strever i taxiyrket for å skrape sammen smulene til sitt daglige olivenbrød. Ved en blodig tilfeldighet åpner den kriminelle underverden seg, med fristende snarveier til store penger og alt av digg som følger med. Snart er han i ferd med å klatre gradene i det italienske broderskapet, årene suser av gårde i en tåke av blod, mord, henrettelser, eksplosjoner, svik og svindel. Selvfølgelig greit for oss (for vi elsker action i spillene våre og er helt skruppelløse), men for Tommy er det heller ugreit: Han strever med samvittigheten og en stadig sterkere følelse av meningsløshet. Prisen for whiskyen og silkedressene blir for høy.

Derfor ryker Tommy til slutt uklar med familien. Over en kopp kaffe utleverer han alt om kollegene sine til en forståelsesfull politibetjent som kan tilby et vitnebeskyttelsesprogram. Utviklerne bruker altså et godt, gammelt og elegant grep for å fortelle historien: Tommy legger frem historien i retrospekt, avbrutt av actionsekvenser som spilleren må løse.

Stjeler fra alle
Mafia kom opprinnelig ut på PC i 2002 til stort sett strålende kritikker, spesielt for presentasjon og visuell slagkraft. Mange tror det er et slags Grand Theft Auto med veteranbiler, men selv om jobben til Angelo både innebærer biltyverier, løping til fots, lemlesting av uskyldige mennesker med balltre eller maskinpistol, pluss et og annet besøk på horehus i et stort bymiljø, er det egentlig et strengt lineært spill hvor du ikke har særlig frihet. Mens du i Grand Theft Auto kan loffe rundt og gjøre det du har lyst til når det passer deg, må oppdragene i Mafia tas i rekkefølge. De har ikke rom for avvik, selv om historien noen ganger åpner for alternative opplevelser som ikke er direkte historiedrivende. I Mafias bylandskap er det historien som er ordfører, ikke den grenseløse valgfriheten.

Likevel er det mange elementer vi kjenner igjen fra GTA-serien, men utviklerne (Illusion Softworks) er ikke mer beskjedne enn at de også låner fra andre spillsjangere. Her finner vi kjennetegn fra førsteperson-verden, eventyrspill, racingspill – og selv om ikke alt er like godt gjennomført fremstår hverdagen i gangsterdress som en variert og morsom tilværelse.

Handlingen utspiller seg for det meste i tredjeperson, men skifter noen ganger til tradisjonell førsteperson-vinkel i tette situasjoner. Tommy kan bevege seg til fots, ta kollektivtransport eller bruke en av de mange bilmodellene for å komme seg rundt i byen – en strategisk effekt er at han alltid må dirke opp bilene han vil tyvlåne. Denne prosessen tar noen dyrebare sekunder, og sjansene er store for at han avbrytes av en hissig politibetjent. Alle bilmodellene har ulike låstyper og Angelo klarer ikke å bryte opp låsen før han har lært hvordan det skal gjøres. Gjennom Mafia får vi følge automobilens spede barneår, de fleste modellene er klumpete og tunge på rattet. Men etter hvert som tiden går skjer det også stor utvikling. Det er alltid moderat spennende å se hvilke modeller du låser opp når oppdraget er utført, sjekke utseende og hjul på nye kjerrer for endelig å velge hvem som skal få plass i garasjen din.

Side 1
Side 2

Siste fra forsiden