Spilltypen som er beskrevet til nå, er den man finner i Party-modus. Det er denne som hovedsaklig er flerspillermodusen, siden det er her opptil fire spillere kan delta i alt spillet har å by på. I de foregående spillene var Solo-modus nærmest identisk til Party-modus, men man spilte så klart alene. Denne enkle og kjedelige utveien har fått en grundig overhaling, og i Mario Party 6 blir vi presentert en mye bedre løsning. Her er brettene kortere, og de andre spillerne ekskludert. Det hele dreier seg om å samle inn nye minispill, og feltet du lander på avgjør hva slags minispill du skal spille. Underveis oppstår overraskelser, og den bitreste av dem er Bowser som tar seg friheten til å stjele alle minispillene dine - virkelig lumske greier. Forandringene som er gjort med denne modusen, gjør ensom Mario Party-spilling til en mye mer fornøyelig opplevelse enn hva det tidligere har vært - men det er fortsatt flerspilling som står i høysetet.
Festen utvides til stemmebruk
Jeg vet ikke om det er Idol, trangen til å høre sin egen stemme, eller kravet om å styre med noe annet enn hendene som bringer mikrofonen til konsollspillene. Uansett slenger Mario Party 6 seg på bølgen, for med dette spillet følger en mikrofon som man setter inn i en av minnekort-plassene. Her dreier det seg dog ikke om å synge penest, høyest, lysest, mørkest, og så videre - mikrofonen brukes til å styre et knippe minispill. For å ta et eksempel; den brukes i et spill kalt "Verbal Assault". Her skal én spiller uttale kommandoer for ulike angrepsmetoder, henholdsvis "laser", "bombs", "missile", og "fire". De andre spillerne må unngå disse angrepene. Mikrofonen er en veldig stilig gimmick, men dessverre ikke så mye mer enn det. Etter en stund vil de fleste vende tilbake til de vanlige spillene som i bunn og grunn har mer underholdning å by på. Dessuten krever minispillene med mikrofon en del rent språkmessig, og de færreste norske småbarn har god nok uttale og artikulasjon.
Minispillene er som sagt Mario Party-franchisens sterkeste side, og for de som føler at brettspillet bare blir overflødig, finnes det en minispill-modus. Her kan man gå rett på sak og konkurrere i de minispillene man har anskaffet seg i Solo- eller Party-modus. Man kan også sette minispillene inn i scenarioer som fire på rad, hvor du ved en seier kan legge ut en brikke.
Rent grafikkmessig gjør ikke Mario Party 6 den store jobben for å imponere oss spillere. Ikke at grafikken noensinne har vært essensiell for Mario Party-spillene, men det er irriterende å se at utviklingen er tilnærmet null. Vi ser fremdeles hakkete animasjoner og kantete modeller. Noe av det samme gjelder for lydbildet, for med unntak av temasangene til de ulike brettene og noe av minispillmusikken, er det aller meste som det tidligere har vært. Dog, deler av musikken har blitt spritet betydelig opp, og denne forandringen er høyst velkommen. Både grafikk og lyd er fungerende, men en litt grundigere overhaling hadde blitt satt meget pris på.
Konklusjon
Årets Mario Party kan by på en helrenovert solo-modus, en drøss nye minispill - både håndstyrte og mikrofonbaserte - og enda flere av de kjente og kjære Nintendo-karakterene. Mario Party 6 er et nytt malingstrøk på Mario Party-veggen, og forventer du noe mer vil du bli skuffet. For de med erfaring med serien er den klassiske spillmekanikken lett gjenkjennelig, og Mario Party 6 er en av de beste utgavene for de som allerede liker Mario Party-spillene. Om ikke den lettfattelige Mario-festen har trollbundet deg enda, vil ikke det nyeste tillegget i serien gjøre mye for å endre dette.
