Anmeldelse

Max Payne 2: The Fall of Max Payne

Humoren er fortsatt like svart som den mørkeste vinternatten. På overflaten er alt ved det gamle, men Remedy har et par overraskelser på lager for oss. Varm opp avtrekkerfingrene, og gjør deg klar til litt seriøs skyting. Det er "bullet time".

Max Payne er synonymt med "bullet time". For de som har bodd under en stein de siste par årene, går dette ut på at alt sakkes ned betraktelig - med unntak av siktingen og skytingen din. I tillegg presenteres vi for en utvidet "bullet time"-variant, som kun er tilgjengelig i begrensede mengder. Her får hele skjermen et tegneserie-lignende preg, og Max får evner vanligvis reservert diverse superhelter.

Dersom du tror at du er kongen på haugen fordi du kan benytte deg av "bullet time", tar du skammelig feil. Dette skyldes først og fremst en sterkt forbedret kunstig intelligens. En kan trygt si at fiendene er tøffere enn forrige gang. De stiller med kraftigere våpen, og de vet hvordan de brukes. Møter du en kar med hagle, er du død etter to-tre velplasserte skudd. De er også smartere enn før, og benytter omgivelsene til å dukke ned bak trekasser og holde seg i skjul så godt de kan. Har de først oppdaget deg, skal du ikke se bort fra at de trekker seg tilbake, og returnerer fra en annen kant. Det er faktisk slik at "bullet time" må benyttes, dersom Max skal ha en sjanse til å overleve.

Et sykt sinn i en syk verden
Rått og brutalt drar Max Payne deg med inn i sin verden. Det er langt fra et hyggelig sted å være. Drap er noe Max utfører med den største selvfølge. Det blir like naturlig som å trekke pusten, men det har sine konsekvenser. Dette illustreres på en glimrende måte i drømmeskvensene i spillet. Disse sekvensene er rett og slett farlig godt laget. De kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på alle og enhver. Vi snakker om en atmosfære og en stemning som kan konkurrere med filmer som "The Shining". Max løper rundt i en forvridd og uvirkelig verden, nærmest i sakte film. Desperate, og fortapte stemmer høres fra alle kanter. Det er som om noe fryktelig bare venter på å inntreffe, rett rundt det neste hjørnet. Nøyaktig hva som skjer får du finne ut på egen hånd. Jeg skal ikke røpe mer enn at drømmesekvensene holder deg på pinebenken til siste sekund.

Marerittene til Max er forstyrrende fæle. Den verdenen Max våkner opp til er en smule hyggeligere, men det er ikke en verden der solen skinner. Det hentydes til forlystelse, apati og forfall. Likevel er ikke alt bare trist, grått og deprimerende. Det finnes små glimt av medmenneskelighet her. Noe som indikerer at det finnes håp for menneskeheten. Remedy har funnet det for godt å inkludere en kjærlighetshistorie i spillet. Den utvalgte heter Mona Sax. Hun er egentlig et ganske kjedelig tillegg til persongalleriet i Max Payne 2, men hun er behagelig for øynene. I løpet av spillet får du innta rollen som henne. Hun stiller med færre våpen, men det er også den eneste merkbare forskjellen på henne og Max.

Max og Mona
Dette med å innta rollen som en annen for en liten del av spillet, er noe vi kjenner igjen fra tidligere spill. Mona og Max kommuniserer med hverandre konstant. Når du spiller som Max, har du stemmen til Mona på øret, og omvendt. Hvordan det står til med helsen din, indikeres i dette spillet ved en enkel figur nederst på skjermen. Den er i utgangspunktet grå, men fylles opp av rødfarge etterhvert som du blir skadet. Oppdraget ditt som Mona er å holde Max i live, samtidig som du skal overleve selv. Når du spiller som Mona, har du to figurer på skjermen. En for deg, og en for Max. Max ligger i dette tilfellet fastklemt under noen materialer. I denne situasjonen er han totalt hjelpesløs. Det er bare et tidsspørsmål før han får møte sin skaper, og det er opp til Mona å redde han. Dette gir et tidspress og øker spenningen i spillet med flere hakk. Spillet virker bedre planlagt og fastere skrudd sammen en forgjengeren.

Det kryr av fiender, og ofte er det et overveldende antall av dem på samme tidspunkt. De kommer fra alle kanter, inkludert ovenfra. Det er i situasjoner som disse at det er godt å ha et par granater i bakhånd. Dessverre synes fiendene det samme, og til tider vil du oppleve å få en granat kastet mot deg. Å kaste seg unna en eksploderende granat i sakte film, gir deg en ubeskrivelig følelse som bare må oppleves. Det er hendelser som dette, som gjør Max Payne 2 tiltalende. Det er absolutt ikke hjernekirurgi, men det er veldig stilig å se på. Eksplosive tønner kan det være lurt å skyte på. Det er litt av et fyrverkeri du får lov til å beskue, som et resultat av å benytte deg av dem.

Humor er en gjennomgående ingrediens i Max Payne-spillene. Noe tittelen på spillet indikerer. Humoren kommer gjennom dialogen, og gjennom små hendelser i spillet. Det dukker med jevne mellomrom opp TV-skjermer i spillet, og det anbefales å skru på disse. Det anbefales også å svare på telefoner, og å sjekke telefonsvarere når anledningen byr seg. Noen ganger er det viktig informasjon å hente her. Andre ganger gir deg ikke noe annet enn en god latter.

Max Payne 2: The Fall of Max Payne PS2 PS2 Windows

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 5. desember 2003
  • Plattform: PlayStation 2
  • Utgiver: Take 2
  • Utvikler: Remedy

Kommentarer (7)

Forsiden akkurat nå

Til toppen