Anmeldelse

Me & My Katamari

Vi i vesten har nok en tendens til å se litt skjevt på det japanske samfunnet. Dette er ikke fordi vi forakter deres kultur og væremåte, men fordi at det i mange tilfeller virker som om japanerne befinner seg på en helt annen planet enn oss selv. Jeg har alltid funnet japansk kultur interessant, og som en følge av det har jeg alltid ønsket at flere japanske spill av særere standard skulle kommet hit. Jeg tviler på at de i seg selv kunne økt kvaliteten på spillmarkedet, men jeg tror verdien i å se andre tilnærminger og lære noe av disse er viktig for å unngå kreativ tørke og stagnasjon.

Katamari-spillene er noe så uvanlig som en sær franchise som på mirakuløst vis har klart å bli utgitt i Europa. Jeg finner sannsynligheten stor for at spillet er laget på en lukket psykiatrisk avdeling, og at det har krevd både baller og en dose galskap for å introdusere spillene for et massemarked.

En klebrig, rullende ball

Me & My Katamari er det tredje spillet i franchisen, og det har ingenting annet enn navnet og gameplayet til felles med de tidligere. For de som ikke har prøvd verken Katamari Damacy eller We Love Katamari (sistnevnte var det første Katamari-spillet i Europa), vil det bli vanskelig å forklare hvordan spillet fungerer uten at dere kommer til å riste på hodene. Som en liten prins og etterfølger av din store mentor gjennom spillet, den eksentriske kongen av alle kosmos, skal du hjelpe dyr. Fra din lille øy blir du sendt ut på de forskjellige oppdragene dyrene måtte ha. Som oftest ønsker de seg en egen øy, og du må samle ting som gjør at Kongen kan lage denne. Ved hjelp av en klebrig ball, går du rundt i forskjellige områder og samler opp ting for å lage øya. Noen av dyrene vil ha en søt øy, som tilsier at du må rulle masse godterier på ballen din. Andre vil på sin side ha en myk øy, og mest mulig myke ting må rulles opp på ballen – du skjønner tegninga.

Det vanligste er å få oppdrag som tilsier at du må ha en bestemt størrelse på ballen din før tiden er omme. Du kan selvfølgelig rulle opp andre ting enn de som dyret du hjelper er ute etter, men du vil da motta mindre poeng, og Kongen stiller seg kritisk til deg. Som du sikkert har forstått, øker ballen i omfang og du kan rulle opp større og større ting etter hvert som ballen din også blir større. Noen ganger starter du med å rulle opp små karameller og penger, og ender opp med mennesker, biler, båter og ja, til og med skyskrapere. Det høres sært ut, og det finnes ikke noe men – det er sært.

Spillet gjør seg veldig godt på en håndholdt konsoll på grunn av sitt enkle og lettfattelige gameplay som gagner både konsoll og spiller. Dette kombinert med at spillet er laget for PSP-en og ikke er en konvertering gjort i hui og hast, gjør at kontrollene er intuitive og enkle, samt at lastetidene er mye kortere enn i mange andre spill til konsollen.

Galskapen gjennomsyrer stort sett hele spillet, og selv om grafikken ikke er av den høyeste standard rent teknisk, blir den psykideliske visuelle stilen morsom og kanskje litt barnslig. Dialogen er til tider så vittig at man sitter og ler høylytt. Til tross for at det Kongen sier stort sett bare er fjas, er dialogen på en leken og lett måte med på å danne karakteristikker og forme de figurene som deltar i spillet.

All dialogen i spillet tar til ved hjelp av tekst. Lydsiden brukes først og fremst til å formidle lydsporet som på sin side er klin kokos. Det største problemet med musikkstykkene er at de fester seg så til de grader i hjernebarken, og man nynner på de overalt hvor man er. Spillet heves betraktelig av at både den tekstmessige dialogen og lydsiden er morsom, og disse elementene er sterkt bærende for spillopplevelsen som helhet.

Et kritisk punkt i spillet oppnås når du på sett og vis har fått nok av all galskapen og kommet over den innledende fascinasjonen dette spillet umiddelbart møter deg med. Hva er motivasjonen for å fortsette? Selv om du får forskjellige oppdrag fra forskjellige dyr, ruller du i praksis samme ballen gang etter gang. Det er muligheter for flerspiller, og selv om jeg ikke har fått prøvd ut denne, har jeg vanskeligheter med å se at den i noen som helst grad skulle kunne øke varigheten mer enn minimalt – du ruller fremdeles på en klebrig ball.

Konklusjon

Me & My Katamari er et annerledes og friskt pust i spillverdenen. Namco har tidligere gitt ut to andre spill av samme kaliber, og jeg tror ikke de som har spilt disse ville finne den helt store gleden her. På den andre siden er det et herlig spill for dere som ikke har prøvd det før. Ikke bare fordi all galskapen gjør at man garantert trekker på smilebåndet, men også fordi det er et spill som passer godt til en håndholdt konsoll. Korte lastetider (forholdene tatt i betrakting) samt et hurtig, lettfattelig og morsomt gameplay gjør spillet til en fornøyelse så lenge det varer.

Det er akkurat aspektet "så lenge det varer" som til syvende og sist feller dette spillet fra å nå lengre opp. Som tredje spill er mye av Katamari-kulturen avmystifisert - mange har sett dette før og vet nøyaktig hva det dreier seg om. Det skal vel heller ikke store refleksjonen til for å innse at det er begrenset hvor lenge man kan rulle på en ball - uansett omstendigheter.

Vurdering


Me & My Katamari PSP PSP 6/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 11. mai 2006
  • Plattform: PlayStation Portable
  • Utvikler: Namco Bandai

Kommentarer (4)

Forsiden akkurat nå

Til toppen