Anmeldelse

Medal of Honor Frontline

I Medal of Honor Frontline spiller du den amerikanske soldaten Jimmy Patterson, og opererer som agent dypt inne i fiendens territorium. Du har i oppdrag å spionere, sabotere, likvidere, hva enn som må til for å skaffe de allierte overtaket de så sårt trenger for å vinne krigen. Spillet begynner med at du er med på landgangen i Normandie, her kjemper du deg sakte men sikkert, fot for fot opp den istykker bombede stranda. Målet ditt er å nå helt fram til de tyske bunkerne og rense dem for fiender, hvis ikke ser det dårlig ut for kameratene dine der nede. For de av dere som har spilt MOH:AA på PC vil dere kjenne igjen dette brettet, det er nemlig mer eller mindre identisk med det D-dag brettet som var i PC-versjonen. Når du har klart å nedkjempe alle de tyske soldatene, kan du og kameratene dine endelig få en pust i bakken, uten å frykte at en mitraljøsesalve skal gjøre dagen deres enda kjipere enn den allerede er.

Etter dette første og intense brettet roer det hele seg noe ned, det blir mer lukkede baner og en noe saktere fremgangsmåte. Det er nemlig etter den sjokkartede åpningen med landgangen i Normandie at Jimmy skal begynne å gjøre den jobben han er her for. Jobben er å infiltrere og sabotere tyske installasjoner i det okkuperte Frankrike. Du må klare å snike deg om bord på en tysk ubåt, på den måten skal du komme deg usett inn i en av tyskernes hemmelige ubåtfabrikker. Det er viktig at tyskernes ubåter blir stoppet, hvis ikke blir det vanskelig å få fram forsyninger til de allierte soldatene som kjemper på fastlandet i Europa. Vel inne i fabrikken må du lete deg frem til ubåtene og drivstofflagrene på området. Noen velplasserte skudd rett i drivstofftankene setter en grei stopper for skipenes forsyninger, videre gjelder det å få senket ubåtene som ligger fortøyd dypt inne i basen.

Plagsomt lineært
Medal of Honor Frontline har 19 oppdrag du skal spille deg gjennom, det ene litt vanskeligere enn det andre. Det er som i de fleste andre spill: Jo lenger du kommer i spillet, desto vanskeligere blir det å holde seg i live. Hadde det bare ikke vært for at spillet er så ekstremt lineært kunne det faktisk blitt vanskelig. GameCube-versjonen av Medal of Honor lider nemlig under de mange av de samme feilene som PC-versjonen hadde, pluss noen nye på toppen av det. For noen år siden hadde jeg lite problemer med at spill hadde fastlagte ruter og ting som måtte gjøres på den og den måten. Faktisk har jeg fortsatt ikke problemer med det, så lenge det er gjort på en noenlunde vettug måte. Det er det dessverre ikke gjort i dette spillet.

Banene er strengt lagt opp, og du har som oftest aldri mer enn en vei å gå for å nå målet ditt. Når du i tillegg kan forvente å møte motstandere med et veldig forutsigbart handlingsmønster blir det hele en ganske kjedelig affære. Alle soldatene du møter på følger det samme mønsteret, de gjør de samme tingene, og de er alle like lette å lure. Ved å bevege deg på spesielle måter er det lett å finte ut motstanderne for så å plassere en kule i skallen på dem, uten at de har klart å gi deg så mye som en skramme. Dette led også PC-versjonen under, at alt var så utrolig forutsigbart, omtrent som en billig amerikansk actionfilm. På toppen av det hele er altså banene lagt opp slik at du aldri har noe valg om hvordan du vil gjøre ting, spillet skal spilles på den måten utviklerne har bestemt det, eller ikke i det hele tatt. Kanskje det bare er jeg som er sær, men jeg liker å ha litt frihet når jeg sitter med spill som dette.

lerspiller redder
Det som til stor del reddet PC-versjonen var en god flerspilleropplevelse, mang en time har gått med til å spille MOH:AA over Internett og lokalnett. GameCube-versjonen har også fått en godt gjennomarbeidet flerspiller-modus. Opp til fire spillere kan spille samtidig ved hjelp av delt skjerm. Det er flere forskjellige måter å spille på i flerspiller, enten kamper med alle mot alle eller lag mot lag. I flerspiller kan du spille på flere av de brettene du har vært gjennom i kampanjen i spillet, du får også et gjensyn med våpnene du har fått tilgang til i løpet av spillets gang. Valget av våpen skjer ved at det velges en våpenpakke, det er altså ikke fritt fram for folk å spille med de våpnene de selv føler for. Det settes nemlig opp på forhånd hvilke våpen som skal brukes i kampen, være seg det er rakettkastere, pistoler eller rifler.

En annen ting som plager dette spillet er kontrollene, i PC-versjonen var det mus og tastatur som gjaldt for å kontrollere spilleren, i GameCube-versjonen er det naturlig nok håndkontrolleren. Den ellers så geniale GameCube-kontrolleren kommer i dette spillet til kort. Styringen er lagt opp slik at venstre stikke styrer fram/tilbake og streifing til sidene, den høyre spaken styrer hvor du ser og hvilken retning du skal gå i. Skyting og siktig forgår med avtrekkerne foran på håndkontrollen. Hadde det bare ikke vært for at styringen er veldig vanskelig å få godt til og at den er ganske upresis hadde alt vært fint, dessverre er ikke alt fint.

Medal of Honor: Frontline GC GC PS2

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 6. desember 2002
  • Plattform: Nintendo GameCube
  • Utvikler: EA Games

Forsiden akkurat nå

Til toppen