Anmeldelse

Medal of Honor: Heroes

Medal of Honor-serien kan vel knapt sies å ha utviklet seg noe særlig siden Medal of Honor: Allied Assault kom ut i 2002. I stedet har serien tatt ørsmå steg, som å stadig vise fram enda større og overveldende krigsscenarier enn før. Alt tilpasset en svært lineær og filmatisk spillopplevelse. Men selv en tilsynelatende sikker oppskrift kan slå feil innimellom, noe seriens første inntog på PSP vitner om.

Krig uten futt

Medal of Honor: Heroes tar deg med til tre forskjellige land, hvor du inntrer en ny rolle for hvert land du kommer til. Som navnet tilsier, er det snakk om gamle helter som returnerer fra gamle Medal of Honor-titler. Men at jeg nå ikke husker navnet på noen av dem sier vel sitt om hvor mye vi bryr oss. Et interessant persongalleri kan neppe sies å være blant seriens styrker.

Mens du i Italia kjemper i den allierte invasjonen av landet, får du i Nederland ta del i Operation Market Garden, før du ender opp på de hvitkledde sletter ved Ardenneroffensiven i Belgia. Men der tidligere spill i serien hadde sine høydepunkt med Omaha Beach og Pearl Harbor, har Heroes overraskende lite interessant å by på. Kampanjen består i korte trekk av den ene platte skuddvekslingen etter den andre, uten noen spektakulære øyeblikk til å heve stemningen et par hakk. Noe av årsaken ligger nok i selve formatet. Det skal nemlig godt gjøres å overføre den sitrende og intense stemningen fra de andre spillene over til håndholdt format, som jo ikke akkurat er skreddersydd for denne typen spill.

I motsetning til det nylig lanserte Killzone: Liberation, beholder nemlig Heroes førstepersonsperspektivet. Styrespaken brukes til å løpe, mens tastene på høyre side benyttes når man skal endre synsvinkel eller sikte seg inn på fienden. Avtrekkerne brukes logisk nok til å skyte. Ønsker man å bytte våpen eller å lade om, blir alt den slags gjort via retningsknappene.

Det har nok vært en utfordring for EA å finne et kontrolloppsett som skal fungere noenlunde optimalt, og resultatet er (med litt tilvenning) jevnt over ganske greit. Det vil si, helt optimalt er det jo ikke når man ikke kan bla tilbake mens man går gjennom våpenutvalget, eller når man er nødt til å bruke dyrebare sekunder på å snu seg i riktig retning. Slike øyeblikk understreker hvor vanskelig det er med førstepersonsspill på håndholdt format, men i dette tilfellet kunne EA ha vært langt mer uheldige.

Pysjkrig

I hvert oppdrag finnes det både primære og sekundære mål å gjennomføre, hvorav bare førstnevnte er obligatoriske for å fullføre oppdraget. Begge typer markeres på kompasset, slik at ingen vil ha problemer med å finne fram. For dem som tar seg bryet med å fullføre alle sammen, vil det vanke spesielle bonuser. Disse består stort sett av nye uniformer som kan tas i bruk i spillets flerspillerdel. Ingenting er søtere enn en tysker som sprader rundt i rosa pyjamas! Spesielle prestasjoner, som å drepe over 200 soldater i løpet av kampanjen, vil også kunne belønnes med medaljer. Disse tjener riktignok ingen annen nytte enn å være til pynt i spillets menyer, men litt stas er det jo.

Kampanjedelen deles for øvrig opp i femten oppdrag, som hvert tar fem til ti minutter å gjennomføre. Perfekt for korte bussturer, vil nok noen juble, men det er dessverre ikke mange turene som skal til før man befinner seg på siste brett og lurer på hvor resten ble av. To-tre timer uten noen store utfordringer er rett og slett altfor dårlig av en enspillerkampanje som ellers ikke leverer noe annet enn helt greie skuddueller. Det er hyggelig å se at utviklerne prøver seg på et mer åpent brettdesign, men det har uansett lite å si for gjenspillingsverdien. Både fiender og lagkamerater blir nemlig forvirret av de ulike rutevalgene. Enkelte ganger vet de simpelthen ikke hvor de skal gjøre av seg. Dette kan føre til flere, ufrivillig morsomme episoder.

I et tiltak for å forlenge varigheten, har utviklerne inkludert en "skirmish"-modus. Dette er i all hovedsak bare et finere ord for "deathmatch" mot datamotstandere, hvor målet er å oppnå flest mulig drap på kortest mulig tid. At brettene er tatt rett ut fra kampanjedelen begrenser naturligvis levetiden en del. Om du derimot ønsker en mer dynamisk actionopplevelse, har Heroes en langt bedre flerspillerdel å by på. Det er som oftest mye mer moro å møte ekte mennesker enn datastyrte motstandere som verken vet opp eller ned.

Med støtte for opptil 32 spillere online, kan Heroes skilte med et spillerantall få andre PSP-spill kan måle seg med. Onlinebiten kan derfor by på noen ganske så hektiske runder, heldigvis uten at det store antallet spillere ødelegger noe nevneverdig for flyten. Dessuten kan du hoppe inn og ut av kampene når det måtte passe deg. Flerspillerdelen har seks spillmoduser å by på – alt fra vanlig "deathmatch" til "hold the line", hvor målet er å kontrollere et bestemt område lengst mulig. Dessverre er dette bare snakk om gammelt nytt i resirkulasjon. Et annet problem er at brettene igjen er tatt rett ut fra enspillerdelen, og det er slettes ikke alle som egner seg for 32 spillere samtidig. Men sett i forhold til kampanjen, er flerspillerdelen uansett det bedre alternativet.

En fryd for øret

Visuelt har Medal of Honor stort sett levert flotte presentasjoner, og Heroes yter godt av PSP-ens maskinkraft – dog uten å brife med de virkelig imponerende effektene. Synsrekkevidden er imidlertid svært god, og det er et flott syn som møter øyet på de første oppdragene hvor husene ligger tett i tett oppover langs fjellsiden. Mitt største ankepunkt må nok være at det er svært vanskelig å avgjøre om man treffer motstanderen eller ikke ut fra animasjonene, som ikke ser ut til å bli påvirket av skuddsalvene før en faller død om. Grafikken er ellers av solid vare.

Lydfantastene er heller ikke glemt, da Heroes har et glimrende lydbilde å skilte med. Mens gameplaybiten i seg selv har problemer med å skape en sitrende spenning, hjelper det utvilsomt godt på med troverdige lydeffekter i bakgrunnen. Personlig savner jeg mer orkestermusikk i bakgrunnen. Noen av de beste øyeblikkene i andre Medal of Honor-spill er ofte de små øyeblikkene hvor dramatisk musikk underbygger stemningen, og får selv den mest ordinære skudduell til å bli en spennende affære. Her må man nøye seg med tittelmelodien i menyene.

Konklusjon

Medal of Honor: Heroes har endt opp som et overraskende labert og lite engasjerende spill, som redder litt av æren takket være en grei flerspillerdel. Kontrollene er også forholdsvis gode, og rent teknisk er det ikke mye å klage over. Men for å slippe unna med resirkulasjon av gamle ideer, bør utførelsen være langt bedre enn dette. Heroes blir rett og slett for kort og for ordinært til å hevde seg over middels. Det er synd, for PSP-en kunne absolutt gjort seg tjent med flere gode actionalternativer.

Vurdering


Medal of Honor: Heroes PSP PSP 5/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 23. november 2006
  • Plattform: PlayStation Portable
  • Utvikler: EA Games

Kommentarer (2)

Forsiden akkurat nå

Til toppen