Anmeldelse

Medal of Honor: Rising Sun

Stedet er Pearl Harbor. Klokken er kvart over åtte på morgenen. Det er den syvende desember, 1941. Det er en ganske vanlig og rolig søndag morgen. Joseph Griffin ligger på senga og småprater med kollegaene sine. Stemningen er avslappet og behagelig. Plutselig braker det bokstavelig talt løs. Skipet Joseph befinner seg ombord blir torpedert, og omgivelsene forandres raskt til en dødssone. Skipet tar flerfoldige treff og rystes til grunnen med jevne mellomrom. Det begynner å brenne, og flere av utgangene raser sammen. Du finner en brannslokker, og tar den umiddelbart i bruk. Folk dør som fluer rundt deg. I rollen som Joseph Griffin må du tenke kjapt, og finne deg en vei ut av situasjonen. Du må komme deg opp og ut, og det fortere enn svint. Du begynner febrilsk å lete etter utgangen. Du må navigere deg gjennom hvesende gasslekkasjer, og slikkende flammer.

En desperat kamp
Omsider kommer du deg opp på dekk, og synet som møter deg kan ta pusten fra de fleste. Det er en estetisk nytelse. Du befinner deg i en desperat, og unektelig spennende situasjon. Følelsen av overraskelse og kaos karene som opplevde dette må ha følt, er gjenskapt på en suveren måte. Dette øyeblikket er det beste i spillet, og kanskje også et av de beste spillverdenen har å tilby. Følelsen er ubeskrivelig. Himmelen kryr av fly, som nådeløst bombardere skipene. Soldater løper rundt på skipet, og prøver frenetisk å kjempe tilbake. Følelsen av å være totalt overveldet er veldig sterkt tilstede her. Det er uvesentlig hvilken retning du velger å se. Det finnes ingen umiddelbar fluktmulighet. Du har absolutt ikke kontroll over situasjonen, og må prøve så godt du kan å overleve. En mann kaster et våpen til deg samtidig som han skriker et eller annet til deg.

Du skyter ned fly som best du kan der de suser over hodet på deg, og slipper bomber for alt de er verdt. Det tar ikke så altfor lang tid før skipet bombes sønder og sammen. Du blir kastet i vannet, og må prøve og komme deg over til et annet skip. Kulene suser rundt ørene dine under vannet, og et par av soldatene rundt deg blir truffet. Du blir plukket opp av et skip, og før du får summet deg sitter du å skyter ned fly igjen. Skipet som plukket deg opp befinner seg fortsatt midt inne i krigssonen, og er totalt omringet av brennende og synkende skip. Flyene kommer fra alle kanter, og som vi vet er dette en kamp du til syvende og sist taper. Dette er i spillet taklet på den måten at du skyter ned et forhåndsbestemt antall fly, før du får se en trist videosekvens som avslutter brettet.

Det er altså angrepet på Pearl Harbor som får lov til å åpne ballet i Rising Sun. Det er tydelig at det er lagt en stor mengde med arbeid og planlegging ned i denne sekvensen. Ingen kan nekte for at EA har gjort en seriøst god jobb her. De har faktisk gjort en alt for god jobb. Sekvensen varer i et sted mellom 10 og 15 minutter. Under denne tiden sitter du klistret til skjermen som aldri før. Når det hele er over, føles det riktignok godt å puste ut. Det betyr ikke at vi ikke har lyst på mer. Etter dette spennende, imponerende og nydelige kapittelet, er det tilbake til striskjorta og havrelefsa. Det høres lovende nok ut å få lov til å besøke fillipinene, jungelen i Guadalcanal og i gatene i Singapore. Saken er den at gjennomføringen av resten av Rising Sun simpelthen ikke lever opp til forventningene, som de to første kapitlene skaper.

Medal of Honor: Rising Sun PS2 PS2

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 28. november 2003
  • Plattform: PlayStation 2
  • Utvikler: EA Games

Kommentarer (0)

Forsiden akkurat nå

Til toppen