Anmeldelse

Medal of Honor: Rising Sun

Medal of Honor-spillene har solgt uforskammet bra. Oppskriften har vært å la spilleren få oppleve de mest berømte slagene fra andre verdenskrig, på en så historisk korrekt måte som mulig. Nå presenteres vi for en oppfølger til Frontline i form av Rising Sun.

Side 1
Side 2

Gamle opptråkkede stier
Innpakningen til dette spillet er av den typen som skaper forventninger. Reklamen for spillet fokuserer på nedskyting av fly ved Pearl Harbor. Den faktiske spillskjermen ser minst like bra ut som en hvilken som helst introsekvens. I hvert fall under de to første kapitlene. Etter at disse fullføres, er det tilbake til gamle opptråkkede stier. Det er nesten så en føler seg snytt. Grafikken er praktisk talt identisk med Frontline, og det er uakseptabelt med tanke på at det er godt over et år siden det spillet ble sluppet. Lyden kommer til oss i herlig THX-format. Det vil være vanskelig for de som er i rommet ved siden av å gjette om du ser på film eller spiller et spill.

EA har uten tvil gjort hjemmeleksa si når det gjelder historikken bak dette spillet. Alle oppdragene er basert på virkelige hendelser. Mellom oppdragene presenteres vi som tidligere for små filmsekvenser i sort-hvitt som viser bildemateriale fra krigen. Filmruller kan også plukkes opp i spillet, og fungerer som små bonuser. Våpnene er autentiske. Synd er det derfor at dette spillet, med unntak av de to første kapitlene, nærmest kjører på autopilot. Selvfølgelig er det en utfordring å lage et spill som Rising Sun. Sammenlignet med et spill der en bestemmer historien selv, kreves det ti ganger mer forarbeid.

Mesteparten av Rising Sun går ut på å løpe rundt og skyte løs. Spillet er som forgjengeren lagt opp på en lineær måte. Det forsøker å gi inntrykk av å være interaktivt. Når en av lagkameratene dine snakker til deg, gjør de det uavhengig av om du er tilstede eller ikke. De bryr seg heller ikke om du står foran dem eller bak dem. Det er opp til deg å befinne deg på riktig sted til riktig tid. Det er ikke spesielt vanskelig, da du ikke har særlig store områder å bevege deg fritt over. Veien du skal gå er rimelig stramt lagt opp. Det er bare å henge med som best du kan.

Kontrollsystemet passer som hånd i hanske til dette spillet. For de som ikke kjenner til styringen fra før, tar det ikke mer enn et minutt eller to å bli vant til den. Vibrasjonfunksjonen til PlayStation 2-kontrolleren i spillet er meget bra utnyttet i dette spillet. Den fungerer faktisk så bra at den er verdt å nevne for seg selv. En sirkel nederst i venstre hjørnet på skjermen viser deg hvordan det står til med helsen din til enhver tid. Denne sirkelen har en grønnfarge ytterst, som reduseres litt etter litt, etter hvert som du blir skadd. Her fungerer de analoge spakene som en indikator. De vibrerer fortere og fortere, etter hvor nære døden du er. Det høres ut som en detalj, men bidrar til å øke intensiteten du føler i spillet. Du blir litt mer på hugget, og starter febrilsk å lete etter en helsepakke. De finnes det for øvrig et rikelig antall av i spillet.

Dette er et spill som i utgangspunktet kan spilles av alle. På normal vanskelighetsgrad fungerer spillet mer som en interaktiv video enn et spill. Det krever hverken særlig ferdighet eller konsentrasjon å komme seg gjennom oppdragene. Den kunstige intelligensen i dette spillet er ikke særlig mye å skryte av. Du kan fint stå stille rett foran en fiende, og han vil bruke godt over et minutt på å drepe deg. Det er lagt større vekt på sniking i Rising Sun enn i tidligere titler i Medal of Honor-serien. Du kan snike deg opp på en fiende, og han vil stå å stirre inn i veggen uten så mye som å lette på øyenbrynet. Det ville vært artig dersom han hadde reagert på lyden av deg, men dette er dessverre ikke tilfelle. Nå skal det nevnes at dette kun gjelder når du spiller på vanlig vanskelighetsgrad. Skrur en opp vanskelighetsgraden, får en straks mer å bryne seg på.

Konklusjon
Rising Sun følger i fotsporene til et par solide forgjengere, og slippes under det store, populære, mektige og velkjente selskapet Electronic Arts. En god oppfølger bør alltid ha noe nytt å by på, samtidig som det inneholder kjernen av det som gjorde at originalen hadde suksess. Det er ikke tilfelle her. En får inntrykk av at spillet har blitt sluppet på markedet før det egentlig er klart. Dersom du likte forgjengeren til dette spillet, finner du mer av det samme her. Spillet vil ikke skuffe deg. For resten av oss holder det med å leie eller låne dette spillet. De to første kapitlene fortjenes å spilles. Du skylder deg selv å oppleve disse. Med unntak av disse kjører Rising Sun praktisk talt på autopilot.

Side 1
Side 2

Siste fra forsiden