Anmeldelse

Metroid Prime: Hunters

En ting jeg har lurt på lenge når det gjelder Metroid-spillene, er dette: Hvis Samus Aran er slik en dyktig dusørjeger, hvorfor er hun aldri på dusørjakt i noen av spillene? Endelig slipper jeg å ligge våken om nettene, for i Metroid Prime: Hunters er det intet mindre enn den ultimate dusørjakten som står på dagsordenen. Ryktene – eller en telepatisk beskjed kringkastet over det ganske univers, om du vil – hevder at ekte, ultimat makt er å finne i Tetragalaksen. Noe slikt passerer selvfølgelig ikke ubemerket hen, og før du rekker å si "jøpip" blir reisebyråene nedringt av ivrige dusørjegere. Blant dem finner vi selvfølgelig Samus, utsendt fra Galakseføderasjonen for å sikre deres kontroll over denne mystiske makten.

Dette tredje spillet i Metroid Prime-serien har et litt annet fokus enn forgjengerne, selv om det føles likt; som tidligere følges handlingen fra øynene til Samus, og man må fortsatt løpe, hoppe, rulle og skyte seg fremover i tillegg til å bruke skannervisiret på rustningen til å avsløre skjulte hint og diverse informasjon. Men til forskjell fra tidligere, begynner Samus på eventyret sitt allerede iført utrustningen hun vil bruke gjennom spillet. Bortsett fra ekstra energitanker, våpen og ammunisjon har hun alt hun trenger; letingen etter nye egenskaper, kjent fra alle andre Metroid-spill, er ikke så fremtredende her. Istedenfor at spillet er en kontinuerlig reise gjennom diverse lokaler, foregår Hunters’ ekskursjoner episodevis, ettersom nyervervede våpen gjør deg i stand til å åpne tidligere stengte dører.

Lytt til erfarne dusørjegere

I løpet av en episode samler du opp teleporteringsnøkler etterlatt av det alimbiske folk, en død rase som var vokterne av makten du leter etter. Når du har funnet nok av disse, får du tilgang til et skattkammer okkupert av en gedigen vokter. Etter en intens kamp blir du belønnet med en oktolitt - en del av krystallnøkkelen du trenger for å slå kloa i alimbienes makt. Episodeoppsettet fører blant annet til at spillet passer langt bedre i et håndholdt format, ettersom man fint kan fullføre en episode på rundt et kvarter; kampene i spillet blir også mer fremtredende, delvis fordi man ikke lenger har muligheten til å låse siktet fast på fiender, som i forgjengerne.

Men så var det rivalene dine. Ettersom ubegrenset makt høres fristende ut for noen og enhver, har Samus fem andre rivaliserende dusørjegere å hanskes med. Underveis i énspillereventyret møter du disse med jevne mellomrom, og da er det duket for gladiatorkamp. I motsetning til de øvrige fiendene i spillet, har jegerne både et arsenal og et bevegelsesmønster som kan måle seg med Samus’ eget, og dermed blir disse kampene en annen utfordring enn hva Metroid-serien har tilbudt tidligere. Tradisjonelt har også Metroid-spillene utfordret spillerne med mer praktiske oppgaver og gåter som må løses, noe som videreføres i Hunters. Denne vekslingen mellom intense kamper og oppgaveløsning fungerer fortsatt, og sørger for at spillet aldri blir rutinepreget og selvrepeterende.

Fire til bords

De tidligere nevnte gladiatorkampene mot rivaliserende jegere har også en annen funksjon, og det er at man kan spille som dem i flerspillermodusen etter at man har bekjempet dem. Dette gjør at flerspillerkamper får en ekstra dimensjon, med tanke på at hver dusørjeger har flere distinkte egenskaper. Den mest fremtredende er hvilken sekundærform de har; på lik linje med Samus kan alle de andre jegerne omforme seg selv til en fysisk mindre form med andre angreps- og bevegelsesmønstre. Den mest ikoniske av disse er så klart Samus’ egen Morph Ball, men alle sekundærformene er godt balansert og byr på forskjellige styrker og svakheter. Dette, sammen med at hver jeger har sitt foretrukne våpen og nyter forskjellige fordeler når dette blir benyttet, bidrar til å gjøre flerspillermodusen til noe mer enn bare ren dødskamp slik man har sett det utallige ganger før.

I tillegg kan man velge mellom flere kampoppsett, fra nevnte dødskamp til lagbaserte modi. Mange vanlige oppsett er tatt med, og selv om ingen av dem vil vinne noen premier for originalitet, er det likevel stas med alle mulighetene. Den samme følelsen som gjennomsyrer énspillerdelen er også tydelig her; dette er svært solid håndverk, uten merkbar forsinkelse eller tap av flyt i spillet selv med maksimumsantallet på fire deltakere samtidig. Når spillet tilbyr de samme flerspillmulighetene over Nintendos WiFi Connection og lokalt nettverk, i tillegg til at lokale deltakere som ikke eier spillet kan laste ned en flerspillerkopi fra andre og at venneløse kan spille mot datastyrte robotmotstandere, er det vanskelig å se hva Nintendo kunne gjort bedre. Dette er en flerspilleropplevelse i samme klasse som hva PC- og Xbox Live-spill tilbyr, og dersom dette er standarden kommende spill vil følge, ser fremtiden meget lys ut for nettspillhungrige DS-eiere.

Stjerner i sikte

I tillegg til at selve kjernen i spillet er som et stort sjokoladeegg med nydelig kremfyll, er ikke innpakningen så ille heller. Det drivende techno-lydsporet som er blitt ett av Metroid Prime-seriens varemerker, er klar til tjeneste også her. Lydeffektene minner veldig om de samme som i konsollutgaven, og holder samme høye kvalitet. Grafikken på sin side er overraskende klar og skarp, og til tross for den reduserte skjermstørrelsen er det lett å holde oversikten til enhver tid. Nintendo har gjort seg flid med omgivelsene, og de mange små detaljene som gjorde konsollspillene så attraktive finnes også her. Da er det litt vanskeligere å tilgi fiendene du møter underveis i énspillerdelen, for med unntak av vokterne ser de aller fleste kantete og lite overbevisende ut. Fem hederlige unntak til denne regelen er dine rivaliserende dusørjegere, men fiendene er likevel en liten nedtur fra de tidligere spillene i serien, utformingsmessig.

Da gjenstår ett viktig poeng: Kontrollsystemet. Hunters lar deg styre spillet på to måter, som igjen kan justeres for venste- eller høyrehendte. I Stylus Mode bruker du tastene for å bevege deg og skyte, mens pennen og berøringsskjermen benyttes for å sikte, hoppe og bytte våpen og utstyr. I Dual Mode styres alt med taster. Nå er det ikke selve kontrollsystemet som er problematisk, snarere hva det medfører. Spesielt i Stylus Mode må du nemlig holde DS-en på en måte som lett kan være belastende for fingre og håndledd, men dette kan reduseres ved å passe på at vekten av konsollen er jevnt fordelt. Jeg er selv høyrehendt, og jeg oppnådde best resultat ved å gripe DS-en på undersiden med venstre hånd og lillefingeren på høyre hånd, noe som frigjorde høyre hånd til å gripe pennen, og venstre tommel og pekefinger til bevegelses- og skyteknappene.

Noe som er like viktig, er at underarmene får støtte mens du spiller. Hvil albuene på et bord eller tilsvarende, og ta pauser innimellom. Spillet er artig, men ikke verdt å pådra seg belastningsskader for.

Konklusjon

Det er ikke å ta munnen for full å si at Metroid Prime: Hunters byr på det ypperste innen bærbar flerspilleraction. Man behøver ikke å ha spilt noen tidligere Metroid-spill for å nyte kampene Hunters byr på, så hvis flerspillermulighetene frister er det i grunn ingenting å lure på.

Spillere som har fulgt Metroid-serien en stund har heller ingen stor grunn til bekymring. Kjernemekanikkene er de samme, selv om fokuset er annerledes. Det er klart man kunne ønske seg enda et storslagent eventyr på lik linje med de foregående, men det er ikke hva Hunters sikter etter. Den mer actionfokuserte formelen er ikke like gripende som Samus’ tidligere skattejakter, men når resultatet er så helstøpt som dette, er det bare å finne frem armkanonen og børste støv av romhjelmen.

Vurdering


Metroid Prime: Hunters DS DS 8/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 5. mai 2006
  • Plattform: Nintendo DS
  • Utgiver: Nintendo
  • Utvikler: Nintendo

Kommentarer (17)

Forsiden akkurat nå

Til toppen