Anmeldelse

Midway Arcade Treasures 2

Midway har igjen tatt turen ned i spillkjelleren sin, og blåst støvet av noen spill fra tidenes morgen. Vi finner ut hvordan disse spillene har taklet aldringsprosessen.

Side 1
Side 2
Side 3

Det er nå cirka 30 år siden de første elektroniske arkademaskinene dukket opp. To av selskapene som skulle vise seg å dominere mye av det vestlige arkademarkedet i de neste tiårene var Midway og Atari, og Midway Arcade Treasures 2 inneholder 20 spill fra disse to gigantene. Det eldste er fra 1981, og det nyeste er fra 1997. Her har vi alt fra kjente spill som Mortal Kombat 2, Total Carnage og Rampage World Tour, til obskure titler som Kosmic Kroozr, Pit Fighter og Xenophobe. Kvaliteten er like variert, og mens noen spill fortsatt imponerer er det andre som fortjener evig hvile i arkademaskinenes kirkegård.

Dødelig kamp
To av de absolutt beste spillene i denne pakken er slossespillene Mortal Combat 2 og 3. Disse vakte stor oppsikt da de kom, takket være det utrolig blodige gameplayet og muligheten til å ta livet av motstanderen på en rekke brutale og fantasifulle måter etter at du hadde slått ham i kamp. I motsetning til mange andre kontroversielle spill var de faktisk også morsomme å spille, takket være kjappe kontroller og et stort antall bevegelser. I dag er de helt greie, spesielt om du spiller med en venn, men om du er tilhenger av sjangeren er det mange andre spill du heller bør ta en titt på. Treeren er det beste av de to, men det er få store forskjeller mellom spillene.

Midway Arcade Treasures 2 inneholder også to andre slossespill; Primal Rage og Pit Fighter. Primal Rage kommer med den interessante vrien at slosskjempene er dinosaurer, laget ved hjelp av stop-motion animering (av leirefigurer), men gameplaymessig når det egentlig bare litt over gjennomsnittet. Det siste slossespillet i samlingen, Pit Fighter, er bare tragisk og hadde sannsynligvis fått minuspoeng om vi hadde skrevet en selvstendig omtale av det. Det hjelper heller ikke at det ser ut til å kjøre på dobbel hastighet.

Flere skuffelser
Spy Hunter II er etterfølgeren til klassikeren Spy Hunter, og kan egentlig karakteriseres som en eneste stor feil. Det samme kan vi si om beslutningen om å inkludere den i denne samlepakken. Arch-Rivals og Cyberball 2072 er to sportsspill, som kanskje var morsomme en eller annen gang i fortiden, da spillkontrollene var laget av stein og turen til arkadehallene var ekstremt farlige, takket være de mange blodtørstige sabeltanntigerne som labbet rundt i skogen, men i dag er det heller tvilsomt at noen kan få særlig mye glede av dem. Arch-Rivals er et ekstremt simpelt basketballspill, mens Cyberball 2072 er en futuristisk versjon av amerikansk fotball, hvor du kanskje får tre-fire sekunders sammenhengende gameplay mellom hvert frispark.

Kosmic Kroozr er et fryktelig simpelt spill i stil med Robotron, men mye mindre gøy. Konseptet går ut på å styre spillkarakteren (et lite romvesen) med den venstre stikka, og skyte med den høyre - slik at du bl.a. kan bevege deg mot venstre mens du skyter mot høyre. Dette spillet kom med et intelligent speilsystem som fikk det til å se ut som det hadde mye bedre grafikk enn det som i praksis var mulig i 1982, men som egentlig bare var speilbildet av en roterende dings skjult inne i selve kabinettet. I den tiden var denne gimmicken utvilsomt grunn nok til å bruke noen penger på spillet; i dag holder det bare til en liten sidekommentar i en omtale. Hovedpersonen fra Kosmic Kroozr vender tilbake i spillet Wacko, som utvider konseptet ved at her må du ta ut fiendene parvis. Dette er artig å spille i fem-seks minutter, men blir etter hvert mer slitsomt enn morsomt.

Det grunnleggende konseptet bak disse spillene kommer langt mer til sin rett i Total Carnage, et eksplosivt krigsspill. Her må en eller to barske Rambo-krigere redde verden fra en grusom diktator som driver med genetiske eksperimenter, og som har tatt en hel haug amerikanske statsborgere til fange. Dette spillet har relativt god grafikk og lyd, og det skjer mye på skjermen samtidig. Dette er kanskje den eneste ulempen verd å nevne; noen ganger skjer det rett og slett for mye, og du ender opp med å ønske deg tilbake til det enkle, men utrolig finslipte gameplayet i Robotron.

Side 1
Side 2
Side 3

Siste fra forsiden