Anmeldelse

Need for Speed Carbon: Own the City

DS-versjonen er av Need for Speed Carbon er en enestående demonstrasjon av inkompetanse.

Jeg har prøvd å gi Need for Speed Carbon: Own the City (for et grusomt navn) en skikkelig sjanse, jeg lover. Jeg har prøvd å presse meg til å spille mer, men beklager, jeg klarer ikke. Vær så snill, ikke les denne omtalen. Alle er best tjent med å late som verken den eller spillet eksisterer. Til dere som brukte måneder (i verste fall) av livet deres på å lage dette: Jeg er virkelig, virkelig lei meg. Jeg klarer bare ikke å presse i meg mer av dette makkverket, det gjør så vondt i både sjel og kropp.

Kulest i gata?

Jeg skal fatte meg i korthet, for vår alles beste. Som ventet fra nyere spill i Need for Speed-serien, har vi to hovedmål. Det viktigste er å være kulest i gata, det nest viktigste er å kjøre fort med bil. Disse elementene er som seg hør og bør bundet sammen med en plagsom historie full av byens kuleste rånere.

Siden de fleste nok kan enes om at kulhetsideen feiler miserabelt, hopper vi rett til kjøringen. Kort fortalt kjører du biler, som er så firkanta at du ikke ser hvilket merke, på baner som er så mørke og grumsete at du ofte ikke ser hvor veien går. Bilene slenger alle veier, slik at du plutselig står med nesa rett inn i rekkverket. Det gjør imidlertid ikke noe, for motstanderne tar du uansett igjen 50 meter borte i gata. Kjøre fra dem kan du imidlertid bare glemme, de henger godt fast til støtfangeren din med den kjente (men ikke spesielt kjære) gummistrikken.

Ubrukelig dashbord

Mens grumset flyr over den øvre skjermen viser den nedre skjermen dashbordet. I og for seg en god idé, men der kan du ikke feste øynene, for grafikken på den øvre skjermen tegnes opp så sent at du aldri vet når det er trygt å kikke ned.

Bilene kan selvsagt modifiseres, men hva er egentlig vitsen? Bilene er som sagt så lavoppløselige og udetaljerte at du uansett knapt ser hva du kjører. Unikt for DS-versjonen er at du kan tegne egne vinyler, samt oppgradere dashbordet med maskotter og glorete farger.

Heller ikke på andre områder er det stort å rope hurra for. Menyene er knotete og rotete, og lydene simple. Et lite bonuspoeng til EA for at de tappert prøver å presse rock ut av de stakkars høyttalerne til DS-en, selv om det høres skrekkelig ut.

Konklusjon

Jeg kunne fortsatt og fortsatt med klaging og syting, men jeg vil ikke ha på meg at jeg forsurer dagen for noen. Bare tro meg når jeg sier at dette spillet ikke har noe i butikkene å gjøre. Ikke fordi det burde rives bort, men fordi det ikke finnes en eneste god grunn til å kjøpe det. EA, hvis dere hører meg, kan dere være så snille å i alle fall prøve neste år? Heller et gjennomarbeidet spill i detaljert isometrisk 2D enn et makkverk i tre stakkarslige dimensjoner. Hvis en skal si noe positivt, og det bør man jo etterstrebe, må det være at du kan invitere tre uvenner med på lidelsene med bare ett eksemplar av spillet. Riktignok får dere kun tilgang til noe av innholdet, men nok til at det gjør vondt. For full tannverk og malaria må alle ha sitt eget eksemplar.

Siste fra forsiden