Anmeldelse

Nightmare Before Christmas: Oogie's Revenge

Allehelgensaften er over for denne gang, og til tross for brusende jubel og applaus er Jack Skellington frustrert. Han føler nok en gang at feiringen kunne vært langt skrekkeligere enn hva han presterte i år, og begir seg til sin venn professoren for å høre hans syn på saken. Professoren gir ham en håndfull grønt slim, nøkkelen til en bedre allehelgensfeiring. Oppildnet begir Jack og den lille grønne seg ut i verden, for å søke inspirasjon til neste års feiring.

Det var ingen særlig god idé å fortsette historien fra filmen A Nightmare Before Christmas, var det vel? La oss bare si at det ikke blir noe bedre, og selv om dette skal være en fortsettelse, er det akkurat som om hendelsene i filmen aldri har funnet sted. Historien gjentar seg, på den mindre trivelige, uinspirerte måten. Oogie Boogie er av ukjente årsaker tilbake i byen, og har fylt den med feller og mindre trivelige beist mens Jack var ute på tur. Bevæpnet med den grønne kladden, som hendig nok også er en pisk, begir Jack seg ut i allehelgensland for å redde dagen. Ikke spør hvorfor. Det bare er sånn.

Samme hvor trofast Halloween Town og omegn er gjenskapt, samme hvor godt den skjeve arkitekturen og de viktorianske overdrivelsene til Tim Burton er fanget i spillet, føles det litt billig. Platt. Diktert av rammene i en lisensavtale, og slett ikke inspirert av lekenheten og fantasien i filmen.

Tørre bein
De uendelig mange, uendelig lite oppfinnsomme oppgavene du blir nødt til å ta deg gjennom i løpet av spillet illustrerer poenget veldig godt. Tynne, skranglete konsepter som ganske enkelt ikke er morsomme, som bare haler ut tiden og brukes som unnskyldning til å reintrodusere hver eneste lille figur fra filmen. Hver eneste gang en ny figur entrer scenen, venter en ny, stupid oppgave på deg. Å finne ut hva du skal gjøre er én ting, ettersom spillet gir deg latterlig lite konkrete instrukser, å utføre dem er noe ganske annet.

Det er en øvelse i å skjønne hva designeren ville du skulle gjøre på akkurat dette punktet, prøving og feiling, og slett ikke logisk. Den evige vandringen rundt på jakt etter hva nå enn du skal finne eller gjøre, tærer ikke bare på tålmodigheten, det sørger for at du blir mektig matlei etterhvert. De første par timene av spillet utfolder seg for eksempel på en kirkegård på størrelse med ... et veldig lite sted, og selv om den er veldig flott og musikken er både trivelig og sjarmerende, er det grenser for hvor lenge det er spennende å rusle rundt der.

Resten av spillet følger den samme malen; med en gang du ankommer et nytt sted nikker du litt til deg selv og er ganske imponert over hvordan det ser ut, men omtrent en time senere vil du bare videre. Men når de første, traurige oppgavene er gjennomført, lysner det faktisk opp litt. Skodden blir litt lettere, og spillet er ikke like kjedelig lenger.

Jack May Cry
Når du endelig er klar av kirkegården, har nemlig Jack en liten ”a-ha”-opplevelse, og kommer frem til at han faktisk er selveste Gresskarkongen. Denne prestisjetunge tittelen har selvsagt sine frynsegoder, og en av dem er evnen til å sprute ild. Plutselig blir kampsystemet, som fremtil nå har vært funksjonelt, men like spennende som knekkebrød, ganske mye mer engasjerende. Idet spillet starter er du mer eller mindre ribbet for evner, og din fleksible, grønne venn er ditt eneste våpen. Du kan bare gjøre en rask slagserie, eller gripe tak i motstanderen med den grønne kladden din.

Ettersom du oppgraderer våpenet, blir den stadig mer brutale pisken istand til å gripe fatt i større og større fiender, som enten kan slås i bakken til de parkerer tøflene, eller alternativt slynges i synet på hverandre. Vri på høyre analogstikke mens du slår, og Jack gjør en dødelig piruett som treffer mange ganger (uvurderlig for å bygge de virkelig store, stygge komboene). Den gir ikke noe særlig med skade, men er god å ha når flere fiender begynner å samle seg rundt deg. Alternativet er å foreta en rask unnvikelsesmanøver, i form av en piruett eller en saltomortale, ut av kampens hete og til en forhåpentligvis litt mer strategisk posisjon.

Systemet får litt ekstra finesse fra muligheten til å gjøre narr av fienden, ved at Jack smekker med pisken i beste løvetemmerstil. Gjør du dette, er det en viss sjanse for at de blusser opp av raseri, og blir til langt farligere versjoner av seg selv (som også legger fra seg flere sjeler, spillets valuta, når de biter i gresset), samtidig som de åpner seg for et av dine superangrep. Grip fatt i en fiende idet den er iferd med å koke over, og vedkommende blir slynget rundt for å skape en virvelvind som trekker alle sjeler og fiender i nærheten inn i en destruktiv runddans.

Nightmare Before Christmas: Oogie's Revenge PS2

Nightmare Before Christmas: Oogie's Revenge Xbox

Nightmare Before Christmas: Oogie's Revenge PS2 PS2 Xbox

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 29. september 2005
  • Plattform: PlayStation 2
  • Utvikler: Capcom

Nightmare Before Christmas: Oogie's Revenge Xbox Xbox PS2

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 29. september 2005
  • Plattform: Xbox
  • Utvikler: Capcom

Kommentarer (4)

Forsiden akkurat nå

Til toppen