Anmeldelse

Ninety-Nine Nights

De siste årene har gitt oss en overdose av episke kamper og kriger, både på film og i spillform. Phantagram Interactive forsøker å toppe alt dette med Ninety-Nine Nights (heretter N3) på Xbox 360. Her blir det aldri aktuelt å ytre at man kan få for mye av det gode, eller det onde for den saks skyld. Med heltestatus skal armeer av bleke ork- og goblinkopier slaktes.

Du er hærfører, geriljasoldat (les: John Rambo) og superhelt – alt i ett. Klask på en småcorny historie og du har en motor som driver spillet fremover. N3 gir deg gåsehud, smilesyke, gjespeanfall og nedslitte tomler. Hvis du bor langt unna Tusenfryd, kan dette være en fullgod erstatter for dine våte berg-og-dalbane-fantasier. Trekk stål, og gjør klar til kamp.

Kjører på ett spor

N3 består egentlig bare av historiemodusen, her er det ikke flerspiller over Xbox Live og andre småspill. Du har til gjengjeld nok å henge fingrene i om du vil oppleve hver eneste slagmark på kloss hold. Historien kan nemlig oppleves fra ulike perspektiv, etter hvert som du låser opp nye helter. Dette er relativt interessant i starten av spillet, men konseptet blir slitt når du kommer litt ut i helterekken. Historien som fortelles er den klassiske ond mot god-smørja, krydret med noen småkonflikter som ikke makter å engasjere. Dette er en svakhet, for en grei historie er nødvendig for å skape drivkraft i et såpass actionorientert spill. I N3 er denne drivkraften så som så.

På slagmarken blir imidlertid historien glemt for en stakket stund – her har slakterbransjen noe å lære om effektivitet. N3 er et actionspill i tredje person, som i tillegg ønsker å innføre elementer av strategi. Sistnevnte faktor uteblir, det er kun action her. Hjernen din kan du legge igjen på nattbordet. Før hver kamp kan du ta med deg to divisjoner av hærmenn. Du kan velge type (bueskyttere, sverdmenn, og så videre) på hver flanke. Underveis i kampene hender det også at allierte forsterkninger dukker opp.

Alle disse soldatene er imidlertid ren kosmetikk. Det er nemlig du som dreper 90 prosent av fienden, men du får samtidig inntrykk av at du er midt i et episk slag. Denne løsningen er helt grei, det er tross alt du som skal ha det moro – ikke soldat 349 og fiende 1337.

Dreping er faktisk ganske moro, spesielt når volumet blir så ekstremt som i N3. Her strømmer fienden mot deg i enorme mengder, seier synes til enhver tid umulig. Likevel lander du alltid på beina hvis du bare er god på knappetrykking. Som slåsskjempe kan du lenke sammen utrolige kombinasjoner som feier gjennom fiendens rekker. Men selv om det ser flott ut, er ikke disse kombinasjonene alltid like effektive. Derfor er det ikke bryet verdt å lære alle disse på rams. Etter hvert blir taktikken å trykke som en gal på X og Y, da får du et vel så bra resultat.

I tillegg til kombinasjoner har du to typer spesialangrep. Begge baserer seg på at du samler inn "sjelene" til dine døde fiender. Et barometer fylles opp når du får inn slike, og når det er fullt slår du til. Disse angrepene er grusomt herlige å se på, men på grunn av dødstallene virker det nesten som en litt for lettvinn løsning. Med det kraftigste angrepet blir du rett og slett for mektig for spillets beste – men underholdende er det utvilsomt.

En gjeng idioter

Fienden og dine allierte har en ting til felles; de er stokk dumme. Den kunstige intelligensen glimrer med sitt fravær i N3, og alt av soldater og datastyrte helter minner mer om kulisser enn viktige spillkomponenter. Dette har en tosidig effekt. På den ene side synker spillets kvalitet og troverdighet, når alle rundt deg er idioter. Spillet mister et allerede svakt strategisk holdepunkt og krigsfinessen uteblir. På den andre siden legger det til rette for mer råunderholdning for deg som supersoldat. Du slipper å konkurrere med dine medsoldater om "byttet", her er bordet dekket for masseslakt.

Om du er flink å drepe fiender, mister disse på mystisk hvis verdifulle objekter med jevne mellomrom. Herunder finnes våpen, beskyttelse og diverse andre magisk krimskrams. Din helt kan utstyres med opp til seks av disse spesialobjektene, og gjøres dermed mektigere. Du vil også oppleve å gå opp i nivå, dermed er N3 krydret med et lite rollespillelement. Hvis du sitter fast på et brett er det ofte et tegn på at du ikke har samlet nok erfaringspoeng i tidligere kamper, og da må du spille disse om igjen. Dette er tungvint, men om du dreper alt du ser på hvert brett styrer du trolig unna dette problemet. Etter brettene får du også en fin oppsummering med statistikk og en totalkarakter for din innsats. De fleste skoleelever vet hvor deilig det er å få toppkarakter, så her er det bare å stå på.

Utfordringen er imidlertid ikke den største om du har vært flink til å drepe. Da har du fått en jevn nivåstigning, og har en rekke fine spesialobjekter i ditt arsenal. Hvis du først dør, er N3 uhyre strengt med deg. Lagringspunkt er en saga blott, så her flyttes du rett tilbake til start når døden inntreffer. Dette er en dårlig løsning, siden repetisjon sjelden er av det gode. Dessuten er enkelte av brettene svært lange og store. Da er det lite fristende å spille store deler om igjen på grunn av manglende lagringspunkter.

Visuelt varierer spillopplevelsen. Miljøene er for det meste pene, om ikke veldig spennende for kresne gamere. Dessuten kan du ikke se spesielt langt på slagmarken, en mystisk dis legger hindringer for akkurat det. Enhetsrikdommen i N3 gjør at det krever mye av maskinvaren. Dermed er det ikke uvanlig å oppleve litt hakking når antall enheter på skjermen blir veldig stort, men ellers flyter spillet overraskende bra.

Kameraføringen kunne også vært litt bedre, det er tider da man mister oversikten fordi zoomingen er litt for sterk (justeringsmulighetene er små). Dessuten kjøres mellomsekvenser inn for enhver pris nøyaktig når de skal inn, selv når du er midt i et av dine verdifulle spesialangrep. Dette er lite gjennomtenkt av utvikler, og vitner rett og slett om sløvhet under produksjonen av spillet. Usynlige vegger er som vanlig irriterende, men legger ikke voldsomme hindringer i veien for spillopplevelsen.

Hvis N3 skal få en pris, må det være for historiens kjipeste stemmegivning. Det er lite som er overbevisende i dialogene mellom karakterene, og da hjelper det ikke at mellomsekvenser er forseggjorte rent grafisk. Klisjeene hagler, og karakterene blir raskt parodier på seg selv. Musikken er av en litt høyere kvalitet, men det er ikke så veldig mye å skrive hjem om her heller. Miljøeffektene gjør jobben sin, og hvis du skrur opp volumet føler du virkelig tilstedeværelse på slagmarken. Men som du sikkert har forstått, dette er ikke spillet du bør innvie ditt nye og overprisede anlegg med.

Konklusjon

N3 er blanda drops. Dermed fremstår spillet som ujevnt og til tider haltende. Det betyr likevel ikke at vi snakker om en kvalitativt svak tittel. Selv om spillutviklingen har kommet langt, kan fortsatt gjentatt bruk av få knapper underholde. Jeg får fortsatt frysninger av å se horder av slemminger komme skrålende i mot meg. Jeg gliser bredt og lenge når idiotene blir slaktet ned som hodeløs høns. Dessverre er det begrenset hvor lenge dette klare å holde min oppmerksomhet. Spørsmålet om hvorfor jeg spiller sniker seg inn etter hvert, og da skinner det gjennom at N3 ikke byr på noe spesielt. Dessverre.

Vurdering


Ninety-Nine Nights X360 X360 5/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 25. august 2006
  • Plattform: Xbox 360
  • Utgiver: Microsoft
  • Utvikler: Phantagram Interactive

Kommentarer (9)

Forsiden akkurat nå

Til toppen