Anmeldelse

Ninja Gaiden

Dette spillet vil ta deg. Det vil drepe deg. Om natten drømmer det om å banke deg så hardt at underbuksene dine aldri blir rene igjen. Det er rett og slett en mannevond drapsmaskin. Tør du ta det med hjem?

1: No title
2: No title

De fleste brettene er store og helt tredimensjonale, med mulighet for å vandre frem og tilbake. Det betyr at Ryu kan hoppe utfor et tak og lande korrekt på en gatestump et annet sted i spillet. Som den akrobaten han her beveger han seg både høyt og lavt gjennom landskapene som til gjengjeld fremstår som mer fysiske og håndgripelige. En annen ting som ikke er like håndgripelig er dessverre kameraet som sliter litt i enkelte situasjoner. Spesielt kan det være vanskelig å holde seg orientert i de akrobatiske delene hvor ninjaen skal løpe langs vegger eller foreta ekstreme hopp. Ved å trykke på høyre skulderknapp plasseres kamerat automatisk bak ryggen på Ryu, men i det tempoet han holder er det lett å miste oversikten.

Størrelsen på brettene åpner naturlig for en viss grad av eventyrelementer. For å passere låste dører må man finne løsninger (for eksempel godt skjulte ID-kort) og det finnes generelt en del gåter å løse. Det betyr trasking, noe som kan være utfordrende nok på de stedene hvor spillet automatisk regenerer fiender. Merkelig nok, og dette er til stor ære for Ninja Gaiden, blir det sjelden kjedelig å drepe de samme fiendene om og om igjen. Hvert møte føles nesten som det er det første, fordi kampene aldri er helt like. Det samme gjelder faktisk for sjefsskurkene du støter på.

I tråd med arkadetradisjonen fra 80-tallet er de enorme, skumle og harde som fandens bestemor. Men der hvor fortidens monstersjefer stort sett hadde et begrenset angrepsregister og beveget seg i faste mønstre, byr Ninja Gaidens slemminger på stadig nye overraskelser, til tider irriterende intelligens og tilsvarende deilig sitring i underlivet når de deiser i bakken som supertunge melsekker.

Når sjelen ut av kroppen springer
Når du møysommelig har drept en fiende kan du suge til deg sjelen hans. Denne lagres enten i form av ren helse, som essens du kan bruke som kreditt hos våpensmeden eller som ekstraenergi til spesialangrep med hovedvåpenet. Disse spesialangrepene er imponerende å se på og helt umulige å parere. De blir i tillegg sterkere avhengig av hvor mange essenser du klarer å suge til deg. Når en fiende dør i et spesialangrep slipper han fra seg en større essens som igjen kan brukes til å lage kraftigere angrep. Slik skapes et strategisk element.

Våpensmeden har små butikker sparsomt spredt over brettene. Her kan du kjøpe alt fra helsedrikker til våpenoppgraderinger, eller bare slå av en prat med den gamle sulliken. Våpenoppgraderingene er ganske essensielle - på den måten låser du nemlig opp flere og kraftigere angrepskombinasjoner på hovedvåpnene. Noen vil kanskje hevde at våpnene ikke er helt balanserte - det beste allroundvåpenet er antakeligvis sverdet du starter spillet med, men alle har sine godstunder og er absolutt verdt å utforske for å nyte alle de brutale kombinasjonene.

Smart der andre er dumme
Implementeringen av KI (kunstig intelligens) i spilltitler er ofte et kritisk punkt i spillbarheten på mange utgivelser. Fiender er stort sett forutsigbare og enkle å dytte overende, og nedprioriteres åpenbart til fordel for ressursbruk på grafikk- og lydsiden. Det har vært liten utvikling på KI-fronten i forhold til de gigasprangene som er tatt teknologisk.

Vel, i Ninja Gaiden er fiendene smartere enn deg og har et utall grep og teknikker som gjør dem livsfarlige, selv på tomannshånd. Tenk deg da å måtte slåss med fem stykker på én gang. Heldigvis er Ryu god til å blokkere slag og prosjektiler, men også da har motstanderne midler for å bryte gjennom forsvaret. Det eneste våpenet du egentlig har er egne ferdigheter, evne og ikke minst vilje til å bli bedre. Du må spille opp mot ditt beste hele tiden, det er nesten så man lurer på hvorfor ikke Tecmo har en kjip salgsfokusert markedsavdeling som andre utviklingshus har - er det ingen konsulenter som har kommentert at vanskelighetsgraden er så sinnssyk at den vil skremme bort kjøpere?

Heldigvis ikke, for i stedet for å skremme oss bort klarer Team Ninja, med sin unike hengivenhet til spillopplevelsen og kvaliteten på utfordringene som legges frem, å lokke, terge og provosere oss videre. Vi vil se neste brett, neste fiende, neste våpen - det er en perfekt balansegang mellom frustrasjon og seiersrus. Viktigst av alt: Ninja Gaiden føles aldri urettferdig. Hvis du ikke kommer videre, er det fordi du ikke prøver hardt nok, fordi du ikke konser nok. Det er faktisk slik et spill skal være. Det er ren valuta for pengene.

Konklusjon
Ninja Gaiden er en klassiker. Det er også et tydelig eksempel på en produksjon som har klart å holde fast på en klar visjon. En etterlengtet påminnelse om hvordan ting egentlig var en gang i denne bransjens spede begynnelse - da utviklerne laget spill like mye for seg selv som for salgslistene. Greit nok at Ninja Gaiden er et teknisk vidunder, men under teknologien ligger det en sjel og en enorm skapertrang. Derfor er det heller ikke et spill for alle. Hvis du ikke er forberedt på å lide litt, får du heller aldri nyte.

1: No title
2: No title

Siste fra forsiden