Anmeldelse

On the Rain-Slick Precipice of Darkness: Episode One

Penny Arcade er, til de som ikke kjenner til det, en internettbasert tegneserie med figurene Gabe og Tycho. Tegneserien er populær blant spillentusiaster fordi den tar for seg spillindustrien og inneholder derfor mye av dens internhumor og «stammespråk». Hovedpersonene i tegneserien står også i sentrum for spillet, og entusiaster kan glede seg over at mye av humoren og det som er karakteristisk med Penny Arcade, blir dyrket i der.

Trailer for Penny Arcade-spillet

Vis større

Trailer: Penny Arcade Adventures #2


On the Rain-Slick Precipice of Darkness, Episode One er akkurat så mye galskap som det høres ut som. Året er 1922, og i byen New Arcadia kommer en gigantisk robot og tramper i stykker huset ditt. Du kommer i kontakt med Gabe og Tycho, som driver et detektivbyrå som spesialiserer seg på overnaturlige fenomener og verdens undergang, av alle ting. I søken etter et svar på hva som foregår, dukker det stadig opp nye tråder, og du kastes ut i et helt absurd eventyr som innebærer ting som urinologer og en enorm mimer-konspirasjon.

Flott hybridstil

Spillet er på mange måter en blanding av klassiske eventyr- og rollespill. I starten utformer du din egen figur, og du styrer denne rundt i de forskjellige områdene fra en tredjepersons synsvinkel. Som i et eventyrspill er det veldig mange elementer i miljøene man kan utforske, og PC-versjonen har et klassisk pek-og-klikk-grensesnitt. Utgaven vi finner på Xbox Live Arcade fungerer på den måten at hver gang du nærmer deg et objekt som du kan samhandle med, popper et lite vindu opp og forteller om du kan utforske eller røre ved det aktuelle objektet. Dette systemet fungerer overraskende greit, og til tross for at man av og til må knote litt der det er mange objekter på samme plass, er det ikke nevneverdig irriterende.

Tychos kusine har tilfeldigvis en forkjærlighet for roboter.
Tychos kusine har tilfeldigvis en forkjærlighet for roboter.

Når det gjelder variasjonen, har godt over halvparten av objektene du kan samhandle med, ingen reell effekt utenom å være morsom. Det blir som pynten på kransekaka. Det ser fint ut, det smeller, men hvis du tar for mange bonbon-er, kommer du tilbake til den samme gamle vitsen igjen. Fordelen med å gjøre det på denne måten, er at det er vanskelig for spilleren å sette seg fast. Der hvor du i flere eventyrspill kan plukke opp et tannhjul og aldri få bruk for det, har alt i Penny Arcade-spillet en funksjon – mye på samme måte som i Zack & Wiki: Quest for Barbaros' Treasure.

Ettersom utviklerne velger et slikt design, må de også fylle på med litt ekstra, slik at ikke miljøene skal virke fattige. Dette systemet fungerer forholdsvis greit i On the Rain-Slick Precipice of Darkness, og mange av vitsene og tekstene omkring det du ser nærmere på, er svært lattermilde. Kombinerer du dette designet med relativt få områder og en ganske klar progresjonsstruktur, kan nok opplevelsen bli i overkant strømlinjeformet for oss som elsket spill som for eksempel Monkey Island.

Dialogtre uten mening

Når vi først er inne i den gaten, skal det også sies at mulighetene til å føre dialoger med andre er noe begrensede. Det har ofte ingen betydning hva du velger å si, ettersom dialogtreet fungerer etter alle-veier-fører-til-Rom-prinsippet. Til tross for mye humor og morsomme valg, føles spillet litt grunnere som følge av dette.

Kampsystemet i spillet tenderer mer mot de som vi finner i østlige rollespill. Du møter fiender og blir sendt inn i en egen kampmodus til det som blir et turbasert kampsystem. Du styrer deg selv, Gabe og Tycho i tillegg til noen andre figurer som kun kan komme med spesialangrep. Blant disse skal en koselig katt som slikker seg ren og tar ett helsepoeng fra fienden, nevnes. Koselig. Hver figur har helsepoeng, og disse beregnes ut i fra ditt erfaringsnivå. Det er totalt 15 erfaringsnivå i spillet, og som en følge av at du alltid slåss med alle tre, går de alle opp i nivå stort sett samtidig.

Robotkamp utenfor Desperasjonsgata 13.
Robotkamp utenfor Desperasjonsgata 13.

Det mange små enheter med godt spilldesign støpt ned i selve kampsystemet, uten at det som helhet kan klassifiseres blant de aller beste. Figurene dine har vanlige angrep i tillegg til spesialangrep. Spillet følger ikke turer slavisk i kamp, men din mulighet til å angripe bestemmes av tiden. Hvis du ikke tar et vanlig angrep når ikonet for det lyser at det er klart, kan du vente tilsvarende tid for å gjøre klart for et spesialangrep. Disse spesialangrepene gjør mer skade, og er i tillegg ferdighetsbaserte, et herlig tilskudd til et statisk kampsystem. Du må trykke på de rette knappene til rett tid for å få full effekt av spesialangrepet, og disse er akkurat såpass varierte at det ikke kan karakteriseres som et irriterende minispill.

I tillegg til å angripe, kan man ved å trykke på rett tid når fienden angriper, både delvis blokkere, blokkere og til og med angripe tilbake. Hvis du for eksempel slåss mot fire fiender samtidig, kan dette være et frustrerende kaos, siden du skal følge med på når fienden angriper, samtidig som du leter etter bandasjer eller lignende. For å skape en viss dybde og mulighet for taktikkeri, har man også muligheten for å bruke diverse «magiske» drikker, bandasjer og saker man finner på de forskjellige brettene. Med disse kan man gjøre ting som å lege en av figurene, øke hastigheten, senke forsvarsevnen til fienden og så videre.

Absolutt godkjent

Kampsystemet kunne med litt raffinering og justeringer helt fint vært brukt i et vanlig, fullpris-spill med dobbelt så lang utviklingstid som On the Rain-Slick Precipice of Darkness. Det kunne selvfølgelig vært ennå dypere og mer ferdighetsbasert, men slik det foreligger, tjener det dette spillets formål veldig bra.

Til slutt telles poengene opp.
Til slutt telles poengene opp.

Det er akkurat dette som gjør meg litt forbauset over spillet. Flere gode og moderne designvalg til tross, mye av historien i spillet er så fjasete at det er vanskelig å ta det seriøst. Det er riktignok mye som er morsomt her, men den evinnelige og lite selvhøytidelige tullestilen virker som et tveegget sverd for spillet, og det er vanskelig å bli grepet av historien – slik som man burde i gode eventyr- så vel som rollespill.

Spillets innpakning er også god, med en visuelt flott tegneseriestil dandert med små, fengende musikkstykker. Spillet presenteres også flott rent artistisk. De få mellomsekvensene som er her, samt overgangene mellom miljøer, er utformet som tegneseriestriper. Dette betyr ikke veldig mye for spillopplevelsen, men det er sjarmerende.

Det er vanskelig å tenke på On the Rain-Slick Precipice of Darkness som et Xbox Live Arcade-spill, siden det virker mye fyldigere enn disse ofte gjør. Prislappen er også noe høyere, og spillet koster 1600 Microsoft-poeng for å laste ned på Xbox 360, eller omlag 100 kroner hvis det lastes ned fra Steam eller Greenhouse.

Konklusjon

On the Rain-Slick Precipice of Darkness: Episode One kan karakteriseres som en kloning mellom vestlige eventyrspill og østlige rollespill. Det er stappet med mye humor og fjas, og opptrer så useriøst at det er nesten vanskelig å ta det på alvor. Dette kommer som en følge at det kobles vitser til den minste ting, og at historien er så absurd at man ofte må lese to ganger for å henge med i svingene. En flott visuell stil og et mer enn fungerende kampsystem kompenserer flott, og gjør dette til et trivelig spill for alle, enten de er fan av tegneserien eller ei.

Vurdering


Windows | X360
Nokså godt

On the Rain-Slick Precipice of Darkness: Episode One X360

On the Rain-Slick Precipice of Darkness: Episode One Windows

On the Rain-Slick Precipice of Darkness: Episode One X360 X360 6/10 Windows 6/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 13. mai 2008
  • Plattform: Xbox 360
  • Utgiver: Greenhouse
  • Utvikler: Hothead Games

On the Rain-Slick Precipice of Darkness: Episode One Windows Windows 6/10 X360 6/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 13. mai 2008
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Greenhouse
  • Utvikler: Hothead Games

Kommentarer (8)

Forsiden akkurat nå

Til toppen