Anmeldelse

One Piece: Grand Battle

En gummimann med stråhatt, en gubbe med grønnsakssprettert, en ondsinnet haifisk og en prepubertal elg. Hva som kan legges bak et uintelligent slåssespill er forbløffende.

Side 1
Side 2

Uforutsigbarhet er tydeligvis en del av det viltre piratlivet, for du vet aldri helt hva brettet du spiller på kan by på av lureri. Med jevne mellomrom vil det falle ned kasser på spillebrettet, og disse inneholder diverse hjelpemidler som kan kastes på fienden til din fordel. Dette kan være alt fra en bikube som gir motstanderen omvendt kontroll i en begrenset periode, til en bombe som deler ut større mengder skade. Men enda viktigere, i eskene finnes det også frukt, og i One Piece: Grand Battle kan tilgangen på frukt bety liv eller død. Det er nemlig den som gjør det mulig å utføre de kraftigste manøvrene.

Storslåtte superangrep
For når du har samlet opp nok fruktkraft kan du dele ut litt skikkelig grisedeng, og alle piratene har sine særegne måter å gjennomføre dette på. Disse angrepene utløses ved forholdsvis enkle knappekombinasjoner, så utfordringen ligger snarere i å vite når de bør brukes. Stiligst av alle er det kraftigste angrepet, som utløser en ganske lekker filmsekvens hvor figuren din gir ettertrykkelig beskjed om hvem som er sjefen. Når en manøver av dette kaliberet treffer med all sin makt, er det vanskelig ikke å smykke seg med et ondt, frådende glis. Disse superangrepene huser god variasjon mellom figurene, men dessverre er dette også den eneste store forskjellen på de. Resten av angrepene har en tendens til å være litt for like fra pirat til pirat, og dermed blir ikke variasjonen så stor mellom de ulike figurene. Selvfølgelig er den der, og den er merkbar, men vi skulle gjerne sett at den var større og mer betydningsfull. Det hadde gjort One Piece: Grand Battle til en ganske mye bedre middag enn den vi nå har fått servert.

I tillegg til den nevnte historiemodusen har One Piece: Grand Battle flere modi som vil holde på interessen din en god stund. En av modusene lar deg selv bestemme omstendighetene for en enspiller- eller flerspillerkamp, og det finnes også en turneringsmodus som åpner for at mange flere kan delta i fornøyelig flerspillermoro. Spillet inneholder også et lite utvalg minispill til avveksling fra de tradisjonelle kampene, men disse er ganske platte og fungerer på sitt beste som små sidesprang. I tillegg til de seks skjulte figurene finnes det kilovis med ekstramateriale i form av bilder og figurstatistikk, men jeg tviler på at noen flere enn One Piece-fantastene vil bruke timesvis på å åpne alt dette. Kudos til utviklerne for at det er inkludert, i alle fall.

Grafisk sett bærer One Piece: Grand Battle preg av å være basert på en animéproduksjon, og det ser bra ut. De til dels karikerte modellene tar seg godt ut, og det gjerne i sammenheng med flotte animasjoner. Med større detaljrikhet og litt mer polerte kanter kunne imidlertid spillet ha hevet seg enda et par hakk og blitt virkelig lekkert. Musikken er fungerende, men utmerker seg ikke noe særlig utover det. Det samme gjelder lydeffektene, men som nevnt innledningsvis er stemmeskuespillet fryktelig kjedelig og livløst. En mer forseggjort jobb med det auditive hadde vært på sin plass.

Konklusjon
One Piece: Grand Battle er et slåssespill som i sin simpelhet klarer å fange en bred brukermasse. Den enkle spillbarheten gjør spillet lett tilgjengelig, samtidig som spillopplevelsen innehar en viss dybde. Når det er sagt, så er det mye som kunne ha blitt gjort bedre. Særlig likheten mellom de ulike piratene trekker ned, så mer differensierte figurer kunne definitivt ha tilført spillet variasjon i større grad. Alt i alt får vi servert en kompetent animéfighter som kan by på enkel, men god underholdning til den som leter, og tilhengere av One Piece-franchisen vil absolutt bli fornøyde med spillopplevelsen One Piece: Grand Battle har å by på.

Side 1
Side 2

Siste fra forsiden