Sniktitt

Overclocked: A History of Violence

For tre år siden gav tyske House of Tales ut The Moment of Silence, deres andre forsøk på å konkurrere i den internasjonale eventyrspillbransjen. I den større sammenhengen dreide spillet seg om en guffen storebror-ser-deg-virkelighet, men på det mindre planet gikk det, som eventyrspill flest, mest ut på å klikke rundt på pene bilder, kombinere gjenstander og prate med mennesker.

David vurderer å ta tidligkvelden.
David vurderer å ta tidligkvelden.

Overclocked er det nye eventyrspillet fra House of Tales-duoen Martin Ganteföhr og Tobias Schachte, og høyst gjenkjennelig i så måte. Pressematerialet lover ambisiøst «en historie om vold», og legger opp til at spillet vil takle vanskelige problemstillinger – men så langt, etter over fire timer spill, venter jeg egentlig fortsatt på at det hele skal begynne. Fortellingen er med andre ord tydelig strukket ut, og kunne hatt stor nytte av å kuttes ned og kondenseres til det halve.

En plaget psykiater

Men la oss ta det første først: Det hele begynner en mørk New York-natt. Fem ungdommer blir funnet hutrende i det iskalde regnet, uvitende om hvordan de havnet der, og tilsynelatende med fullstendig hukommelsestap. Oppførselen er aggressiv og utilregnelig, og fører til at de fem samme natt blir lagt inn på psykiatrisk avdeling på Staten Island. Det er her du kommer inn i bildet. Som tidligere militærpsykiater David McNamara er det din oppgave å nærme deg disse forstyrrede personene, og langsomt vikle ut deres bakgrunn og historie.

Når Overclocked foreløpig har vist seg fra en ganske uheldig side, er det først og fremst fordi det psykiatriske arbeidet virker konstruert og oppstyltet. Siden hovedpersonen David strengt tatt burde vite langt mer om psykiatri enn de fleste spillere, blir arbeidsfordelingen pussig: Det føles rart at man uten opplæring eller veiledning skal måtte dirigere David rundt, og gjette på hva han må gjøre for å få pasientene til å åpne seg. For at uutdannede hoder skal kunne henge med i svingene, er spillet med andre ord tvunget til å forenkle psykiatrien voldsomt, og her har House of Tales vært litt uheldige.

Hypnose er en viktig del av repertoaret.
Hypnose er en viktig del av repertoaret.

Jeg er ingen psykiater, men om jobben er så enkel som dette spillet gir inntrykk av, burde jeg kanskje vurdere å skifte yrke. Alt David trenger å gjøre, er å skaffe til veie noe som minner pasientene om begivenhetene som førte til sammenbruddet den natten. Han kan for eksempel spille av et lydklipp med stemmen til en person pasienten kjente, eller vise frem en gjenstand pasienten hadde et spesielt forhold til.

Dette høres i og for seg ikke helt dumt ut, problemet er bare at spillet behandler overgangen fra gurglende grønnsak til fortellende, reflektert menneske mekanisk og kunstig. En spesielt aggressiv pasient kan for eksempel true med å drepe deg i det ene øyeblikket, for så tålmodig å fortelle sin forhistorie i det neste – etter at du har lagt ham i håndhjern og «minnet ham på» en bekjent person. At en person som ligger ydmyket på gulvet og åpenbart koker er i stand til å roe seg ned i løpet av en brøkdel av et sekund virker unektelig pussig.

Uttrukket og repeterende

Det som imidlertid gjør aller mest for å ta luven av denne ellers fiffige løsningen, er at denne prosessen gjentas svært mye – i hvert fall i de fire–fem timene jeg har sett så langt. Man vandrer fra en pasientcelle til den neste, presenterer lydopptak etter lydopptak, og får stadig kun marginale nye avsløringer som premie.

Mye av spillet foregår som spillbare pasientminner.
Mye av spillet foregår som spillbare pasientminner.

Når pasientene forteller, presenteres fortellingene som spillbare tilbakeblikk, og i omvendt rekkefølge av slik de foregikk. Det betyr at du begynner med slutten av fortellingen, hvor pasientene forteller deg om hvordan de rømte fra institusjonen hvor de ble holdt, og så skritt for skritt beveger deg bakover i tid. Stadig rykker man litt nærmere sannheten om hva som er skjedd.

Også i disse tilbakeblikkene virker fortellerteknikken litt haltende – hvis dette allerede har skjedd, er det litt underlig at spilleren må utforske seg fram til hva som skjedde «på nytt», men de er likevel den mest spennende delen av hva spillet har å by på så langt. Overclocked er ganske dyktig til å bygge det illevarslende ubehaget slike mysterier ofte hviler på, og dette forsterkes av at man beveger seg stadig bakover. Selv om selve spillingen foreløpig er smårotete og uspennende, er mysteriet appellerende nok til at det er fristende å fortsette.

Sviktende skuespill

House of Tales er ikke verdens største utviklerstudio, og det er kanskje forståelig at Overclocked sliter litt med å få animasjonen, dialogen og regien til å sitte like godt som mer bemidlede spill, slik som Drømmefall, Fahrenheit eller Grim Fandango, men det er like fullt synd. Overclocked er et spill det er nesten umulig å ikke sympatisere med – man kan se at det så gjerne vil – men foreløpig har det ikke klart å frambringe nerven, de treffende dialogene eller den stramme plottutviklingen som fortellingen her legger opp til.

Spillet bruker delt skjerm for å formidle to scener samtidig.
Spillet bruker delt skjerm for å formidle to scener samtidig.

Overclocked ble utgitt i Tyskland i fjor høst, og oversettelsen til engelsk er ikke helt ferdig enda. Min kode er derfor stemmelagt på tysk, med engelske undertekster, noe som gjør det vanskelig å forutsi hvordan den engelske dialogen vil fungere. Det tyske stemmeskuespillet som er her, er i hvert fall ganske monotont og udramatisk – også i situasjoner hvor litt mer følelser og teater ville gjort seg.

Igrunn kan det samme sies om hele tilnærmingen til fortellerteknikk Overclocked bruker – med et så spennende konsept burde House of Tales forsøkt å gjøre presentasjonen mindre statisk. Spillet presenteres som en serie tradisjonelle pek-og-klikk-skjermer, og føles dermed nært beslektet med spillserier som Syberia og Den Lengste Reisen – men selv Syberia var mer livlig enn dette.

En mer livlig og fleksibel teknisk løsning, slik som for eksempel den vi så i Drømmefall, ville nok være å foretrekke, og det kan nesten synes som om spillet begrenses av en litt for rigid spillmotor, som blant annet krever at animasjoner og utsagn spilles av på rekke i stedet for samtidig. Dermed får man resultater som at David sier noe til en pasient, pause, reiser seg, pause, sier noe mer. Unaturlig og en smule langtekkelig.

Ny dag, ny pasient.
Ny dag, ny pasient.

Konklusjon

I løpet av de fire–fem første timene er det dessverre lite å bli begeistret over i Overclocked. Spillet har et enkelt, fullstendig fengslende musikalsk tema, en ubehagelig atmosfære og et spennende konsept å spinne ut fra, men foreløpig har House of Tales gjort litt klossete valg for å realisere selve spillet. Man vikler stadig ut nye biter av historien, men det er sjelden disse byr på spennende nye oppdagelser – og dermed klarer ikke spillet helt å gjøre opp for at gåteløsningen og psykiatripraksisen sliter med å overbevise.

At regi, animasjon og stemmeskuespill også legger seg på et greit, men uspennende nivå er dermed vanskelig å la seg begeistre av. Overclocked er, så langt, et spill som vil mer enn det får til.

Merk: Overclocked: A History of Violence kommer i salg i norske butikker 2. mai.

Kommentarer (5)

Forsiden akkurat nå

Til toppen