God varighet
Painkiller er et stort spill, og tar mange timer å spille gjennom. På tross av at gameplayet egentlig er litt ensformig klarer det å underholde helt til siste slutt, mye takket være at det hele tiden byr på nye flotte omgivelser og fantasifulle fiender. Likevel er det ikke til å unngå at motivasjonen for å spille videre faller litt mot slutten, og noen av de senere brettene føles litt for drøye. Varighet har spillet i alle fall nok av, og i tillegg kommer det med opplåsbare vanskelighetsgrader, og - som i Max Payne 2 - en alternativ slutt for de som klarer å spille gjennom hele spillet på den mest krevende vanskelighetsgraden. Faktisk inneholder Painkiller enkelte kart som ikke er tilgjengelige på normal vanskelighetsgrad, slik at du må spille gjennom spillet en gang til for å oppleve alt det har å by på.
Som seg hør og bør kommer Painkiller med mulighet for flerspiller. I tillegg til "deatchmatch" og "team deathmatch" kommer spillet med tre spennende moder: "People can fly" (hvor du er usårbar, så lenge du holder beina på bakken), "voosh" (deathmatch hvor alle får likt våpen i 30 sekunder av gangen) og "The light bearer" (hvor målet er å være spilleren som innehar "rage"-bonusen når tiden går ut). Flerspiller i Painkiller er raskt, hektisk og tar en stund å venne seg til, takket være de noe spesielle våpnene i spillet. Det mest populære våpenet online ser ut til å være stokkskyteren, som er svært kraftig, men som trenger en god del øvelse for å brukes effektivt. Dette er fordi prosjektilene går "i bane" gjennom luften, samtidig som de går litt saktere enn vanlige kuler.
Kartene i flerspillerdelen er alle godt laget, både med tanke på utseende og spillbarhet (enkelte har et veldig "Unreal Tournament"-preg over seg), men det er ikke så fryktelig mange av dem. Den første versjonen av Painkiller var plaget av en del småproblemer på dette området, og utviklerne har rettet på mye av dette i den seneste oppdateringen, som også kommer med et nytt kart. Ulempen er at oppdateringen er på hele 50 MB, noe som blir et problem for enkelte spillere. Etter oppdateringen er spillet ganske morsomt på nett, selv om det kommer med det vanlige problemet at det er få som gidder å spille annet enn "deathmatch" og "team deathmatch".
Svært vellykket presentasjon
Painkiller kjører på en avansert hjemmebrygget grafikkmotor som klarer å produsere store kart med vanvittige detaljer, og så befolke disse med mengder av godt animerte monstre. I tillegg leverer den realistisk fysikk (takket være Havok-systemet), og på dette området er spillet overlegent det meste på markedet nå. Det grafikkmotoren ikke gjør like godt er å utnytte seg av alle de "nye" effektene, som pixel-shading, bump-mapping og dynamisk lys og skygge. Helhetsinntrykket er likevel vanvittig godt, mye takket være den fantastiske arkitekturen, de fantasifulle fiendene og den flotte fysikken.
Lydsiden er like god. Alle kartene kommer med to ulike lydspor - ett for når alt er fredelig og du er opptatt med å utforske, og ett for de gangene kulene flyr rundt ørene dine som en horisontal haglbyge. Førstnevnte spor har en tendens til å være rolig og stemningsfullt, mens sistnevnte oftest består av relativt tung rock. Det er imidlertid lydeffektene som virkelig imponerer. I det forlatte operahuset hører du, for eksempel, klapping når du befinner deg på tribunene, et surr av stemmer når du er i lobbyen, og skrik og skrål (også kjent som operasang) når du er i salen. Alle disse lydene høres forvridde og spøkelsesaktige ut, og slik er det stort sett med alt av lyder i spillet. De bygger rett og slett opp stemningen på en glimrende måte.
Konklusjon
Painkiller er et fryktelig godt spill, det er det ingen tvil om. Spillet kommer med fantastiske og varierte kart, horder av unike fiender og et lite men svært velfungerende våpenarsenal. Gameplayet er raskt og svært tilfredsstillende. Grafikken er på mange måter noe av det peneste vi har sett, og fysikkmotoren kan få kjeven til å falle ut av ledd, spesielt når du kjemper mot de aller største fiendene som river i stykker det de måtte komme over av vegger og søyler. I tillegg er Painkiller et stort spill, som tilbyr mange timers gameplay. Det blir imidlertid litt ensformig etter hvert, og selv om det aldri slutter å være gøy må det sies at det ikke er like fantastisk etter ti timer som det er etter fem. Totalt sett er dette et spill du må ha hvis du liker førstepersons skytespill, selv om det ikke når helt opp til de aller beste spillene i sjangeren.
