Anmeldelse

Paper Mario 2: The Thousand Year Door

Han kan hoppe, banke med hammer, gjøre seg om til et papirfly og mye annet som forventes av en millimetertynn karakter. Nintendo har reinkarnert rollespilleren i den smålubne rørleggeren. Markedets nyeste Action Man er allerede av mote, høstens superhelt er Paper Mario.

Side 1
Side 2

På ’n igjen
Det er vel ingen stor overraskelse at Mario også i dette spillet skal redde den fagre prinsesse Peach som har blitt tatt til fange. Vanligvis er det Bowser som tar på seg oppgaven som ekkel, farlig fiende som vil tvangsgifte seg med heltens kjæreste, men i dette spillet spiller han ikke en så sentral rolle. Verstingen i dette spillet vil riktignok ikke gifte seg med prinsessen, han vil bare ha informasjon. Beleilig nok for historiens gang er Mario og sjefsskurken ute etter det samme, den himmelske skatten bak Tusenårs-døra. For å få gå inn i denne døra må man være i besittelse av de syv krystallstjernene. Naturlig nok er da også spillet delt opp i kapitler, ett for hver stjerne. For å skaffe seg disse stjernene må Mario sette alle kreftene til pers. Dog er størsteparten av disse fraværende i begynnelsen av eventyret.

Underveis i spillet vil man tilegne seg nye evner, og dermed komme videre ved steder en har stått fast ved før. For de som har spilt Metroid Prime vil det være et kjent virkemiddel. La spilleren gradvis få flere muligheter, og han vil holde på til han har tilegnet seg alle. Paper Mario 2 vil holde på interessen din hele veien gjennom, noe som er på grensen til et maraton. Spillet kan by på godt og vel 30 timer med moro, og når det har fått samlet litt støv i spillskuffen skal du ikke se bort i fra at det er tid for enda en heisatur med Papir-Mario og vennene hans.

Mario er kjent for å gjennomføre de mest strabasiøse oppdrag, helt på egen hånd. Vanligvis trenger han ikke hjelp fra andre. Dette gjelder imidlertid kun for den lubne versjonen, for den papirtynne har hele tiden med seg en partner. Underveis i spillet møter man nye karakterer, og ikke så rent sjeldent blir det flere med i gjengen. Dessverre er det bare mulig å ha en av disse aktiv om gangen, så en er nødt til å bytte etter behov. Foruten å være en uvurderlig assistanse i kamp, kan partneren din utføre en spesiell handling når du beveger deg rundt på områdene. En kan komme med informasjon om området man befinner seg i, mens en annen kan slenge seg ut i et skjell, for å nevne noen. Dette partnerskapet er et godt grunnlag for flere gåter som finnes i spillet, noen mer utfordrende enn andre. Den engasjerende gåteløsningen og den flotte progresjonen i eventyret er i tipp topp stand, men i noen tilfeller forekommer dessverre fenomenet ”backtracking.” Man går fra A til B, for så å gå tilbake til A og deretter til B igjen. Det legger en liten demper på spillergleden, men det dreier seg ikke om et svært fellende argument mot Paper Mario 2. Slike eksisterer ikke.

To og en halv papirdimensjon
Da tredimensjonale spill kom på markedet var det stor oppstandelse, fryd og glede. Nintendo går med Paper Mario 2 et halvt skritt tilbake - noe som kanskje er enda mer revolusjonerende – og gir oss det som blir beskrevet som to og en halv dimensjon.

Det dreier seg om papir, som navnet tilsier. Alle figurene i spillet er flate, håndtegnede og dermed også todimensjonale. Men når disse figurene plasseres ut i spillet kommer den tredje dimensjonen inn i bildet; dybden. De sjarmerende 2D-skapningene kan ikke bare bevege seg til høyre og venstre, men også inn og ut. Voilá, to og en halv dimensjon. Dette er ikke bare fascinerende i visuell sammenheng, spillmekanikken byr også på flere morsomme vendinger i tråd med de flate karakterene på tredimensjonal bakgrunn.

Denne noe merkelige blandingen kan ikke beskrives som annet enn lekker. Det finnes mange grafikkteknologiske tøser der ute som tror at god grafikk er synonymt med fullendt semi-realisme. Og ja, i mange tilfeller er dette et sentralt emne når det visuelle skal legges på bordet, men Paper Mario 2 er et himmelsk unntak. Superlativene hagler på når øynenes oppfatning av dette spillet skal beskrives. Sjarmerende, søtt, morsomt, interessant, innovativt. Det vil ingen ende ta. Spillgrafikk er kunst, og Paper Mario 2 bærer et nydelig artistisk preg vi sjeldent ser i spillverdenen ellers. Et deilig visuelt avbrekk fra alle de dårlige forsøkene på å fremstille realisme.

Gammelt blir nesten nytt
Nostalgi er nødt til å være et kodeord i forbindelse med Nintendos spillfilosofi, for de vet virkelig hvordan å røre ved følelser. I dette tilfellet dreier det seg om lydbildet. Paper Mario 2 kan skilte med oppussede versjoner av mange av de gamle klassikerene, enten det er hele melodier eller bare små lydsnutter. Selvfølgelig finnes det også mange andre nye melodier, men det er gjengangerne fra gamle dager man legger spesielt merke til. Dessverre faller det hele litt gjennom og blir ikke helt hva det kunne ha vært. Selv om musikken ofte glir flott inn i bakgrunnen kan den til tider bli litt repetiv. Ikke misforstå meg, den er pen, men det er ikke komponering som gir deg gåsehud helt ut til fingertuppene.

Konklusjon
Nintendo slutter aldri å overraske, og Mario viser sin allsidighet som spillkarakter. Han er ikke bare en action-helt, men også en mester i taktiske manøvrer. Selv om spillets uttrykk er papirtynt, er spillbarheten solid som flere tonn sement. Engasjerende kamper, spennende gåter og nydelig grafikk er bare noen av de tingene som gjør Paper Mario 2 til et spill du rett og slett ikke kan være foruten. Hvis du vil beholde litt selvrespekt som spiller bør Paper Mario 2 være en del av din spillsamling. Den litt gjentagende musikken og all tilbaketraskingen er noe av det konkrete som hindrer Paper Mario å nå helt til topps, men likevel er det et fryktelig godt spill. Dette er en opplevelse fylt av kreativitet og nyvinning som alle GameCube-eiere burde være forunt. Papir har aldri vært fjernere fra A4-format.

Side 1
Side 2

Siste fra forsiden