Grafisk kaloribombe
Når det gjelder det grafiske holder Pathway to Glory et jevnt høyt nivå. Utvikleren har gått langt for å skape så autentiske miljø som mulig. RedLynx har blant annet tatt over 8000 bilder fra virkelige slagmarker, som er lagt inn i spillet på en nydelig måte. I tillegg har man tatt ekte bilder av en avdeling i den finske hæren som fungerer som portretter av de ulike soldater inne i spillet. Videre er de små soldatene og militære fartøy fint gjengitt. Også grensesnittet er pent, og ikke minst enkelt. Og la oss ikke glemme de nydelige bildeseriene mellom oppdrag, de lager en ramme rundt spillet som vil gi deg gåsehud.
Lyden er også et stort pluss i Pathway to Glory. Musikken er rett og slett nydelig, den kan spilles om og om igjen uten at du blir lei. På slagmarken får man servert drønnende eksplosjoner, skjærende smerteskrik, og hvinende prosjektiler. Sist men ikke minst kommer stemmegivningen. Ti forskjellige språk, med ulike dialekter, er lagt inn. Samtlige av dem holder høy kvalitet og er til tider meget underholdene. Heller ikke her blir man lei av å høre de samme frasene om igjen og om igjen. Et lite minus her er periodisk hakking hvis mye lyd skal serveres på en gang, i tillegg til at små segmenter av og til faller helt ut.
World Wide War
RedLynx har selv uttalt at man ser på enspillerdelen som en slags opplæring for flerspillerdelen. Det er litt synd, for vi kunne gjerne spilt mye mer. Er du glad i å utfordre venner og fremmede via ulike flerspillerkanaler er dette en tittel som vil underholde deg til du går av med pensjon. Alle tre flerspillermodusene er midt i blinken (lokalt, blåtann og GPRS), og er som skapt for N-Gagen. Alle modusene ble behørig testet, og overraskende nok, den ene var mer underholdene enn den andre. Det ble rett og slett hysterisk morsomt og spennende uansett hvilken variant du spilte!
GPRS er det som gjør at dette spillet er unikt på håndholdte konsoller. Jeg tok meg selv flere ganger i å droppe søvn og mat til fordel for å nedkjempe motstandere fra blant annet USA og Asia. Spillet er som skapt for denne typen flerspiller, og kvaliteten er uten unntak meget høy.
Man spiller over flere kart, også de samme om igjen, før "krigen" blir avgjort. Som i enspillerdelen kan alle bygg og farkoster ødelegges, og på GPRS blir dette ekstra merkbart. Kommer du tilbake til en tidligere slagmark vil denne være lagret fra forrige gang du var der. Knuste bygninger og stridsvogner ligger på de samme plassene du forlot dem, noe som igjen gir økt realisme.
Alt vel så langt, men er det virkelig ingen minus ved Pathway to Glory? Jo da, de finnes. Lagringsmuligheten er begrenset, og kan kun skje mellom oppdrag. At lyden av og til svikter litt er nevnt, så også den noe korte enspillerdelen. Heldigvis har ikke dette noen stor betydning for spillopplevelsen. Ellers er det lite å trekke for, spillet er godt gjennomført helt ut til fingertuppene
Konklusjon
Pathway to Glory innfrir helt klart som N-Gages Messias. Det er åpenbart at det ikke har blitt spart på noe i produksjon og forskning. Spillet er rett og slett skreddersydd for konsollen, og viser da en enorm nivåhevning i forhold til tidligere utgivelser. I sum er Pathway to Glory er et glimrende spill uavhengig av plattform. Har du N-Gage? Knus sparegrisen og kjøp Pathway to Glory. Har du ikke N-Gage? Ja, da er det kanskje på tide med en ny mobil.
