Anmeldelse

Phoenix Wright: Ace Attorney Justice for All

Da Phoenix Wright kom ut for omtrent et års tid siden var jeg i lykkeland. Jeg var fra meg av begeistring over det meste: slapstickjussen, de herlig sprø figurtegningene, dynamikken i rettsalen og den sjarmerende musikken. Det var herlig originalt, herlig sjarmerende og herlig tilfredsstillende, og da var det vanskelig å hisse seg noe særlig opp over de manglene som fantes.

Nå er oppfølgeren ute, og jevnt over er det i grunn lite som har forandret seg.

Phoenix framstår på mange måter fortsatt som et barn følelsesmessig, og veksler overtydelig mellom arrogant fryd og ekstrem frustrasjon, avhengig av om saken går hans vei eller ei. Klientene hans synes dessuten fortsatt alltid å være like skyldige – inntil man begynner å vikle ut anklagernes påstander og påpeke hullene i deres resonnementer. Og aktoratet? Vel, det består fremdeles av sleipe jussjonglører med perfeksjonsmani – mennesker som ikke eier moralske skrupler, og hvis viktigste og eneste mål er å få den tiltalte dømt på alle tiltalepunkter.

Det er med andre ord som det alltid har vært: en herlig suppe av komikk, krim og døv sjarme, hvor lite er som det først ser ut. Din oppgave er å vikle ut det ene mysteriet etter det andre, i jakten på de siste brikkene i puslespillet – brikkene som skal frikjenne din klient. Gjennom tusenvis av dialoglinjer blir du stadig mer kjent med denne burleske ansamlingen mennesker, men til tross for at spillet mer enn noe er en enorm mengde tekstlinjer du skal lese gjennom, blir det sjelden kjedelig.

Det man sitter igjen med er strålende, fantasifulle dialoger – og en gjennomgående vilje til å overraske. Det er et spill så velskrevet og fantasifullt at de fleste konkurrenter knapt når det til knærne.

Justitias boksering

Selve spillet følger omtrent samme mal som før, og veksler dermed jevnlig mellom to faser. I den første må du bevege deg rundt på åsted og omegn og gjøre forhør med vitner og andre mennesker som befant seg i nærheten da ugjerningene fant sted. Her kan du også studere åstedet i leting etter nye fysiske spor.

Den andre fasen foregår i rettssalen, og her gjelder det å bruke all informasjonen du har samlet inn på best mulig måte. For det meste innebærer dette grundige vitneavhør, hvor du selv kan velge hvilke påstander du ønsker å presse vitnet på, og hvor din oppgave er å utpeke selvmotsigelser i det som blir fortalt. Systemet er som før veldig konkret, i den forstand at ethvert vitneprov inneholder slike selvmotsigelser. Som et resultat av dette er det lett å ende opp med blod på tann når du får sjansen til å gjøre hakkemat av hele vitnesbyrdet.

Det er med andre ord gøy å plukke argumentene fra hverandre, ikke minst fordi reaksjonene fra både vitneboksen og aktoratet gjerne er markante – sleipe flir som smelter, svette som renner eller søte smil som med et knips forvandles til demonbesatt raseri. Rettssakene føles som boksekamper, og når du endelig er i ferd med å vikle det hele ut, og ting endelig begynner å gå din vei, er det vanskelig å skjelne mellom Phoenix' triumferende argumentasjon og tenkte fysiske slag mot aktor eller vitneboks.

En venstreslegge, men aktor kommer med motargument! En høyre idet motargumentet rives i filler ved å vise til andre sider av bevismaterialet! En rett venstre til! Og knockout!

Distansen til realistisk juss er, som du sikkert skjønner, ganske stor.

Små forbedringer

Det er ikke allverden som er gjort med det grunnmekaniske siden Ace Attorney. Først i rekka stiller "psykelåsene", som dukker opp en gang i blant hvis et vitne lyver eller ikke ønsker å fortelle sannheten om noe. Disse låsene fungerer omtrent som vitneavhørene i rettssalen, og består følgelig av at vitnet legger fram en påstand som du skal motbevise. Dette gjør du ved å vise til en gjenstand eller person som på ulike måter skaper et motargument mot påstanden som ble lagt fram.

Trolig er litt av hensikten med disse psykelåsene å bringe litt av rettsalsspenninga til etterforskningsfasen, og i så måte er det et vellykket tillegg. Enda mer vellykket er imidlertid det at du i Justice for All kan bruke persongalleriet når du konstruerer argumentasjonen din. Spillet kan dermed stille deg spørsmål hvor svaret er en person, og som et resultat er spillet bedre i stand til å la personalintriger styre mysteriene. En heldig videreutvikling, med andre ord.

Den siste egentlige endringen i Justice for All kommer i form av et mer fleksibelt straffesystem. Som i det første spillet i serien er det grenser for hvor mange tabber du får lov å gjøre, men i det forrige spillet var denne grensen satt til fem feil. I oppfølgeren er systemet mer fleksibelt: Grove bommerter kan tære så mye som halvparten av dommerens tålmodighet, mens mindre flauser kanskje bare trekker en tiendedel. Dermed føler du i større grad at de store avgjørelsene er viktige og tyngende.

Tidvis litt langdrygt

Utbedringen løser imidlertid ikke spillets største egentlige problem. Både i Ace Attorney og i Justice for All er det åpenbart behov for å straffe spilleren for feil, slik at man sørger for å tenke seg om både to og ti ganger hvis man er usikker på om argumentasjonen man har tenkt ut holder vann.

Problemet er at den endelige straffen er både urimelig og umorsom: Hvis du bruker opp alle dine sjanser, blir den tiltalte kjent skyldig, og du blir kastet rake veien tilbake til startskjermen, hvor den eneste veien videre er å fortsette fra forrige gang du lagret spillet.

Hvis du har glemt å lagre på en stund, innebærer det å "dø" med andre ord at du må klikke deg gjennom en masse velkjent dialog før du kommer tilbake dit du var. Det går langsomt, det er totalt uinteressant og det føles ikke en gang som noen skikkelig straff – det er bare kjedelig.

Alternativet til denne kjedsomhetsvalsen er ganske opplagt, og består i å lagre ofte. Men både i Ace Attorney og i Justice for All er det å lagre gjort unødvendig komplisert – du blir sendt tilbake til startskjermen, og må deretter laste inn spillet på nytt. Jeg antar at hensikten med å gjøre det såpass omstendelig er å hindre at lagresystemet blir utnyttet, men løsningen er alt annet enn ideell. Du vil etter alt å dømme havne i noen situasjoner der spillets logikk ikke overlapper helt med din egen, og når det skjer, er det litt frustrerende å bli straffet for at du tenker annerledes enn spillet.

Heldigvis er denne typen situasjoner sjeldne, og sakene i Justice for All utmerker seg langt mer for sine kvaliteter enn for sine få frustrerende øyeblikk. Logikken vris og vendes til stadighet, nye fakta kommer for dagen, og ganske snart viser det seg at alt som hittil har blitt sagt, har vært basert på falske premisser.

Dermed føles sakene sjelden kjedelige, noe som er en aldri så liten prestasjon, ettersom alle de tre hovedsakene byr på timesvis av utforskning og diskusjon. Jeg vil anslå at spillet varer knappe tyve timer, og med tanke på at den første av de fire sakene er en kjapp innføring for nyankomne, betyr det at hver av de påfølgende sakene er rimelig kjøttfulle saker.

En deilig side ved spillet er dessuten hvor håndholdtvennlig det er – dette er et av få spill jeg har vært borti som ikke bare kan spilles på bussen eller toget, men som faktisk kan nytes mens man går. Siden det aldri haster å gjøre en beslutning eller se neste dialoglinje, kan man når som helst gjøre små pauser i spillingen hvis man trenger å rette oppmerksomheten annensteds. Som et resultat er det både lettvint og fristende å ta med seg Phoenix hvor man nå enn ferdes. Herlig!

Konklusjon

Det er rimelig enkelt å forutsi hva du vil synes om Phoenix Wright: Ace Attorney Justice for All. Hvis du likte forgjengeren vil du like dette også, og hvis du ikke har spilt forgjengeren bør du strengt tatt kjøpe den først, siden du ellers vil gå glipp av begynnelsen av historien, samt en del referanser.

Phoenix Wright føles allerede som en klassisk spillserie, og selv om Justice for All kunne nytt godt av litt mer spillmekanisk variasjon og en mer dynamisk form for straff, er det framfor alt en ny samling med herlige, komiske krimmysterier du rett og slett fortjener å oppleve.

Phoenix Wright: Ace Attorney Justice for All DS DS 7/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 16. mars 2007
  • Plattform: Nintendo DS
  • Utgiver: Capcom
  • Utvikler: Capcom

Kommentarer (5)

Forsiden akkurat nå

Til toppen