Anmeldelse

Pirates of the Caribbean: At World's End

Jeg elsker pirater. De står for en ekstremt utsvevende livsstil som har preget mang en guttedrøm, inkludert undertegnedes. Derfor har Pirates of the Caribbean-filmene vært en positiv opplevelse for meg, til tross for mengdene av overnaturlige skapninger og fenomener. Spillene med Will Turner & co. har imidlertid ikke vært av samme kvalitet, og The Legend of Jack Sparrow var like gøyalt som å bli utsatt for en real kjølhaling. I så måte er Pirates of the Caribbean: At World's End en mikroskopisk opptur, men det er likevel langt og lengre enn langt mellom høydepunktene.

Jack Sparrow er tøff med bare nevene.
Jack Sparrow er tøff med bare nevene.

Eventyr med mye action

World's End er et tredjepersons actioneventyr , med et enormt fokus på å trykke knapper så langt ned i Xbox-kontrollen som mulig. Dette er ikke spillet for tomler med prestasjonsangst! Her kryr det nemlig av halvdumme fiender, og da blir A-knappen raskt din beste venn. Ellers får du også servert en liten porsjon hjernedøde dueller mot kjente og kjære fiender.

Jack Sparrow er selvsagt spillets hovedperson, og det er ham du styrer det meste av tiden. Du får imidlertid sjansen til å kontrollere store deler av persongalleriet innimellom, slik som Elizabeth Swann, Will Turner og Kaptein Barbossa. Enkelte ganger har du faktisk tre karakterer tilgengelig samtidig, og du kan når som helst bytte hvilken av dem du styrer.

Selv om spillet tar sitt navn fra den siste filmen, er faktisk halvparten av historien hentet fra film nummer to i rekken. Rent fortellermessig tas det et steg tilbake, og det føles tidvis som om du har opplevd mye av det som skjer tidligere. Mot slutten flyttes fokuset over på den ferske filmen, og her får du servert flere avslørende detaljer. Hvis du vil holde spenningen anbefales det derfor at du går på kino før du eventuelt tester spillet. Selv om det som fortelles i At World’s End er spektakulært, er det svært lite som gir noen mening. Spillets historie er full av huller, og mellomsekvensene forvirrer ofte mer enn de forklarer. Det er mange løse tråder her, altså – ja, enkelte steder er det ingen tråder å spore i det hele tatt.

Som vi har vært inne på er det slåssing som står i sentrum i At World’s End. Det er i og for seg greit, men kampsekvensene viser seg raskt å være en nærmest evigvarende saga om repetisjon og forutsigbarhet. Du kan flette sammen kombinasjoner og kjøre spesialangrep, men det beste angrep er enkle slag med sverdet ditt. Fem trykk på den nevnte A-knappen, og fienden er død. I enkelte kamper møter du fiender som er immune mot slike angrep, og da må du ta frem dine helt spesielle evner. Superangrep kan utføres om du har prestert og variert slåssingen din godt nok mot «vanlige» fiender. Disse angrepene er spektakulære og effektive. Du må passe på å ta ut disse harde fiendene først, hvis ikke vil bølgen av slemminger aldri ta slutt – og den sikre død uunngåelig.

Knivkamp

I tillegg til å fekte, dytte og slå, kan du også ta i bruk distansevåpen i kamper. Disse inkluderer pistol, kniv og granater, og finnes i et begrenset antall rundt på brettene. Kniven er absolutt et stilig drapsalternativ, og distansevåpen kan være en god nødutgang i hektiske slag. Granatbruken må du likevel være forsiktig med, for eksplosiver dreper like gjerne allierte som fiender. Om du eller noen av dine kamerater skulle bli hardt skadet, blir helbredelse alfa omega. Ny vigør får du ved å plukke opp små hjerter som ligger strødd rundt omkring. Når det er flere som kjemper må du passe på å fordele disse jevnt. Hvis én av dere dør ryker du nemlig tilbake til forrige lagringspunkt, og i At World’s End vil du ønske å repetere så lite av spillet som mulig – ta mitt ord for det.

Elizabeth Swann i heftig sverdkamp.
Elizabeth Swann i heftig sverdkamp.

Slåssingen er som nevnt lite utfordrende i seg selv, og det blir ikke mye bedre av at den kunstige intelligensen ser ut til å ha blitt utviklet av et fugleskremsel. Fiendene er uhyre passive, og inviterer nærmest til å få pryl. Si meg, liker disse idiotene et lite dask på stumpen? Dine venner er ikke mye bedre, og når kunstig intelligens møtes til duell er det som å se VM i statueimitering. Dermed blir det opp til deg å hanskes med absolutt alle problemer som kommer din vei.

Utvikler Eurocom virker å ha blitt inspirert av Sid Meier’s Pirates! når bosskampene skulle lages. Disse består nemlig av en fekteduell mot diverse fremtredende fiender (og enkelte ganger, allierte). Dessverre mangler disse sverdkampene det meste i forhold til sin betraktelig eldre spillbror. Duellene blir stort sett en øvelse i å forsvare deg mot fienden, med et kontringsangrep i ny og ne som høydepunktet. Dessuten er det så lett å vinne at jeg ikke ser vitsen med kampene i det hele tatt, det eneste må være å vise frem den pene grafiske fremstillingen av persongalleriet.

At World’s End lener seg uhyre tungt på actionsekvenser, men enkelte ganger forsøker utvikleren å variere spillopplevelsen en smule. En måte dette gjøres på er å krydre med gåteløsning og akrobatiske plattformbrett. Dessverre er gåteløsningen latterlig lett, mens plattformbrettene er like utfordrende som å skjære brød med motorsag. Variasjonen er imidlertid velkommen, selv om den går på skinner. Unntaket er hvis du faller utfor en brygge eller en skrent. Da er døden sikker, uansett om du detter 30 centimeter eller 30 meter.

Spennende miljøer

Stemningen når du beveger deg rundt på de ulike brettene er det lite å utsette på. Det skal det visuelle har mye av æren for. Detaljnivået er utrolig høyt, og plasseringen av hver tønne og taubit virker godt gjennomtenkt. Shipwreck City er min personlige favoritt, og jeg skulle ønske det var mulig å utforske mer av dette stedet. Dessverre ødelegges mye av stemningen av spillets uhyre lineære natur. Det at man har et kompass oppe i høyre billedkant forstår jeg ikke, for her finner du frem med bind for øynene. Modelleringen av spillets hovedpersoner er meget god, og likheten er slående både i utseende og animasjoner. Lyssettingen svikter imidlertid innimellom, noe som resulterer i merkelig refleksjoner og lyskilder.

Jack ankommer Port Royale.
Jack ankommer Port Royale.

Lydmessig er det naturligvis klinking av sverd som dominerer, for her kommer jo kampene tett som hagl. Likevel får ørene dine servert en god del snadder i At World’s End. Musikken er lettbeint og leken, og gjenkjennelig fra filmene. Videre er miljølydene som oftest tilfredsstillende, selv om variasjonen burde vært enda større. Stemmegivningen er helt på det jevne, men mye av dialogen virker uinspirert og dvask. Denne jobben var tydeligvis ikke det helt store høydepunktet for Johnny «Sparrow» Depp, hvis det i det hele tatt er ham som snakker i spillet.

Hvis du liker å dele småkjedelige øyeblikk med gode venner, er flerspillerdelen midt i blinken for deg. Her kan dere spille hele brett sammen, der målet selvsagt er å denge flest mulig slemminger. Konkurranseelementet til tross, en tur til motorveien for å notere bilnummer er nok et bedre tidsfordriv. Man kan også kjøre sverddueller i flerspillerbiten, men disse er like søvndyssende som de vi finner i historiemodusen, så det er bare å styre unna.

Konklusjon

Nå er det altså slutt for Jack Sparrow og Pirates of the Caribbean. Spillavskjeden vil fort gå i glemmeboken, selv om den siste tittelen vil stå som den beste. Likevel er At World’s End et prakteksempel på hvordan repetisjon kan settes i system, og mine gjespemuskler fikk mer enn nok å jobbe med et par timer ut i spillet. Her skal det nemlig trykkes hardt på knapper mot bølger av idiotfiender, om og om igjen. Stemningsfylte brett og enkelte historiegullkorn redder stumpene av det som kunne vært en katastrofe. Hvis du absolutt vil leke sjørøver anbefaler jeg heller den gamle eller moderniserte utgaven av Pirates!. Yarrr, matey! (Jeg måtte bare si det).

Vurdering


Pirates of the Caribbean: At World's End X360 X360 3/10 Windows PS3 Wii PS2 PSP DS

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 25. mai 2007
  • Plattform: Xbox 360
  • Utgiver: Disney Interactive
  • Utvikler: Eurocom Entertainment

Kommentarer (16)

Forsiden akkurat nå

Til toppen