Anmeldelse

Pitfall: The Lost Expedition

Helten fra jungelen vender tilbake for et nytt besøk, det hittil eneste for GameCube. Resultatet føyer seg pent inn i rekken av brukbare plattformspill vi har glemt om et halvt år.

Side 1
Side 2

God fortellerteknikk
Frustrasjonen stilner imidlertid av med tid og stunder, for spillet i helhet har kvaliteter. Sjangerrevolusjonen lar vente på seg, men enkle elementer i spillet fungerer overraskende godt. Historien er lagt opp som en fortelling hvor Pitfall Harry selv har fortellerrollen, og det hele er lagt opp som et tilbakeblikk på hvordan historien utspant seg. Fortellingen drives fram av ulike filmsekvenser og Harrys små anekdoter og hendelsesberettninger. Konseptet passer godt og skaper en ramme rundt selve spillet som mange andre spill mangler. Man får et referansesystem som det hele kan plasseres pent og pyntelig inn i.

Fiendene er som hentet ut av en lærebok for hvordan plattformspill skal utvikles om dagen. Det er ikke verdens største variasjoner og de fleste artene du møter er fryktelig standariserte. Ingen fare for at du snubler over en ny art ute i jungelen her, noe som sikkert kan regnes som et pluss i enkelte sammenhenger. Man holder seg til velkjente arter som pinnsvin, apekatter og ondsinnede innfødte. Sistnevnte karakterisert med onde, lysende røde øyne - og må ikke forveksles med de vennligsinnede uten lysende, røde øyne. De hyggelige innbyggerene inviterer deg til og med på et sett med konkurranser, der du får ulike oppgaver du kan løse på tre forskjellige vanskelighetsnivåer.

Det største problemet med Pitfall: The Lost Expedition er at spillet mangler automatisk lagring. Du har riktignok muligheten til å lagre på menyen, men med tid og stunder har vi alle blitt vant med at spillet lagrer framgangen etter alle store hendelser eller ved lange lastesekvenser. Spesielt er det nyttig for de gangene hvor man opplever at konsollspill henger seg, noe som kommer totalt uventet på en stakkars spiller. Lastesekvensene er absolutt til stede i spillet, så man hadde ikke lagt merke til lagringen i stor grad. Smekk på fingrene til utviklerene for å ikke ha med dette!

Selv om spillet hovedsaklig tar plass i jungelen, snus brått hele det varme klimaet om til et snødekt landskap etter en liten klatretur i en isbrelignende vegg. Kunstig rar overgang, men det skaper en viss variasjon i det som ellers hadde vært et farlig ensformig miljø. Teksturene oppfyller hensikten sin, men du lar deg ikke akkurat imponere av det til tider ensformige utseendet på den kunstige verdenen som omsvøper deg på dine eventyr.

Jungelsjarmør med raske ben
Harry må løse små, finurlige oppgaver på veien til suksess, blant annet ved å lure fiender til å bevege seg over et visst område. Utfordringene står ikke akkurat i kø, men det er enkelte situasjoner som krever litt hjerneaktivitet i større grad en hos en tilfeldig amøbe. Spesialegenskapene til vår helt er ganske underholdende, særlig versjonen av Harry som har mulighet til å løpe stormende fort over glødende kull. Han er en spretten liten rakker denne Harry, og han slutter aldri å imponere. Enhver sprinter vil bli grønne, gule og lilla av misunnelse og det er liten tvil om hvor OL-gullet i år går. Alle penga på helten i jungelen, takk!

Ikke nok med at vi får erfare Harry som en ustoppelig sjarmør på jungeltokt, men for de som har en spesiell, sær interesse av å vite hvordan det er å være apekatt, kan man også friste med muligheten til dette. I en mindre sekvens blir Harry omformet på magisk vis til en bananspisende liten skøyerape, hvor han må kjempe mot den vanlige varianten av seg selv. God avkobling fra det vanlige, én-dimensjonale hendelsesforeløpet i denne typen spill som sørger for å dra fram et smil eller to ekstra. Da overlever vi at oppgaven du står overfor er i enkleste laget og aldri utfordrer deg noe særlig. Morsomt er det lell.

Konklusjon
I et tilbakeblikk kan vi konkludere med at The Lost Expedition er et plattformspill vi nok ikke kommer til å huske stort av om et par år, men det underholder så lenge det varer i nåtiden. Spillet er underholdende og klarer å engasjere på et visst nivå, men det store draget etter å stadig ville spille mer mangler. Man mangler litt følelsen av at ting går framover og føler at det blir litt for mye løping rundt uten mål og mening for å finne ut hvor man skal bevege seg for at spillet skal ta seg videre. Utseendet er på snitt med andre plattformspill på markedet i dag, men lyseffektene når Harry drar fram fakkelen sin er glimrende. Inntrykket generelt sett kan være litt ensformig, men visse områder klarer å pirre eventyrlysten. I tillegg er de to orginale Pitfall-spillene inkludert for de som ikke har fått spilt de tidligere eller som ennå ikke har spilt de sønder og sammen.

Side 1
Side 2

Siste fra forsiden