Uvanlig våpenvalg Det virker passende med et imponerende utvalg våpen for dette oppdraget, men den gang ei. Mio kommer over et etterlatt kamera fra en mann som var kommet til byen for å prøve å løse gåten om ritualet. Kameraet er spesialbygget for å kunne fange opp hva det blotte øyet ikke ser. Det kan se spøkelser, og når hun tar bilder av dem fanges sjelen deres. På denne måten klarer Mio å kjempe seg vei gjennom landsbyen og holde spøkelsene i sjakk. Mio finner også en radio som har den spesielle egenskap at den kan ta opp stemmer fra spøkelser. Spøkelsene etterlater seg ofte sjeldne steiner når de dør, og plasseres disse i radioen spiller den et skurrete opptak av spøkelsets siste ord.
Project Zero 2 har god kombinasjon av klassiske samt nytenkende elementer og minner sterkt om Resident Evil-serien i grafikk, spillfølelse og handling. Det geniale med spillet er bruken av et kamera som våpen. Det kan høres litt kjedelig ut, men det viser seg tvert imot veldig nervepirrende. Kameraet oppgraderes etter hvert som spilleren finner bedre linser og forbedrer funksjonene dets. Å bruke kameraet er langt vanskeligere enn å hakke løs med et sverd eller lignende, og det byr derfor på en helt ny kampsituasjon. Den beste måten å spille på er å helle en bøtte is i magen og være tålmodig. Spøkelsene mister nemlig langt mer liv om bildene blir tatt på nært hold enn på lang avstand. Helst skal blidet knipses i samme øyeblikk som spøkelset kaster seg over deg. Derfor må spilleren være rask på avtrekkeren for å knipse de beste bildene uten å bli spøkelsesmat.
Lagring av spilldata skjer ved små lystårn plassert rundt om i landsbyen. Her kan spilleren også samle bilder i fotoalbum for å bevare de "gode minnene". Selv om landsbyen ikke er størrelsesmessig imponerende er det nok av rom i husene, og stadige små forandringer krever etterforskning. Spillet er et typisk flervalgspill og byr på mange skjulte hemmeligheter og bonuser for de som tar seg god tid. Utforskes hver krik og krok ender man opp med mange nyttige hjelpemidler, samt et kamera som får Ghostbusters til å se ut som speidergutter. Spillet har en imponerende spenningseskalering som holder deg på pinkebenken hele veien. I starten er spillet til de grader skummelt, etter hvert tar den gode historien over. Spøkelsene blir stadig mer kryptiske og historien nifsere. Denne konstante overlappingen av gode grunner til å spille videre, gjør at det er vanskelig å legge ned kontrollen før historien er ferdig fortalt.
Lyden er halve opplevelsen I spillets manual anbefales det å spille med øretelefoner, og dette er ikke gjort ubegrunnet. Mange ganger når det er spøkelser i nærheten blir bakgrunnsmusikken skumlere og vibreringen i kontrollen simulerer at Mios hjerterytme øker. Effekten av dette er at spilleren selv merker en stigning i hjerterytmen. De gangene en blir satt til å styre den demonbesatte søsteren blir grafikken grå og skurrete, lydene fremstår som små oppgulp av et typisk mareritt, og man føler seg brått som et spøkelse. Videre er det rent teknisk mange faktorer som gjør dette spillet til en gjennomført guffen opplevelse. Det skal sies at det ikke er mye å utsette på grafikken eller kontrollene, men de utmerker seg heller ikke. Det gjør derimot lyden. Lydbildet er perfekt komponert med skumle lyder, stemmer og musikk. Det er virkelig en glede å oppleve et lydbilde som fungerer såpass godt.
