Anmeldelse

Psychotoxic

Du spiller som Angie Prohet, Femme Fatale. Hun er halvt engel og halvt menneske, og gjør et poeng av at hennes g-streng alltid bør synes over buksekanten. Apokalypsen nærmer seg, og USA er i krisetilstand. Angie er selvsagt den eneste som kan redde verden fra undergangen, helst ved å drepe de fleste hun møter på sin vei. Psychotoxic forsøker å engasjere deg i en merkverdig og bisarr verden, men ender dessverre opp som meget sterk sovemedisin. La oss håpe engler slutter å rote med jordboere på fremtidige fester, resultatet kan nemlig bli Psychotoxic 2.

To mot én er feigt
Helvetet starter i FBI sine hovedkvarterer, der din rolle som verdensfrelser blir røpet til deg av en vitenskapsmann i hvit frakk. Akademikeren blir selvsagt skutt sekunder senere og du må drepe hele FBI-staben for å kunne rekke avgangen til selveste Air Force One. All kommersiell flytrafikk er nemlig innstilt, så dette er din eneste mulighet for å komme deg til New York. Vitenskapsmannens døende ord var at verdensmetropolen var det stedet du burde starte for å kunne gå i Jesus sine fotspor. I løpet av hele 30 brett må du ta deg gjennom ulike miljøer, ekte som illusoriske, for å redde vår kjære planet. Antallet brett er i seg selv imponerende, men kvaliteten på de fleste er så råtten at spillets lengde trekker i negativ retning. Brettene er i all hovedsak delt opp i to separate verdener, én er ekte og den andre representerer drømmene til ulike personer du møter på underveis.

Noen av drømmeverdene viser potensial og er interessante. Det første brettet av denne typen bringer deg inn i hodet på en sovende sikkerhetsvakt for å finne koden til utgangsdøren. Ja, hvorfor kjøre en pistol mot hodet hans og spørre høflig etter koden når du kan gjøre det vanskelig? Til tross for logiske brister er dette altså denne delen av spillet som er minst elendig, resten er uhyre langdrygt og forutsigbart. Det består stort sett av å finne nøkkelkort i alle regnbuens farger og skyte dumme fiender. Ikke bare er de dumme, du vil raskt innarbeide en rutine som betyr at du nesten alltid vite hvor fiender befinner seg før du i det hele tatt møter dem. Spillopplevelsen kan sammenlignes med å sitte i et isolert rom sammen med en stein, du vet med høy sannsynlighet hva som vil skje de neste fem minuttene.

Systematisk repetisjon
I et samfunn der alle er i mot deg er det en stor fordel med spesielle evner. Angie har disse i massevis, en av foreldrene jobber tross alt for en svært allmektig fyr. Disse evnene er selvsagt nyttige, og består blant annet av selvhelbredelse, tidsforvridning og et beskyttende skjold. Du kan lade opp evner ved å finne ulike ikoner rundt omkring på brettene, men husk at du kun kan bruke én evnetype av gangen. I tillegg til dine superheltfakter får du tilgang på en rekke ”vanlige” våpen, det ene mer uinteressant enn det andre. Hvilke våpen du bruker spiller en mindre rolle, dreping blir aldri utfordrende uansett. Men skyting blir det mye av, og da er det fint at du aldri vil slippe opp for kuler. De fleste fiendene legger i fra seg en god slump prosjektiler som passer i dine våpen, svært hendig for vår heltinne.

Brettene er som sagt lagt opp til at du skal finne nøkkelkort og knapper du kan trykke på. Underveis skyter du horder av idioter og går nedover den ene kliss like korridoren etter den andre. Noen av brettene forsøker å innlemme små gåter og oppgaver, uten å lykkes spesielt godt. Når et spill er så lineært som Psychotoxic blir det kun nedslakting som tilbyr et snev av utfordring. Etter hvert må du til og med gå frem og tilbake i de samme uinspirerte miljøene for å komme deg videre, repetisjon satt i system kaller jeg slikt. Plankekjøring er vel det mest beskrivende ordet for denne tittelen, og det blir ikke bedre av at planken er rekordlang og full av kvister.

Psychotoxic Windows Windows

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 3. juni 2005
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Whiptail Interactive
  • Utvikler: NuclearVision

Kommentarer (22)

Forsiden akkurat nå

Til toppen