Anmeldelse

Pursuit Force: Extreme Justice

Jeg er sikker på at Pursuit Force-banden var av typen som alltid var sent ute, enten det var til bussen, skolen og kinoen, for de befinner seg liksom alltid litt på etterskudd. Skurkene er der fremme, Pursuit Force halser etter, og når de først når frem viser det seg som oftest at de fulgte en avledningsmanøver og at vår prinsesse er i et annet slott. Antakelig er det prisen man må betale for å ha andre til å ta seg av de kjedelige oppgavene, så som å finne ut hvor bandittene er og hva de pønsker på, slik at vi selv bare kan hoppe bukk mellom alt som er gøy – det være seg heseblesende biljakter, skyte med mitraljøse fra helikopter, plaffe ned verdens mest forvirrede skurker til fots eller bruke kikkertsikte til å plukke ned skumlinger fra hustak.

Alt på en gang

Pursuit Force: Extreme Justice – oppfølgeren til Pursuit Force fra 2005 – skal egentlig ikke fungere. I stedet for å gjøre en eller to ting virkelig bra satser de på å gjøre alt greit nok, men uten valgfriheten og størrelsen til for eksempel Grand Theft Auto-serien. Spillets unike signaturfunksjon er muligheten til å hoppe fra bil til bil i full fart. Dette skjer ved at et ikon popper opp på skjermen når man er nær en annen bil, hvorpå man med et enkelt tastetrykk utfører det akrobatiske spranget. Det er ikke mulig å bomme med et slikt sprang, og hvorvidt man i det hele tatt får lov til å forsøke synes i blant å avhenge av spillets eget humør – noe som alltid er en fare ved kontekstbaserte spillmekanismer.

Videre florerer hat-favoritter som eskorteringsoppdrag, billige QTE-sekvenser (dvs. trykk rett knapp til rett tid), trange tidsbegrensninger med eller uten noen logisk forklaring og medhjelpere som ofte gjør sitt ytterste for å gjøre livet surt for deg – for eksempel ved å kjøre helikopter i tydelig beruset tilstand eller å kjøre i veien slik at du hopper over i deres bil i stedet for bandittens.

Likevel: Man tilgir Extreme Justice. På en eller annen merkelig måte funker det.

Historien er en slags kjærlighetserklæring til actionfilmer fra 80-tallet, hvor skurker hadde russisk tonefall og rare anarkist-kommunistiske tanker i hodet, de hadde alltid en usunn interesse for kjernefysiske våpen, og intet problem var for stort til at det ikke kunne løses med en god, gammeldags biljakt. Spe på med en rivaliserende spesialavdeling på lovens side og en liten dose tilgjort sentimentalitet og du får en ide om hvor Extreme Justice vil hen.

Puff i rett retning

Av de forskjellige spillmekanismene er kjøringen den fremste og den mest vellykkede. Kjøreseksjonene er behagelig generøse, de straffer deg ikke nevneverdig for å bumpe inn i ting, de krever lite bremsing og jeg får til og med en følelse av at spillet gir deg en puff i rett retning dersom du mister kontrollen. Kanskje blir det litt for enkelt og primitivt for noen, men det man får er biljakter som alltid kjennes som biljakter på film; fartsfylte og heseblesende.

Oppdragene til fots er standard tredjepersonsskyting mot skurker med en IQ på rundt 25. Til sammen. De fleste står bare der, mens noen raver imot deg som hodeløse kyllinger i et forsøk på å invitere til nevekamp. Nevekampene utføres ved at man trykker en knappekombinasjon som kommer opp på skjermen, og man skal ha ganske slappe reflekser for å tape disse. Man behøver ikke uroe seg for ammunisjon, og effektive dekninger finnes hvor enn man snur seg.

I tillegg får man oppdrag hvor man bemanner maskingevær og snikskytterrifler. Disse er de klart mest utfordrende oppdragene fordi man stort sett må utføre dem fra bil eller helikopter, og spesielt helikopterpiloten er ikke noe videre stø på stikka, for å si det slik. Noen av banene kjøretøyene tar er forhåndsprogrammerte, og disse tilpasser seg ikke etter hva du klarer å tilintetgjøre først. For eksempel, når du skal ødelegge ti båter fordelt i tre grupper sirkler helikopteret over hver gruppe to ganger uansett om det fremdeles er noen båter igjen. Man irriterer seg litt over at man ikke kan bli belønnet med litt ekstra tid på neste gruppe i stedet for å sitte å vente når man vet at tiden er knapp.

Mot slutten av fjerde akt skrus vanskeligheten opp noen hakk. Selvsagt har vi ingenting imot en utfordring, men problemet er at spillet forventer en nøyaktighet og presisjon det selv ikke klarer å leve opp til. Frustrasjonsnivået blir litt for høyt, og selv når man klarer brasene sitter man igjen med en snikende følelse av at man egentlig bare hadde flaks. Den sjarmerende trolldommen fordufter plutselig når spillet en stakket stund later til å tro at det virkelig er et råskinn av et actionspill.

Det er det ikke. Ikke misforstå, Extreme Justice er en ekte godtepose å ha med seg i lomma. Det er corny, det er uhøytidelig, det er bøttevis med fartsfylt moro, og bitene kommer i akkurat passe doser til at det alltid synes som om man når «bare ett brett til» før vi trenger å skru av.

Rettferdighet på flaske

For hver banditt man dreper blir verden litt mer rettferdig, og rettferdigheten – dvs. «Justice»-poeng – fylles opp i en hendig tank man har med seg. «Justice»-poeng kan brukes til å kjapt fylle opp livsmeteret eller reparere en ødelagt bil, eller man kan spare til full tank hvorpå man får muligheten til å utføre spesialangrep. Spesialangrepene fra bil er egentlig bare tøffe å se på, men i helikopterseksjonene blir det etter hvert viktig å spare til såkalte «rocket volleys» som med et enkelt tastetrykk rydder skjermen for fientlige kjøretøy.

Det er verdt å notere seg at Extreme Justice har en helt latterlig primitiv designfeil: døde sjekkpunkter. Det vil si, man risikerer å komme til et sjekkpunkt uten å ha teoretiske muligheter til å passere seksjonen, og må innfinne oss med å spille hele oppdraget fra begynnelsen av, noe som kan innebære både tre og fire sjekkpunkter tilbake. I en sjefskamp fikk jeg til stadighet «case failed» etter 50 sekunder uansett hva jeg gjorde, og det viste seg at jeg rett og slett hadde brukt for lang tid til å komme meg til sjefen til å kunne klare den uten å få beskjed om dette verken på forhånd eller under selve kampen. En annen seksjon ga meg «case failed» etter 3-10 sekunder, fordi jeg hadde bare så vidt klart forrige brett og bilen min var herpet.

Dersom dette ble gjort konsekvent hadde det vært greit – da kunne man forberedt seg på det – men de langt fleste oppdragene bruker ikke en slik kontinuitet mellom status når forrige seksjon er ferdig og når den neste begynner, så det er svært frustrerende når det først oppstår. Man kan heller ikke velge å gå tilbake for eksempel ett eller to sjekkpunkter for å sette seg selv i en bedre posisjon; det er omstart eller en rask og sikker død.

Historiemodusen utspiller seg gjennom om lag 30 oppdrag fordelt på fem akter, og når den er over er det nok å henge fingrene i etterpå. I «Bounty Mode» kan man spille oppdrag om igjen og tjene stjerner etter hvor bra man gjør det. I «Challenge Mode» får man et sett splitter nye utfordringer innenfor spillets forskjellige mekanismer, og det er forsyne meg også multiplayer hvor man kan fortsette festen enten med eller mot andre.

Konklusjon

Pursuit Force: Extreme Justice handler i all essens om å «spille en actionfilm» som foregår til lands og til vanns, til fots og i lufta. Det er halsbrekkende stunts, klampen i bånn og hjernen i postkassa, og det fungerer for det meste svært bra. Extreme Justice er på sitt beste når det finner den hårfine balansen mellom å være generøs nok til at spilleren virkelig føler seg som en superhelt, og samtidig utfordrende nok til at vi beholder følelsen av at det var vi som klarte brasene. Det hele er i tillegg lekkert og se på og har en behagelig læringskurve. Spillet har derimot vanskelig for å akseptere sine egne begrensninger. Kjernemekanikken er rett og slett for slapp til at det blir et spill som hardcore-spillere setter seg ned for å virkelig mestre, men man får av og til inntrykk av at det så gjerne ønsker å være nettopp det.

Extreme Justice er utmerket uhøytidelig moro, især om man trenger et spill man kan spille i mindre doser av gangen, og personlig ser jeg slett ikke bort ifra at det skal få kjørt seg noen runder til i min PSP i tiden fremover.

Pursuit Force: Extreme Justice PSP PSP

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 12. desember 2007
  • Plattform: PlayStation Portable
  • Utgiver: SCEE
  • Utvikler: Bigbig Studios

Kommentarer (0)

Forsiden akkurat nå

Til toppen