Anmeldelse

Quake 4

Den gamle keiseren av førstepersonspillene er tilbake, og paraderer stolt for sin fanskare. Men hvor er de nye klærne blitt av?

Side 1
Side 2

Quake 4 er ikke et nytt spill. Det er et gammeldags, derivativt og uambisiøst spill. På papiret er det omtrent like gripende som en våt svamp.

La oss ta de dårlige nyhetene først: Du har spilt dette spillet før. Mange ganger. Gjemt under fire lag bump-mapping og dynamiske skygger, finner du nesten alt som gjør førstepersonsgenren så snever og gammeldags. De blendende militærinstallasjonene består sjeldent av mer enn pent danderte firkanter, simplistisk design skjult bak spillbransjens mest sofistikerte kosmetikk. Alle overflater later til å ha en funksjon, enten de er dekket av dataskjermer, ledninger, rør eller uforklarlige tekniske innretninger, og likevel blir de aldri brukt til noe. De er bare kulisser, form over funksjon, akkurat som de mange stengte dørene som aldri åpnes. Det er helt tydelig at ingen har tenkt på å etablere effektive spillrom her, det viktigste er at det ser ut som en mørk, sliten base full av halvmekanisk helvetesyngel.

Ambisjoner? Hva skal vi med ambisjoner?
Quake 4 er nemlig den direkte oppfølgeren til Quake 2, som introduserte oss til de trivelige Stroggene og planeten deres, Stroggos. Uten at det har noen direkte relevans for spillopplevelsen, vil jeg få notere at det er vanskelig å ta et spill alvorlig når det foregår på en ugjestmild planet kalt Stroggos. Jeg kan levende forestille meg at Carmack, Willits og gutta har sittet og drukket litt en sen kveld på kontoret, og ledd rått mens de slang dårlige sci-fi-navn rundt.

Nå, nesten ti år senere, har Raven Software forsøkt å gjøre en medrivende fortelling ut av dette. Jeg kan ikke si jeg misunner dem den jobben, og jeg tror de innså at det ikke var så mye vits heller. Det brukes en del tid og energi på å etablere personligheter på laget ditt, noe som helt sikkert skal knytte deg til dem, men når personlighetene er av typen “russisk ingenør” og “slem, svart sersjant”, er bare én ting sikkert: Du kommer ikke til å bry deg.

Scenen er iallfall satt for lagbasert action. Lagkameratene dine er faktisk temmelig nyttige, der de sørger for både presis dekkild og en velkommen buffer-sone om ting skulle gå litt hardt for seg. Du kan ikke kommandere dem, men det er fordi de først og fremst er til pynt. I løpet av de første timene av spillet blir de nemlig ryddet av veien, og snart er du på ensom vandring I endeløse militærkomplekser, på jakt etter en bryter eller et kontrollpanel.

Du kan si at lagkameratene dine teknisk sett er en del av bakgrunnen, forseggjorte kulisser på samme måte som kampen som raser rundt deg er et spetakkel du kan titte på, men ikke delta i. Som jeg sa tidligere: Quake 4 er, når alt kommer til alt, et veldig gammeldags spill.

Da jeg var ung …
Så det du får er faktisk en direkte oppfølger til Quake 2. Videreføring av de samme spillmekanikkene og videreføring av det samme, ekstremt enkle konseptet. Burde være årets største fiasko, da? En pinlig liten dessert etter Half-Life 2.

Overraskende nok er det ikke så ille. I forhold til Half-Life 2 og Halo er Quake 4 et nesten pinlig enkelt spill. Originale Half-Life er strengt tatt mer sofistikert. Men Raven Software har laget spill som dette i over ti år nå, og tro det eller ei: Det funker. Jakten på brytere og nøkler som åpner dører er nemlig ikke poenget. Det er selve skytingen; pang-pangen og all moroa rundt den som er poenget. Og her kan jeg ikke gjøre annet enn å ta av meg hatten og si at Raven har klart å lage et skikkelig intenst actionspill.

Nei, det har ikke noe av den tette og deilige implementasjonen du finner i Halo, der alle situasjoner er konstruert rundt åpen bruk av alle våpen og muligheter du har tilgjengelig. Istedet har du en bunt med hinsides kraftige skytevåpen, som du retter mot grotesk robotrask, og ser på at de blir slitt i filler. Etterhvert blir det flere og flere boltbaserte beist, og du får stadig mer latterlig ildkraft å skru dem til med.

Der har du progresjonen. Istedet for å møte stadig mer komplekse utfordringer bygget opp av et begrenset antall fiender med veldig distinkte evner og roller i utfordringen, møter du stadig større og flere fiender som krever stadig større og flere våpen. Og hvis du liker denslags, er Quake 4 himmelen. Nye våpen tildeles i takt med at nye fiender introduseres, og når alt er på plass er det opp til deg å forstå hvilke våpen som egner seg til hvilke situasjoner, forstå hvilke fiender som betyr den største trusselen der og da. Enkelt og greit. Veldig lite ambisiøst, men enda så mye jeg misliker å si det: Veldig solid og kompetent gjort.

Det holdt i gamle dager, og på mange måter holder det fortsatt. Det eneste som er galt med Quake 4, er at vi har spilt det så mange ganger før.

Side 1
Side 2

Siste fra forsiden