Reisebrev: Tokyo Game Show, dag 3

Dagen da halve Japan bestemte seg for å besøke Tokyo.

TOKYO (Gamer.no): Ganbare! Nok en dag i Japans varme er unnagjort. Dette er nå Tokyo Game Show virkelig tar av. Tiden da det handler mindre om spill og cosplay, enn de som tar turen for å bivåne galskapen. Velkommen til første offisielle dag. Etter to travle pressedager, er turen kommet til den første av to årlige japanske folkevandringer. Den andre kommer nok allerede i morgen.

Dette er kanskje satt litt på spissen, men de neste dagene blir det ganske fullt her. Som Thomas nevnte i gårsdagen reisebrev, er det ventet at ca 180 000 tar turen innom. Mannlige otakuer som ønsker å se lettkledde damer i animekostymer, spillgale japanere som ønsker å prøve siste versjon av Monster Hunter, eller en kombinasjon av disse. På Tokyo Game Shows publikumsdager er mulighetene mange.

Led oss ikke inn i fristelse

Apropos galskap, idet vi forlater toget for tredje gang de siste dagene, møtes vi av to misjonærer. Den ene er gjenkjennelig i stilen. Hvit skjorte og sorte bukser. Det ser varmt ut. Han savner sikkert temperaturen i Salt Lake City akkurat nå. Den andre misjonæren er mer lystig. Han skal tilsynelatende på safari. Ikledd beige hatt, skjorte og shorts, brune sokker og villmarkssko minner han mer om Crocodile Hunter enn noe annet. Fra megafonen han holder i den ene hånden, kommer budskapet ut på høflig, men amerikanisert japansk. Det store skiltet i den andre hånden, forteller oss at Tokyo Game Show er satans verk, men at det finnes en utvei.

Vil man nå ut til flest mulig med sitt budskap, er dette stedet. (Foto: Thomas Heger/Gamer.no).
Vil man nå ut til flest mulig med sitt budskap, er dette stedet. (Foto: Thomas Heger/Gamer.no).

Vi ser oss rundt. Ingen bryr seg. De har allerede funnet veien de skal og den går ikke i retningen misjonærene ønsker seg. Monster Hunter frister mer enn noe annet, selv Jesus.

Vi går bort til han i den mer tradisjonelle bekledningen. Thomas er nysgjerrig:

– Hva gjør dere her?

Mannen stopper å rope og ser på oss med et analyserende blikk. Det virker som han ikke er vant til oppmerksomheten.

– Vi sprer det glade budskap der folk er. I dag tok vi turen hit.

Han ser seg rundt, og tar et godt grep om skiltet han holder.

– Hvis dere vil nå ut til folk, er det vel bedre å dra til, hmm, Shibuya? Der er det jo tusenvis som passerer hvert minutt, svarer Thomas kontant.

– Nei, nå er vi her. Stedet hvor unge menn kommer for å tilfredsstille sine syke tanker og tenke syndig om lettkledde kvinner.

Han henviser til spill som Love Plus og de unge kvinnene som står i hver stand.

Thomas ler.

– Har du vært inne og sett selv? Det er ikke så ille, mye er gjort med glimt i øyet og er ment som parodier. Mange er der også for å teste kommende spill..

Misjonæren ler ikke:

– Vi vet alle hvorfor disse synderne egentlig er her.

Når han så tar opp bibelen for å forklare oss hvorfor vi tar feil, innser vi at det trolig finnes mer interessante ting vi kunne gjort. Vi trasker videre. I det vi snur oss, er det som om de beinner seg fortapt i en ødemark. Nå vel, han ene er i hvert fall kledd for anledningen.

Mizuguchi er en racer i engelsk, men snakket nok litt ekstra på japansk. Arigatou (Foto: Thomas Heger/Gamer.no).
Mizuguchi er en racer i engelsk, men snakket nok litt ekstra på japansk. Arigatou (Foto: Thomas Heger/Gamer.no).

En tur til paradis?

Vi har faktisk noe bedre å foreta oss denne morgenen. Ubisoft har invitert oss til å ta en tidlig titt på Kinect-spillet Child of Eden. I konferanserommet har man rigget opp svære flatskjermer og fullutstyrte Xbox 360 med Kinect. Likevel er det ikke dette som får oppmerksomhet nå. Lengst inne i rommet står sjefen selv. Tetsuya Mizuguchi, mannen bak Rez og Lumines.

Han begynner presentasjonen ved å vise oss spillene han har laget tidligere. Det å få et live kommentarspor fra en av sine store forbilder innen spillindustrien er ganske stort. Mizuguchi skiller seg også fra de fleste japanske utviklere ved at han ikke bruker tolk. Her går det på engelsk.

Dette utarter seg fort til å bli den beste presentasjonen vi har hatt så langt på showet, i det Mizuguchi inviterer deler av utviklerteamet til å komme opp på scenen. Alle blir introdusert ved navn, hvilken rolle de har og hva de har prestert så langt. Virkelig inspirerende. Med tanke på hvor mange som faktisk skal til for å lage et spill i dag, blir det egentlig litt feil at bare én person skal svare på alle spørsmål. Her får vi plutselig muligheten til å snakke med de som faktisk tar seg av selve kodingen og det grafiske i en av de mest spennende spillene på lenge.

Etter presentasjonen får vi et intervju med Mizuguchi. Selv om han er veldig god i engelsk, finner Thomas og jeg ut at vi kan få de beste svarene ved ta det på japansk, så vi gjør det. Spørsmålene er ikke av den enkle sorten, og man kan se på spillskaperen at det «løsner» litt når han kan snakke på morsmålet.

Ubisoft lar oss nå prøve Child of Eden, både med Kinect og uten. Tro meg, vi benyttet oss av muligheten, men vi har ikke lov til å sin mer enda. Fullspekket sniktitt på denne tittelen kommer uansett om ikke så altfor lenge.

Selverklært A-ha- tilhenger

Under spillingen kom Thomas og jeg i snakk med James Mielke, produsent på spillet. Mielke har en høy status innen amerikansk spilljournalistikk. Før han begynte å jobbe for Q? og Mizuguchi var han redaktør for blant annet Electronic Gaming Monthly og en viktig bidragsyter for 1UP.com. Det spesielle med Mielke er hans kunnskap om den japanske spillindustrien og dens designere. Etter mange år i bransjen, er han nå på fornavn med de fleste av dem.

– Norge? A-ha, ikke sant?, svarer Mielke da han hører hvor vi er fra..

– Digger dem. Så siste konserten deres her for noen uker siden. Helt konge!, fortsetter han entusiastisk.

Det ble færre og færre cosplayere når det nærmet seg stenging, men fotografene ble (Foto: Cato Hagen/Gamer.no).
Det ble færre og færre cosplayere når det nærmet seg stenging, men fotografene ble (Foto: Cato Hagen/Gamer.no).

Ubisofts event varer lenge og etter hvert kommer sulten krypende, så vi bestemmer oss for å ta en matbit. Mielke tenker nok det samme. «Skal vi fortsette praten over en burger?» lurer han. Vi trenger ikke spørres to ganger. Det sier uansett sitt at MacDonalds er blant de bedre alternativene på messen. Noen kulinarisk opplevelse er Tokyo Game Show ikke.

Etter lunsj tar vi atter en tur innom Ubisofts lokale. Nå er Japans svar på NRK på plass og de lurer på om jeg blir med på et intervju. Jeg takker ja. Etterpå tar jeg en prat med produsenten på sendingen og finner ut at han mest gleder seg til Gran Turismo 5. Om jeg bare kunne dele hans fascinasjon. Som Thomas skrev i går, var Sonys stand ikke i nærheten av så pressevennlig som Microsoft sin. Nå er det morsomt å høre japansk fjernsyn tenke det samme.

– Det er altfor mørkt og trangt der i forhold til folkemengden. Microsoft har en bedre løsning, avslutter produsenten.

The horror, the horror ...

Dagen har absolutt vært interessant så langt, men tiden er vel inne for en tur på messegulvet. Vi må jo se galskapen selv. Nå skal det sies at jeg har gjort dette to ganger før, både i 2005 og 2006 og at det er med tunge skritt jeg entrer messegulvet. Å føle seg som sild i tønne er ikke noe for meg.

Derfor er overraskelsen stor da vi finner ut at det ikke er så ille som ventet. Det kan være at de aller ivrigste har gått for dagen. De som camper utenfor inngangen får å være først i køen til favorittspillet, eller sikre seg et eksemplar av en Square Enix Play Arts figur i begrenset antall. Om disse – og det er mange av dem – har fått det de kom for, betyr det at vi har større flate å bevege oss på. I tillegg er køene kortere og vi kan få spilt de spillene vi enda ikke har rukket over.

I det klokken slår 17 merker vi at de aller fleste er på vei ut av spillområdet. Selv cosplay-gjengen mellom hallene minker i rekkene. Deres fotografer, derimot, er det fortsatt nok av. De fleste er nok på vei hjem nå, men ikke alle. For disse er messens høydepunkt rett rundt hjørnet.

Hadde du banket disse to? Utvid

Verdenslansering for fansen

Faito! Slik lyder det når ofte når man sitter på Tougeki Super Battle Opera (turneringen i de største japanske slåssespillene) som avholdes i hallen ved siden av. På flere store lerret ser man kampene utarte seg, samtidig som man oppdateres på hvem som er videre. Fra gigantiske høyttalere kommenterer arkadespillvarianten av Arne Scheie det hele. Når en runde er ferdigspilt, venter fyrverkeri, røk og høy musikk. Tusenvis av publikumere jubler. Noen er videre, på vei til finale. Dette er også show!

Kveldens høydepunkt er finalen i Tekken 6. Som en ekstra bonus til alle fans der ute kommer produsenten for spillet opp på scenen og sier: «Folkens, vi har en overraskelse til dere. Dette er første gang noen ser dette. Enjoy!» Total stillhet i salen. Bildene begynner å rulle over lerretet og to figurer denger hverandre helseløse. Plutselig er de ikke bare to, men tre. Tekken Tag Tournament 2 er her.

Folket i salen går helt bananas. Spesielt de to amerikanske Tekken-spillerne som sitter rett bak oss. Der japanerne klapper, jubler og ler, benytter disse to muligheten til å gjennomgå samtlige superlativer som ikke egner seg på trykk her. Likevel, de mente det jo positivt denne gangen, så helt ille var det ikke. Her må jeg innrømme at jeg også følte et snev av lykke. Minnet fra 2000, da jeg som utvekslingsstudent sto i kø for å sikre meg et eksemplar av det originale Tekken Tag, kommer plutselig tilbake.

Nå gjenstår det å filtrere ut inntrykk, skrive sniktitter og reflektere over dagens store hendelser. Stay tuned!

Kommentarer (6)

Forsiden akkurat nå

Til toppen